Interseksjonalisme – politisk metode eller småborgerlig identitetspolitikk?
Fra en tidligere 8. mars-markering i Bergen.
Foto: Lyubava Malysheva.De siste tiårene har venstresidens kvinnepolitiske teorier beveget seg vekk fra sitt marxistiske grunnlag og over til en postmodernistisk identitetspolitikk. Interseksjonalisme har blitt det nye moteordet i kvinnebevegelsen. Men hvor står teorien? Er det en måte å analysere og bekjempe undertrykkelse, eller et det enda en versjon av denne identitetspolitikken?
Marxisme eller radikalfeminisme
Hovedteoriene innenfor venstresidens kvinnepolitikk har tradisjonelt bestått av den marxistiske feminismen/kvinnekampen og den radikalfeministiske teorien. Marxistene har ment at kvinnens plass i samfunnet må ses i lys av sosiale relasjoner knyttet til produksjonen. Og at man skal ta utgangspunkt i arbeiderklassekvinnenes ståsted.
De radikale feministene har fokusert på å fjerne sosiale og/eller psykologiske forskjeller mellom menn og kvinner.
Selv om det til tider har vært uenigheter mellom disse gruppene om hva hovedmotsigelsen i samfunnet består av og hvordan dette kommer til utrykk, så har teoriene overlappet hverandre i mange deler av kvinnebevegelsen.
Marxistene har ofte sympatisert med de radikale feministene om å jobbe mot disse forskjellene mellom kvinner og menn og store deler av den radikalfeministiske bevegelsen har tatt arbeiderklasse-perspektivet når det har oppstått motsetninger mellom arbeiderklassen og borgerskapets kvinner innad i den feministiske bevegelsen.
Ulike identiteter – et bevisst valg?
Den postmodernistiske teorien skiller seg fra marxismen og den radikale feminismen med sitt syn på at man ikke lengre har noen fast identitet (hvordan en person danner sitt selvbilde i forhold til sin samfunnsmessige posisjonering). Men at identitetene til en person er flytende og består av ulike roller og identiteter man selv velger.
Et tydelig skille mellom de marxistiske feministene/radikalfeministene og tilhengerne av postmodernistisk teori er f.eks. synet på kjønn.
Den første gruppen ser på kjønn som en biologisk faktor som fører til at man blir sosialisert inn i rollen som kvinne eller mann. Noe som igjen påvirker hvilken rolle man får i samfunnet. Den sistnevnte gruppen ser på kjønn som hovedsakelig en identitet man velger selv. Ethvert individ har på et eller annet tidspunkt tatt et valg om å ha en kjønnsidentitet som kvinne eller mann.
Sosial klasse behandles lite innenfor denne teorien og er i beste fall mindre relevant for individet enn valget av identitet og i verste fall enda et valg man selv tar som individ.
Trans-«hva-som-helst»
Den siste tiden har man hatt diskusjoner om man kan velge å tilhøre en annen etnistitet/hudfarge enn den man er født med. Og til og med om man kan velge å tilhøre en annen dyrerase enn menneskerasen. Såkalt transetnisitet og trans-rase.
Den interseksjonelle feminismen tar sikte på å kunne analysere hvilke privilegier og byrder alle disse identitetene legger på individet.
Som FI-politiker Anette Basso skriver i sin blogg så er «Interseksjonalitet å vise hvordan ulike identiteter har ulike privilegier og hvordan vi rammes ulikt av diskriminering. Det er et redskap som tar hensyn til kjønn, klasse, etnisitet, legning, alder, funksjonsdyktighet og religion.»
Det interseksjonelle perspektivet er en akademisk teori som har blitt brukt for å analysere undertrykkelse. Men som nå har tatt et steg inn i politikken. Først og fremst gjennom det nye partiet Feministisk Initiativ (FI). Men teorien blir også brukt av noen Rødt- og SV-politikere og en del kvinnegrupper.
Interseksjonalismen kan i beste fall brukes som en metode der man tar med andre motsetninger enn motsetninger mellom menn og kvinner inn i den feministiske debatten.
Og kan i verste fall forkludre debatten når motsetningen mellom ulike grupper settes opp mot hverandre i en politisk prosess.
Individualistisk teori
Selv om interseksjonalismen hevder å se på klasse som en faktor, har alle gruppene som tar i bruk denne teorien endt opp med å f.eks. slåss for den øvre middelklassens kvinner og menn på venstresiden sin «rett» til å benytte seg av vaskehjelp uten å bli kritisert for det.
Selv om den interseksjonelle feministiske teorien ser på klasse som en undertrykkende faktor og at deler av bevegelsen kan åpne for at noen av identitetene vi innehar ikke kommer av et fritt valg men er noe vi fødes inn i, så bryter den ikke med den postmodernistiske teorien i synet på at vi innehar ulike identiteter og at sammensetningen mellom disse identiteten er overordnet alle de ulike motsigelsene i vårt samfunn.
Den interseksjonelle feministiske teorien må kritiseres på lik linje med andre postmodernistiske teorier for å forkludre klasse som hovedmotsigelsen i samfunnet og for å pålegge individene ansvaret for at de blir undertrykket gjennom å hevde at det er en identitet de selv har vært med på å skape.
Fra Revolusjon nr. 48