Helt siden januar har millioner av arbeidere, menn og kvinner, ungdom og pensjonister fylt gatene i franske byer med streiker og demonstrasjoner. I sentrum for denne breie protestbevegelsen står en ny reform av pensjonssystemet som har til hensikt å tvinge arbeidere til å jobbe to år ekstra. «64 år, Non» har demonstranter ropt i byer over hele landet i ukevis.
Siden 19. januar har åtte demonstrasjoner, de største siden 1995, blitt organisert av alle fagforbundene i fellesskap. Denne unike enheten er basert på motstand mot utvidelse av den ordinære pensjonsalderen til 64 år og innføring av flere opptjeningsår. Motstanden har holdt seg like sterk hele veien. Fastheten fra de faglige lederne skyldes i første rekke presset fra arbeidere, demonstranter og streikende som ikke vil «jobbe til de blir lagt i grava».
I et land der organisasjonsgraden er lav, har enheten mellom fagforeningene mobilisert arbeiderklassens breie lag, Denne faglige ryggraden har dratt massene med seg. Nok en gang har arbeiderne vist sin essensielle rolle i samfunnet, for når fagbevegelsen streiker, går hele systemet i stå. Det er arbeiderklassen som er underkastet den grove utbyttinga som følger av denne reformen, og det er også mobilisering av arbeiderklassen som direkte rammer den kapitalistiske profitten.
Arbeiderne har fått nok
Mobiliseringen kommer etter en streikebølge for høyere lønn som begynte på slutten av 2020. Kampen har fortsatt fordi prisveksten forringer reallønningene og massenes livsbetingelser mer og mer. I disse streikene ved store monopolbedrifter (Total Energies, Sanofi ...) så vel som mellomstore virksomheter, monopolenes underleverandører, har arbeiderne på grunnplanet organisert blokader med streikevakter og solidarisk støtte fra andre arbeidere.
Macron og hans regjering har mangedoblet angrepene på arbeidsløse, de hjemløse, ungdom uten framtidshåp, på kvinnene som jobber innafor helsevesenet, skoleverket, i sosial- og eldretjenester ... sektorer som er ramma av politikken med å avvikle offentlige tjenester og kutte velferdsbudsjetter. I alle disse sektorene har motstanden utviklet seg, og stormønstringen mot pensjonsreformen har utkrystallisert raseriet og motstanden.
Artikkel «49.3» (1)
Den 16. mars brukte statsministeren «artikkel 49.3» for å tvinge gjennom reformen. Gjennom denne «lovlige» makthandlingen viser Macron sin sanne natur: en president som står til tjeneste for sjefene, de rike og våpenprodusentene. En president som tjener det kapitalistiske systemet, som bruker alle mekanismene i de borgerlig-parlamentariske institusjoner til å gjennomtvinge diktatet fra oligarkene og deres monopoler.
Reformen er egentlig laget for storeaksjonærene, monopolistene som ønsker å høste milliardene som tas fra pensjonene, milliardene som tas fra de arbeidsledige, milliardene som tas fra den ekstra utbyttingen av arbeidere. Milliarder som legges inn i våpenproduksjon, militarisering av samfunnet og forsendelser av våpen til den imperialistiske krigen i Ukraina.
Svaret på dette maktovergrepet kom umiddelbart i form av spontane demonstrasjoner, gjenopptakelse av streiker i flere bransjer (energi, transport, renovasjon ...) og med en ny appell om å streike og demonstrere den 23. mars.
Klassekampen skjerper seg over hele Europa, og særlig sterkt i Frankrike.
Rundt om i Europa mobiliserer tusenvis av arbeidere mot budsjettkuttene og anti-folkelige tiltak som fra de sittende regjeringene. De slåss for høyere lønninger for å møte inflasjon og energipriser, forverret av konsekvensene av krigen i Ukraina.
Den europeiske arbeiderklassen reiser seg mot nyliberale tiltak som prøver å velte den økonomiske stagnasjonen og konsekvensene av krigen i Ukraina over på arbeidernes skuldre.
Medlemmene av den internasjonale konferansen av ML-partier og organisasjoner uttrykker vår støtte og solidaritet til arbeiderklassen, til ungdommen og millionmassene som mobiliserer i Frankrike. Denne motstanden skaper dyp bekymring og uro hos de ulike borgerskapene, og tilsvarende store positive forventninger blant arbeiderne og ungdommen i Europa.
Vi hilser motet og besluttsomheten til den mektige bevegelsen for å tvinge Macron og hans regjering til retrett. Det er en regjering som «løper ærender for sjefene, rikingene, aksjonærene og krigshisserne», som vårt broderparti, Frankrikes kommunistiske arbeiderparti, sier det. PCOF arbeider for å styrke arbeider- og folkebevegelsen og for å øke bevisstheten om nødvendigheten av å gjøre slutt på det kapitalistiske imperialistiske systemet.
Våre europeiske partier og organisasjoner legger krefter inn for å utvikle klassekampen i egne land og internasjonalt, i den revolusjonære og internasjonalistiske ånden uttrykt i «arbeidere i alle land, forén dere».
Partier og organisasjoner i Europa, medlemmer av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner – CIPOML.
- Arbeiderpartiet kommunistene, Danmark – APK
- Frankrikes kommunistiske arbeiderparti – PCOF
- Kommunistisk plattform, Italia
- Revolusjon, Norge
- Spanias Kommunistiske Parti (marxist-leninistisk) – PCE (m-l)
- Arbeiderpartiet (EMEP), Tyrkia
- Organisasjonen for oppbygging av Tysklands kommunistiske arbeiderparti (Arbeit Zukunft)
Kommunistisk plattform (KPML) har også tilslutta seg denne uttalelsen.
(1) Artikkel 49.3 er en «konstitusjonell mekanisme» som regjeringa kan ta i bruk for å stanse videre debatt i parlamentet og ensidig tvinge gjennom lovforslag på finans- og velferdsområdet.