mandag, 16 12 2019

Truslene fra EU virket mot sin hensikt og fikk enda flere grekere enn ventet til å stemme nei ved folkeavstemninga søndag 5. juli. Hele 61 prosent svarte «Oxi» (nei) til diktatet fra Brussel.

greek-referndumTroikaen (EU, ESB og IMF) fikk det ikke som de ville. Det greske folket har vunnet et viktig slag, og den Syrizadominerte regjeringa har gjennom folkeavstemninga konsolidert og styrket sin forhandlingsposisjon i den grad at EU-lederne ikke kan ignorere det.

Kanskje var det ildguden og smeden fra gresk mytologi, Héphaistos, som smidde rustninger og oppildnet folket til å vinne stoltheten tilbake. I hvert fall skjelver herrene i Brussel for at hans romerske motstykke, Vulcan, skal få bakken under dem til å skjelve og drukne europrosjektet i lava og aske.

Sikkert er at det er duket for nye, harde slag. Folkeavstemninga markerer ingen avslutning, snarere en ny runde i kampen mellom David og Goliat. Styrkeforholdet er imidlertid ikke helt som det var før den 5. juli 2015.

Det europeiske unionsprosjektet og den generelle nedskjæringspolitikken som preger hele kontinentet har fått en ny nesestyver. Folket i et medlemsland har gitt tydelig beskjed om at grensa er nådd, både hva angår krenkelsene av menneskelig liv og sosiale rettigheter og hva angår den nasjonale verdigheten. Det kan få stor smitteeffekt til andre europeiske land, som Spania. Økonomisk og politisk har dét langt alvorligere betydning enn om Hellas glipper ut av eurofella. Spania står for 7,6 % av det totale bruttonasjonalproduktet i EU, mens Hellas bidrar med beskjedne 1,3 prosent.

Spredning av det greske motstandsviruset kan bli uhyre farlig for monopolkapitalens europeiske prosjekt – og for eliten og politikerne som er satt til å administrere overføringene fra folket og til bankene og monopolene.

Høyt spill og indre rivninger

Til tross for sitt moralske overtak etter den overveldende nei-seieren, legger Syriza og statsminister Alexis Tsipras seg på ei merkelig stillferdig linje. De harde utfallene mot EU-toppene for noen dager siden er avløst av forsonende tale, ytterligere understreket ved avgangen til finansminister Yanis Varoufakis – han som i dagene før folkeavstemninga kalte EU-kreditorene terrorister fordi de brukte frykt som våpen mot det greske folket. Varoufakis sa på forhånd at han ville gå av, men det var i tilfelle grekerne svarte ne (ja) og ikke oxi, slik de gjorde.

Om hans avgang er utslag av genial forhandlingstaktikk, et uttrykk for splittelse innad i Syriza eller om det er et tvilsomt dobbeltspill fra en folkelig Varoufakis som hele tida har vært varm eurotilhenger og rådgiver for sosialdemokraten Papandreou da Hellas inngikk den første drakoniske låneavtalen, gjenstår å se.

Alt ligger til rette for store, interne rivninger innad i EU og i eurosonen. Tyskland vil skvise den greske sitronen mens Frankrike og Italia «bare» vil skrelle den grundig. Industrilandet Italia kan sjøl stå for tur til å bli et nytt Hellas. I Spania spøker det for de EU-vennlige systempartiene PP og PSOE, som er utfordra av Podemos. Storbritannia befinner seg bekvemt utenfor euroen og signaliserer at London ikke vil legge mange pinner i kors for å støtte EU-prosjektet. Utviklinga i Hellas styrker oddsene til kreftene i Storbritannia som ønsker full britisk utmelding av EU. Statsminister David Cameron har allerede blitt tvunget til å forberede folkeavstemning.

Også USA vil blande seg for å hindre at NATO-landet Hellas blir pressa ut av eurosonen og kanskje vender seg mot Russland. For USA er det ekstra maktpåliggende å holde Hellas i folden i en situasjon hvor Washington planlegger nye framstøt mot Russlands bløte flanke (og nye gassledningsprosjekter) ved å tilskynde konflikter i det kyrilliske Balkan; spesielt i Makedonia, Montenegro og Serbia.

Norge og Statens petroleumsfond utland (Oljefondet) har i en årrekke spekulert i den greske krisa. Norge har i dag ca 100 millioner kroner plassert i greske statsobligasjoner, dessuten 3,7 milliarder i greske aksjeselskaper. Ei avskrivning av denne gjelda ville bety null og niks i det norske statsregnskapet. Men gjeldssanering er helt utelukket, ifølge Finansdepartementet til vår EU-vennlige høyreregjering. Dette er den samme regjeringa som argumenterer friskt for hvor viktig det er at Norge bidrar med 3 milliarder kroner årlig i EØS-bidrag til livsviktige prosjekter av typen fuglekasser i Romania.

Dømt til å tape

Som Norge er Hellas velsignet med styrtrike skipsredere, mediemagnater og bankfolk. De greske oligarkene har sine korrupte fingre langt inne i statsadministrasjonen og politikken. Grekerne kaller dem «diaplekomenoi» – de sammenfiltrede. Det er ikke denne gjengen som betaler for krisa. Klassekonfrontasjonene mellom rike og fattige grekere vil uunngåelig spisse seg til.

De «modererte nedskjæringspakkene» som statsminister Tsipras håper på å bli tilbudt, vil fremdeles være fullstendig uspiselige for alminnelige grekere. I en eller annen form betyr de enda større velferdskutt og utsalg av offentlige tjenester etter nyliberal resept. Til og med borgerlige økonomer innser det totalt absurde i at det greske folket skal betale for milliardlån som innbyggerne knapt har sett noe til. Det er banker og kreditorer som har støvsugd «krisepakkene». Økonominettstedet E24 har vist hvordan bare åtte – 8 – prosent av kriselåna i det hele tatt har nådd vanlige grekere gjennom statsbudsjettet.

For eurolandet Hellas, med beskjeden industriproduksjon og relativt lav produktivitet sammenliknet med f.eks. Tyskland, vil det uansett være plent umulig å nedbetale ei gjeld som er nominert i euro og dollar. De er dømt til å tape. Det samme gjelder dersom Hellas vraker euroen og gjeninnfører sin egen valuta – om den nå heter drakmer eller noe annet. Det vil umiddelbart bli en devaluert og depresisert valuta, hvilket betyr at gjeldsbelastninga i euro vil bli enda mye tyngre enn den allerede er.

Ei farefylt framtid

Full betalingsstopp av gjelda og innføring av en egen valuta er like fullt den eneste utveien for et Hellas som vil bestå som sjølstendig stat. Det er samtidig en utvei som på kort sikt vil bety dyrtid og enda større fattigdom, sosial polarisering og skarpe klassekonfrontasjoner.

I tillegg kommer faren for at imperialistiske stormakter gjennom støttespillere som hæren eller fascistiske bevegelser av typen Gyllent Daggry vil gjøre regelrett kuppforsøk såfremt de ikke greier å orkestrere et «stille statskupp» i form av en vingeklippet og lydig gresk regjering.

Seks harde kriseår har gitt den greske arbeiderklassen og folket viktige lærdommer og mye politisk erfaring. Spørsmålet er om den politiske modningsprosessen har kommet langt nok til at folket evner å stå imot imperialistene og kapitalmakta i tida som kommer. Skal de makte det, er de helt avhengige av solidariteten fra arbeiderne og folkene over hele verden, og spesielt i Europa.

I det lange løp kan ultraliberalismens totale rasering av velferd og demokrati bare stanses og reverseres ved at arbeiderklassen tar statsmakta i sine egne hender. For noen kan det virke som en banal og «gammeldags» resept, men revolusjon og sosialisme er den eneste langsiktige redninga for arbeiderklassen og folket. Både i Hellas og i resten av Europa.