onsdag, 17 07 2019

Libanesiske Hizbollah ('Guds hær') har tilføyd settlerstaten Israel flere sår enn noen av araberstatene har vært i stand til i løpet av de siste snart 60 åra. Det som ifølge statsminister Ehud Olmert skulle bli en ukes blitzkrieg mot Libanon, har så langt vart i mer enn fire uker.

Verdens fjerde største hær har bombet Libanon 30 år tilbake og drept mer enn tusen sivile, men Hizbollahs rakettbatterier fyrer fortsatt løs på byer i den israelske statskonstruksjonen, og øker rekkevidden. Fra rundt femti raketter om dagen da Israel innledet sin militæroffensiv, har Hizbollah demonstrativt evnet å øke antallet rakettutskytninger til 250 om dagen, delvis fra bak fiendens linjer.

Midt oppi den libanesiske tragedien og FNs svik mot et terrorisert folk, har Hizbollah vist at det israelske villdyret ikke er usårlig. Tross massive flyangrep, hadde den israelske hæren etter tre uker bare klart å rykke 4-5 kilometer inn i Sør-Libanon på grunn av massiv militær motstand. Flere titalls israelske soldater er drept i kamp. Hizbollah har gjenreist den arabiske nasjonens ære - i den grad at den syriske utenriksministeren offentlig sier at han stiller seg til tjeneste for «hans eksellense Nasrallah», Hizbollahs lederfigur. Syria er en viktig bakspiller for Hizbollah, i motsatt fall ville utenriksministerens uttalelse ha vært en fullstendig fallitterklæring.

Og det er nettopp problemet til imperialismens agenturer i de øvrige arabiske hovedstedene. Hizbollah har kledd løpeguttregimene nakne i de arabiske massenes øyne. Mubarak i Kairo, Fahd-familien i Riyadh, kong Abdullah i Jordan – alle er de proppet opp med US dollar, alle er de som «gode arabere» tvunget til å uttrykke 'solidaritet' med det palestinske og libanesiske folket. Men det er åpenbart for enhver araber at de som faktisk kjemper er Hizbollah, ved siden av Hamas, militante deler av Fatah og PFLP. De arabiske statsledernes 'motstand' er aldri annet enn verbal. I kontrast til det tomme skrytet fra ulike arabiske ledere helt tilbake til Nassers tid, har Nasrallah ikke lovt mer enn organisasjonen hans har kunnet levere.

Israels offensiv for en gang for alle å knekke Hizbollah, har lenge vært planlagt i tett samarbeid med USA. Det gjaldt bare å finne et påskudd. Dette påskuddet skulle bli to tilfangetatte israelske soldater. Men i stedet for å få dem frigitt, for eksempel i bytte mot et tusentall palestinske og libanesiske fanger i israelske fengsler, har Israel oppnådd å få minst femti israelske soldater drept, samt like mange sivile.

Det er uunngåelig å la seg imponere over Hizbollahs disiplin og geriljataktiske ferdigheter, stilt overfor Israels høyteknologiske militærkrefter, assistert av hele den amerikanske imperialismens overvåkingssatelitter og etterretning. Men ideologisk står Hizbollah for religiøst bakstreveri, sharialovgivning og kvinneundertrykking. Ikke desto mindre er Hizbollah, som søsterorganisasjonen Hamas, også en sosial velferdsorganisasjon som i den praktiske hverdagen letter livet for folk og yter sosiale tjenester som myndighetene verken kan eller har ressurser til.

Det er hevet over tvil at Hizbollah er økonomisk og ideologisk sponset av Syria og av presteregimet i Iran, som også har skaffet organisasjonen sitt betydelige våpenarsenal. Det er fortsatt uvisst om organisasjonen, når det kommer til stykket, oppfatter seg som del av den arabiske motstanden, eller om de vil opptre som løpegutter for det persiske presteskapets ambisjoner.

Disse kjensgjerningene har oppskriftsmessig ført til sedvanlig vakling og overslag på venstresida: Kan man støtte en slik organisasjon med en langsiktig reaksjonær agenda, som er aktivt understøttet av Iran, og hva med katusjarakettene som rammer vilkårlig og upresist i tett befolka deler av «Israel»?

Visst er katusjarakettene upresise og rammer tilfeldig, om enn ikke mindre selektivt enn Israels «presisjonsvåpen» som smadrer den sivile infratrukturen og innbyggerne i et helt land. Ja vel, altså trenger Hizbollah mye mer moderne, presise og langtrekkende våpen. Så lenge den libanesiske hæren er handlingslamma, og så lenge Hizbollah i praksis opptrer som patrioter, bør venstresida finne metoder for å hjelpe dem til å få det. Den som i «fredens» tjeneste oppfordrer Hizbollah til å innstille beskytningen av Israel, løper sionistenes ærend.  Noen av Hizbollah-rakettene har også rammet palestinske innbyggere i sioniststaten, også barn. Men ikke en gang disse barnas fedre klandrer Hizbollah eller ber dem stanse angrepene på Israel.

Parallellen til holdningene overfor den irakiske motstandskampen er lett å se. Bombeangrep mot kollaboratørregimets bygninger eller politistyrker, rammer ofte også sivilister. Ba'ath-partiet er en avgjørende del av den patriotiske irakiske motstanden, uavhengig av dets mørke kapitler under store deler av Saddam Husseins regime. Ikke desto mindre er det grunn til å støtte motstandskampen mot okkupantene, også den som blir ført av gamle ba'athister og islamistiske krefter.

Slik er det også med Hizbollah i Libanon. Vi må støtte de kreftene som faktisk slåss for å svekke imperialismen og sionismen, og vi må støtte de progressive og sekulære kreftene innafor den kjempende og patriotiske motstanden enda mer, og håpe at de blir i stand til å ta mer dristige initiativer og vinne større masseoppslutning.

Ønsketenkningen til progressive om hvem som helst «burde» lede den pågående motstanden, kan aldri overstyre det som er facts on the ground. Det forstår også det sekulære og marxistisk orienterte PFLP, som hilser og berømmer Hizbollah for sin dristighet og kampvilje. Palestinerne og libaneserne forholder seg til og samler seg om de kreftene som faktisk kjemper mot okkupasjon og undertrykking.

Dette enkle faktum er det bare enkelte av Vestens 'progressive' miljøer som har tungt for å fatte.