torsdag, 22 08 2019

Frankrike har sydet av protest og massedemonstrasjoner, og den reaksjonære regjeringa har lenge vært på defensiven.

Franske arbeidere demonstrerer. Arbeidere og studenter har gjennomført fem svære massedemonstrasjoner med millioner av deltakere siden den reaksjonære reformen om midlertidige ansettelser for unge under 26 år kom på bordet. Etter den siste millionmønstringa 4. april, fikk regjeringa frist til 12. april til å trekke «arbeidsreformen» CPE tilbake.
SISTE [10. april]: Presidenten tvinger statsminister Villepin til retrett. Chirac lover å trekke arbeidsloven tilbake!

Lovbestemt rettsløshet

Arbeidsloven med arbeidskontraktene CPE (førstegangskontrakt) gjør ungdommene fullstendig rettsløse – ettersom de kan sparkes på dagen de første to åra de er ansatt, uten grunn. Det hele blir sjølsagt servert som en «hjelp» til de mange unge arbeidsløse for å gi dem «lettere innpass» på arbeidsmarkedet. Altså det samme som vi i Norge hørte fra Høyrestatsråd Viktor Normann og andre av Bondeviks håndlangere.

Fram til nå har den franske lovgivningen i forhold til oppsigelse og avskjed hatt lignende bestemmelser som den norske Arbeidsmiljøloven, med andre ord et visst stillingsvern. Arbeiderne har også hatt mulighet til å anke til en fransk variant av Arbeidsretten, kalt «prud'hommes», der både fagbevegelsen og arbeidskjøperne er representert. Antallet saker som er blitt fremmet for denne domstolen de siste åra, har vært sterkt økende.

De unge i Frankrike har vært raske til å fatte at denne reformen ikke kommer til å skape nye jobber, men bare gjøre dem til fritt vilt. Også de med lengre utdanning bak seg blir bruk-og-kast objekter for arbeidskjøperne.

Joggedress som oppsigelsesgrunn

Frykten er velbegrunna. En annen reform ble innført for noen måneder tilbake, kalt CNE (kontrakt for nyansettelse). Den gjelder alle arbeidsplasser med mindre enn 20 ansatte, dvs. rundt 96 prosent av arbeidsplassene i Frankrike! Også denne kontrakten gir samme «fleksible» prøveperiode på to år med mulighet for vilkårlig oppsigelse.

Krenkelsene av folk har skutt i været siden reformen ble innført, og de første sakene er allerede reist for «prud'hommes»-domstolene. En slakter blei for eksempel oppsagt fordi han gikk inn på et supermarked utenfor arbeidstida og var «dårlig kledd» (han gikk i joggedress), en kvinne fordi hun fortalte at hun var blitt gravid. I disse selskapene er de ansatte som oftest uorganiserte.

Loven som inneholder CPE-reformen (Loven har det frekke navnet «Loven for like muligheter») har også andre reaksjonært innhold, som for eksempel mulighet for å ta 14-åringer inn som lærlinger (minstealderen har vært 16), og det åpnes for nattarbeid for 15-åringer.

Ekspressbehandling

CPE er vedtatt av parlamentsmedlemmene fra høyrepartiet til Sarkozy-Chirac-Villepin (UPM), mens loven som helhet er innført av regjeringa ved hjelp av udemokratiske midler, en unntaksregel kalt '49-3' i den franske grunnloven, som kort fortalt tvinger opposisjonen til enten å vedta loven eller reise mistillit mot regjeringa. Framgangsmåten innebærer at parlamentet tvinges til å stemme over alle lovens artikler og paragrafer under ett, uten videre debatt.

På denne måten kan statsminister Villepin stanse obstruksjons- og utsettelsesforslaga fra venstreopposisjonen, det vil si det sosialdemokratiske PS, revisjonistene i PCF og De Grønne. Det andre høyrepartiet UDF blir samtidig pressa til å støtte regjeringa, eller i det minste å avstå fra å gå imot den.

Ny faglig enhet

De franske kommunistene i PCOF opplyser til Revolusjon at bevegelsen blant de unge og arbeiderne har utvikla seg kraftig i løpet av de fem streikene. Universitetsstudentene og elevene i videregående skoler demonstrerer og blokkerer skolene nesten daglig.

Alle de faglige sammenslutningene (i Frankrike fines det langt flere enn i Norge) har stått sammen hele veien. Denne enheten er et nytt fenomen, som og har spilt en positiv rolle i mobiliseringa. Fagorganisasjonene er nødt til å stå samla, på grunn av det folkelige raseriet, som er særlig sterkt blant arbeiderne. Den faglige splittelsen i Frankrike kan under disse omstendighetene være en positiv faktor, ettersom en enkeltstående reformistisk ledelse vil ha store problemer med å forråde bevegelsen uten å bli nådeløst avslørt i massenes øyne.

President Chirac har kommet med en rekke forvirrende og motstridende uttalelser. Han forsvarer loven, men ber samtidig nasjonalforsamlinga utarbeide et nytt lovforslag med endring av de to hovedpunktene som tenner den folkelige motstanden. Endringsforslaget fra presidenten går ut på å korte ned «prøvetida» til ett år, og at bedriftseierne skal gi en begrunnelse når de sparker folk.

Presidentens «kompromissforslag» faller på steingrunn

Dette forsøket på å gi inntrykk av kompromissvilje blir avvist av demonstrasjonsbevegelsen. Sjøl om utspillet er en politisk innrømmelse fra ei regjering under press, så består tankegangen i lovforslaget. Ett års prøvetid er noe helt annet enn dagens regler, som er en måned. At arbeidskjøperne må grunngi oppsigelse og avskjed betyr ikke annet enn at det lovfesta stillingsvernet og retten til å få prøvd sakligheten av en oppsigelse for retten, blir erstatta med en «begrunnelse».

For det andre reagerer folket på måten regjeringa prøver å vri seg ut av den politiske krisa den har havna i. Det faktum at den ekstremt reaksjonære innenriksministeren Sarkozy står fram som en kritiker av loven, blir sett på som en manøver.

Raseri mot ei arrogant regjering

Hele dette utbruddet av raseri må sees i sammenheng med det politiske og sosiale klimaet som rår. Det går en tråd fra folkets nei til den nyliberale EU-grunnloven for snart ett år sida, opptøyene og forbannelsen i drabantbyene i november i fjor og fram til dagens situasjon.

«Bindeleddet» mellom disse massebevegelsene er folkets avvisning av regjeringas nyliberalistiske politikk og det faktum at regjeringa nekter å ta inn over seg hva folkeflertallet mener om denne politikken.

Så langt er det ingen tegn på utmatning av den folkelige motstanden. Hver dag er en politisk læreprosess for massene. Den franske høyre-regjeringa spiller et høyt spill med sin politiske arroganse overfor masseprotestene. Franske arbeidere og studenter har tradisjon for å være utholdende – og for å tvinge regjeringer av taburettene.