Sekularismen framholdes i Frankrike som en «del av republikkens grunnlag» ved siden av det kjente ordspråket «frihet, likhet og brorskap». Med flere terroraksjoner som påskudd, forsøker president Macron å skape en forvrengt og selektiv sekularisme rettet mot en bestemt religion, nærmere bestemt islam og «islamisme». En sånn «selektiv sekularisme» nekter vi å forsvare, skriver Frankrikes kommunistiske arbeiderparti i avisa si, La Forge.
Sekularismen er ikke en universell verdi løsrevet fra konfrontasjonene og motsetningene som preger samfunnet. Den skal forsvares, men ikke under enhver omstendighet.
Før 1789 (det franske revolusjonsåret) var religion den ideologiske begrunnelsen for monarkiet «innsatt av Gud». Det øvre presteskapet var store grunneiere og skatteinnkrevere. Kritikken mot religion og obskurantisme fra den borgerlige revolusjonens tenkere, forsvarerne av «fornuften» og vitenskapens framskritt, var en del av kampen mot det gamle regimet.
I tiårene som fulgte støttet den katolske reaksjonen forsøk på å gjenopprette monarkiet, mens de borgerlige republikanerne forsvarte og etablerte sekulær og obligatorisk skolegang for alle barn i alderen 6 til 13 år, som ledd i å motvirke den sterke innflytelsen fra kirken, spesielt gjennom kampanjer (1882).
I 1905 ble loven om skillet mellom kirke og stat vedtatt under påtrykk fra Jaurès og de «reformistiske» sosialistiske deputerte i en tid da den borgerlige republikken ikke lenger var utfordret av monarkistreaksjonen, men hvor kirken hadde blitt en alliert av overklassen for å forhindre spredning av sosialistiske ideer og tøyle den sosiale kampen.
Loven tok sikte på å trekke religionen vekk fra den politiske sfæren, å gjøre religiøs overbevisning til en privatsak, samtidig som den garanterte alle retten til å praktisere – eller ikke praktisere – en religion. Vi forsvarer dette som en viktig demokratisk vinning, men vi abonnerer ikke på de reaksjonære framstøtene fra dem som forsvarer en selektiv sekularisme, som stigmatiserer én religion med det å splitte folket som eneste formål. Vi forsvarer sekularisme, men vi nekter å gjøre det til en troskapsed til en dypt arbeiderfiendtlig og anti-demokratisk økonomisk, sosial og politisk samfunnsorden.
For den filosofiske materialisme er enhver religion «en imaginær refleksjon i menneskenes hjerne» av krefter i naturen eller samfunnet som fremstår som uforklarlig og truende.(1) Kapitalismen har utviklet vitenskap og teknologi som obligatorisk kunnskap, men den har ikke fjernet utbyttinga, den nasjonale ydmykelsen og den sosiale lidelsen som gir næring til spredning av religiøse ideer, disse «innbilte blomstene» som gjør en stor del av menneskeheten i stand til å utholde de høyst virkelige lenkene som binder dem.
Når Marx sier at «å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke»(2), tror vi som ham at denne kampen ikke kan gjennomføres bare på ideologisk grunnlag. Selv når de settes i tjeneste for reaksjonære politiske krefter, kan religiøse ideer ikke bekjempes bare gjennom krav om «retten til blasfemi». Vårt standpunkt er det som Lenin forsvarte i 1908 i Tsar-Russland: «Kampen mot religion må ikke begrenses til abstrakt ideologisk forkynnelse … Vi må knytte denne kampen til klassebevegelsens konkrete praksis for å fjerne religionens samfunnsmessige røtter».(3)
