torsdag, 25 04 2019

Ahmadenijad, Mousavi, USA og Vesten er alle tapere. Det iranske folket er heller ikke vinnere, men har høstet nye kamperfaringer.

Video: Medlem av opprørspolitiet blir tatt av demonstranter

«Vokterrådet» i den islamske republikken hadde forhåndsgodkjent fire kandidater blant mange hundre, to konservative og to såkalte reformister, til å stille i presidentvalget. Det er altså disse vokterne, og ikke folket, som peker ut kandidatene. Virkelige kritikere og opponenter er i forveien utdefinerte.

Derfor var valget i utgangspunktet en farse, og regimet gjorde alt som sto i dets makt for å tvinge folk til valgurnene, for at farsen ikke skulle bli åpenbar. Da mobiliseringa viste seg å slå ut som en protestbølge til fordel for Ahmadenijads rival Mousavi, fant regimet det sikrest å fikse på valgresultatet. Uklokt nok lot de seg friste til å utrope Ahmadenijad som seierherre lenge før de faktiske stemmene var talt opp.

Dette har utløst et oppdemmet raseri blant millioner av iranere, trolig også blant mange som ikke har tillit til noen av kandidatene. Selv det offisielle iranske presstv innrømmer at «hundretusener av tilhengere av Moussavi trosset innenriksdepartementets demonstrasjonsforbud for å gi uttrykk for sin solidaritet med den tidligere statsministeren, som led et knusende nederlag i fredagens presidentvalg». Minst sju demonstranter er skutt og drept, mens over tretti er skadet i Teheran. Den virkelige lederen i Iran, ayatollah Ali Khamenei, har blitt presset til å gå med på omvalg i noen utvalgte valgdistrikter der fusket er åpenbart. Det vil neppe være nok til å velte resultatet.

Det er to hovedfraksjoner i det iranske regimet som slåss seg imellom. Krangelen dreier seg om hvem av dem som best kan forsvare Den islamske republikken. Samtidig slåss begge fraksjoner for å få hånd om landets svære ressurser. Begge fløyene samarbeider om å bevare den islamske republikkens politiske makt og klasseherredømme. Det mener marxist-leninistene i Arbeidets parti (Toufan), som gikk ut med en erklæring i forkant av valget den 12. juni.

Tilbakeslag for Vesten

Den oppheta debatten mellom regimets to fraksjoner, de konservative og reformistene, er påvirka av verdensbegivenhetene. USA og de europeiske statene følger valget nøye og har håpet på at den sittende president Ahmadinejad skulle tape for den reformistiske kandidaten Mousavi. Imperialistene prøver å påvirke valgresultatet ved å propagandere ideen om at det gjelder å bryte landets isolasjon vis a vis Vesten, få opphevet sanksjonene og så videre. Denne innblandinga virket og virker delvis mot sin hensikt. Det at folket i Iran står i opposisjon til regimet i Den islamske republikken betyr ikke at de er villige til å velte regimet, mener Arbeidets Parti.

Etter et døgns nøling på grunn av turbulensen etter «gjenvalget», valgte Ahmadenijad å delta på møtet i Shanghai-initaitivet (SCO) i Jekaterinaburg som spesielt innbudt gjest hos verten, Russlands president Dimitrij Medvedev. SCO er et initiativ dominert av Kina og Russland for å motvirke NATOs aggressive ekspansjonisme østover i Kaukasus og de tidligere asiatiske sovjetrepublikkene. For øyeblikket har Iran bare observatørstatus i SCO, men det kan fort komme til å endre seg. Troikaen Russland-Kina-Iran er en formidabel makt som kan torpedere mange av NATOs og USAs planer og prosjekter, ikke minst i og omkring Afghanistan.

Svekka tillit til reformfløyen

Etter 1979-revolusjonen har kampen for frihet og demokrati pågått uavbrutt. Men trass i alle protestaksjoner, kan vi fortsatt ikke snakke om en revolusjonær situasjon. Situasjonen i dag er svært ulik den for tolv år siden, da folket hadde store forhåpninger om forandring gjennom valg. Khatami ble den gang valgt uten at det førte til større endringer. Massene er desillusjonerte over den såkalte reformistfløyen. Reformistene har vist at de er ute av stand til å oppfylle kravene fra folket, og de er mer redde for folkets krav enn for den konkurrerende fløyen. Da de hadde tjue millioner stemmer i ryggen for tolv år siden gjennomførte reformistene ikke en gang retten til å danne fagforeninger.  Den «reformvennlige» president Khatami fungerte som brannslokker da kravet om forandring brant i hjertene til millioner av iranere, minner Arbeidets parti Iran om. Reformistene støtter den økonomiske liberalismen til WTO, IMF og Verdensbanken, og de forsvarte ivrig privatisering av viktige deler av økonomien idet de prøvde å tiltrekke seg imperialistiske investeringer i Iran. Reformistene undertegnet den forræderiske «tilleggsprotokollen» til det internasjonale atomenergibyrået IEA om ikke-spredning av atomvåpen.

Regjeringa til Ahmadenijad var et motsvar fra de herskende sirklene på truslene fra USA-imperialismen, på økonomiske sanksjoner og på sabotasjehandlinger fra imperialismens agenter i Iran. Ahmadenijadregimet har lagt særlig vekt på både innenlandsk undertrykking og økt militær kapasitet. Den konservative fløyen har basert seg på en politikk som går ut på at trusler utenfra styrker enheten innad, og det er en politikk de har vært dyktige til å sette ut i livet.

Ett er sikkert: Situasjonen i Iran er uviss framover. Regimet har allerede skjerpet sensuren og voldsapparatet blir satt inn for å terrorisere folket. Men uroen og den politiske oppvåkninga som valgkampen har brakt med seg, bærer bud om skjerpa klassekamp i landet.