FNs sikkerhetsråd ba den 28. september i fjor alle land om å lage antiterrorlover (resolusjon 1373), og påla landa å rapportere tilbake om lovendringene. Om menneskerettighetene, som nylig var den store saken, og hvordan disse skal sikres samtidig som det utarbeides nye antiterrorlover, sa Sikkerhetsrådet derimot ingenting. 11. september 2001 har gitt regjeringer verden over et «legitimt» påskudd til å skifte fokus fullstendig: nå er det bare den USA-pålagte og av USA definerte «kampen mot terrorismen» som gjelder. Menneskerettighetene, sjøl i den vestlige imperialismens tolkning, er blitt skjøvet i bakgrunnen.
Romjulskuppet
På et møte den 27. desember 2001, midt i romjulsstillheten, vedtok EU-rådet fire «felles posisjoner om bekjempelse av terrorisme», bindende for alle medlemsland. Her heter det bl.a. at det skal «treffes tiltak som undertrykker enhver form for støtte, aktiv eller passiv, til enheter eller personer innblandet i terroristiske handlinger» (artikkel 4). Det er dette vedtaket som Thomas Mathiesen har betegnet som «julekuppet». Det er innlysende at denne formuleringa kan innebære kriminalisering og forfølgelse av grupper som ikke har gjort noe annet galt enn at de muligens har samme mål som eventuelle terroristgrupper, uten at de har den fjerneste tanke om å benytte terroristenes midler.
I artikkel 16 er det asylsøkere og flyktninger som er gjenstand for millimetergranskning (les: trakassering) når det gjelder politiske synspunkter, faglig virksomhet i hjemlandet etc. «for det formål å sikre at asylsøkeren ikke har planlagt, lettet eller deltatt i utførelsen av terroristiske handlinger».
En hvilken som helst handling…
Normal politisk aktivitet og aktivisme går ofte ut på å presse den politiske eliten til å iverksette eller la være å iverksette en eller annen beslutning. Spørsmålet blir da hvem som definerer hva som er rettmessig eller ikke rettmessig, ettersom det å «urettmessig tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra å utføre en hvilken som helst handling» er terroristiske forbrytelser (offences) i EUs endelige definisjon av terrorisme (se ramme). Utenomparlamentarisk politisk press mot ei regjering kan etter dette lett bli stemplet «urettmessig».
De norske forslagene til antiterrorlovgivning er stort sett en blåkopi av det som EU alt har banket på plass. Professor Thomas Mathiesen har en rekke ganger, blant annet på Antikrigskonferansen den 2. mars, påvist hvor farlige disse forslagene er, og han har fått støtte fra mange hold – endog fra Dommerforeningen. Også Nei til EU har gått hardt ut mot lovforslagene.
Det gjenstår likevel å se hvor mye inntrykk dette gjør på regjeringa. Kanskje mener justisminister Dørum at det er urettmessig i det hele tatt å protestere mot lovforslaget som Stortinget skal drøfte i vårsesjonen?
Det norske lovforslaget
«Ny § 147 a første ledd i straffeloven kap. 14 kan lyde slik:
§ 147a For terrorisme straffes den som begår eller truer med å begå en handling som nevnt i annet ledd med det forsett
a) å skade alvorlig de politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller samfunnsmessige strukturer i et land […]
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en internasjonal organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av stor betydning for landet eller organisasjonen eller for et annet land eller en internasjonal organisasjon. […]»
Det er liten tvil om at lovforslagene er rettet mot enhver aktiv politisk opposisjon utenfor de parlamentariske organene.
Borgerklassen har fra før av sine unntakslover, i Norge kalt Beredskapslovene av 1950, til bruk «når krise eller krig truer». De er selvsagt tenkt brukt i trengsmål, men de forutsetter at en nasjonal krisesituasjon i det minste må sannsynliggjøres før de trer i kraft.
De nye lovforslagene, med sine svært høye strafferammer, er derimot tenkt innført direkte i straffeloven. I praksis betyr dette at borgerskapet får tilpasset deler av NATOs unntakslover til bruk i det daglige, det vil si også under relativt stabile og fredelige forhold. Alle demokratiske krefter må forene seg for å slå disse reaksjonære lovforslagene tilbake.
EUs endelige terrorismedefinisjon
«Artikkel 1 –– terroristiske forbrytelser (terrorist offences).
Hver enkelt medlemsstat skal ta nødvendige forholdsregler for å sikre at terroristiske forbrytelser innbefatter følgende liste over bevisste handlinger som, i tråd med sin natur eller sammenheng, alvorlig kan komme til å skade et land eller en internasjonal organisasjon, definert som forbrytelser under nasjonal lovgivning, når de er begått i den hensikt å:
(i) i alvorlig grad skremme befolkningen, eller
(ii) urettmessig tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra å utføre en hvilken som helst handling, eller
(iii) alvorlig destabilisere eller ødelegge de grunnleggende politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller sosiale strukturene til et land eller en internasjonal organisasjon […]
(e) som medfører omfattende ødeleggelse av en statlig eller offentlig bygning, av et transportsystem, en del av infrastrukturen, herunder et informasjonssystem, en fast plattform på kontinentalsokkelen, et offentlig sted eller privat eiendom med fare for menneskeliv eller som kan medføre større økonomisk tap; …» [utdrag fra EU-teksten]
Fra Dørums lovforslag
Ny § 147 a første ledd i straffeloven kap. 14 kan lyde slik:
«§ 147a For terrorisme straffes den som begår eller truer med å begå en handling som nevnt i annet ledd med det forsett
a) å skade alvorlig de politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller samfunnsmessige strukturer i et land eller de grunnleggende strukturene i en internasjonal organisasjon,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller,
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en internasjonal organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av stor betydning for landet eller organisasjonen eller for et annet land eller en internasjonal organisasjon. […]»