Jeg skriver dette fra Srinagar, Kashmir. Dagens aviser sier at jeg kan bli arrestert for oppvigleri for det jeg har sagt på offentlige møter om Kashmir nylig. Jeg sa hva millioner av mennesker her sier hver dag. Jeg sa det som jeg, så vel som andre kommentatorer har skrevet og sagt i mange år. Alle som bryr seg om å lese utskrifter av mine taler vil se at de er rop om rettferdighet. Jeg snakket om rettferdighet for folket i Kashmir som lever under en av det mest brutale militærokkupasjoner i verden, for panditene i Kashmir som gjennomlever den tragedien å ha blitt drevet ut av sine hjemland, for Dalit-soldater drept i Kashmir som jeg besøkte gravene til på søppelfyllinger i deres landsbyer i Cuddalore, for de indiske fattige som betaler prisen for denne okkupasjonen materielt og som nå lærer å leve i frykt under det som er på vei til å bli en politistat.
I går reiste jeg til Shopian, den berømte eplebyen i Sør-Kashmir som holdt stengt i 47 dager i fjor i protest mot de brutale voldtektene og drapene på Asiya og Nilofer, de unge kvinnene som ble funnet som lik i en grunn bekk i nærheten av sine hjem og hvis mordere fremdeles ikke er stilt for retten. Jeg møtte Shakeel, Nilofers ektemann og bror til Asiya. Vi satt i en sirkel av folk som var fra seg av sorg og sinne, som hadde mistet håpet om at de noen gang ville få «insaf» – rettferdighet – fra India, og som nå mente at Azadi – frihet – var deres eneste håp. Jeg møtte unge steinkastere som hadde blitt skutt i øynene. Jeg reiste med en ung mann som fortalte meg hvordan tre av hans venner, tenåringer i Anantnag-distriktet, var tatt i forvaring og fikk fingerneglene dratt ut som straff for å kaste stein.
I avisene har enkelte beskyldt meg for å holde «hat-taler», at jeg ønsker at India går i oppløsning. Tvert imot, det jeg sier kommer fra kjærlighet og stolthet. Det kommer fra ønsket om at folk ikke skal bli drept, voldtatt, fengslet eller få sine fingernegler trukket ut for å tvinge dem til å si at de er indere. Det kommer fra å ville leve i et samfunn som forsøker å være rettvist. Stakkars den nasjonen som må tvinge sine forfattere til taushet når de sier hva de tenker. Stakkars den nasjonen som må fengsle dem som ber om rettferdighet, mens etniske drapsmenn, massemordere, storkapitalens svindlere, plyndrere, voldtektsforbrytere og de som driver rov på de fattigste av de fattige, får gå fri.
Arundhati Roy
26 oktober 2010
Arundhati Roy (født 24. november 1961) er en indisk forfatter og politisk aktivist. Hennes roman Guden for små ting vant Bookerprisen i 1997. (Wikipedia.) Roy har skarpt kritisert USAs og Israels kriger, og hun er en skarp kritiker av globalisering og nyliberalisme.
Jammu og Kashmir er et område mot Himalaya som er kontrollert av India, Pakistan og Kina. India har aldri anerkjent den pakistanske og kinesiske kontrollen. Kashmir har en overveiende muslimsk befolkning, og har vært kilde til de aller fleste krigene mellom Pakistan og India siden 1947. FN har vedtatt resolusjoner som anbefaler en folkeavstemning der kashmirene sjøl skal kunne avgjøre sin skjebne. Den har aldri funnet sted.