Selve ordet «kvinne» er blitt så farlig for makthaverne at det raderes vekk. Nå heter det visst «livmorbærer» eller «ikke-mann». Men selv om man fjerner ordet kvinne, forsvinner ikke kvinneundertrykkingen, skriver Dorte Grenaa.
Rundt om i verden er det oppsving og mobilisering i kvinners kamp for sine rettigheter og mot den herskende kapitalistiske uorden. Kvinners rettigheter og relasjoner har i en årrekke blitt presset tilbake med nyliberalismens herjinger og dens syn på kvinner som en vare, en kropp som kan kjøpes, selges og skrotes. Og motstanden mot dette vokser.
Dorte GrenaaDet er kanskje ikke rart at ordet kvinne igjen har blitt farlig. Det blir rensket ut og skjemt ut både i statlige institusjoner, lover, forskning og i deler av den offentlige debatten. I stedet erstattes det av ord som beskriver kvinners kroppsdeler og kroppsfunksjoner som «livmorbærer», «menstruatør» eller «en person som blør», «kusebærer», «ikke-mann», eller det blir delt opp i mange underkategorier og etiketter som cis, trans, binær og ikke-binær i et nytt syn på kjønn.
Dette endrede kjønnssynet markedsføres bredt som et oppgjør med snevre kjønnsroller og kjønnsoppfatninger, som noe nytt, moderne, revolusjonært, tolerant, inkluderende, kjærlig og som en forlengelse av frihet og menneskerettigheter. Man definerer kjønnet sitt basert på hva man i øyeblikket føler seg som. Kjønn har tilsynelatende blitt en flytende størrelse med helt opptil 71 forskjellige kjønn.
Før vi ser nærmere på teorien som ligger bak endringen i forståelsen av kjønn og kvinner, må vi spørre om det for de aller fleste kvinner i praksis betyr noe fra eller til at ordet kvinne blir rensket ut og erstattet med et annet ord?
Fremdeles er det langt flere menn som begår vold mot kvinner enn omvendt
Vold mot kvinner økte betydelig under pandemien, uten at noen regjeringer tok affære. Under koronapandemien økte volden mot kvinner betydelig overalt, uten at noen regjeringer tok affære. Også i Danmark har menns vold mot kvinner blitt forvandlet til «partnervold og vold i nære relasjoner». Som om det er et likeverdig forhold i hvem som begår vold. Hovedproblemet er fortsatt at langt flere menn begår vold mot kvinner enn omvendt. Men det er ikke lenger slik det skal beskrives, det må gjemmes bort i omskrivninger som «partner» og «nære relasjoner» – også i offisielle statlige dokumenter og statistikk. Fokuset har i stor grad skiftet til å hjelpe voldelige menn, noe som i seg selv er en god ting, men når det skjer på bekostning av hjelp til mishandlede kvinner og krisesentre, er det et stort skritt bakover. Uansett hvilken vold som elles begås i dagens samfunn, er økningen i vold mot kvinner et samfunnsproblem. Ved at det ikke lenger blir vurdert og behandlet som et særskilt kvinneproblem, blir det igjen gjort til et individuelt problem og helvete for hver den enkelte kvinne.
Feministisk initiativ Danmark skrev i en tweet (30.10 2020): «Inntil fri og lovlig abort er oppnådd over hele verden, må livmorbærere i land der abort ikke er lovlig, ønskes velkommen til Danmark for å få abort på samme vilkår som livmorbærere bosatt i Danmark.» Med andre ord ikke lenger et felles kvinnekrav og kvinnerettighet, men en rett for en livmor og bæreren av denne.
I USA hevdes synspunkt som at fri abort ikke lenger er et kvinnespørsmål, med den begrunnelse at mennesker av alle kjønn kan ta abort! Dette er et syn som blant annet Amnesty International har fremført. Under de store pro-abortdemonstrasjonene i september i år i delstaten Texas gikk den fremtredende feministiske teoretikeren Judith Butler, som helt har omfavnet den nye kjønnsoppfatningen, så langt som til å si: «Anti-kjønnsideologi er et av de dominerende uttrykkene for fascisme i vår tid.»[1] I artikkelen «Alle kjønn har rett til abort»[2], hevder forfatteren at «bevegelsen for retten til abort ikke vil kunne samle alle nødvendige krefter hvis medlemmene ikke forstår at den falske påstanden om 'biologisk kjønn' kommer fra samme lærebok om eugenikk og rasehygiene.»
Det må sies at det er vanskelig å komme lenger vekk fra inkluderende mangfold eller være mer uvitenskapelig og faktafornektende enn dette, og ovenikjøpet påstå at man vil styrke bevegelsen for retten til selvbestemt abort.
Tendensen til å slutte å snakke om kvinnespørsmål eksisterer også i forhold til den pågående likelønnskampen og hele bevegelsen rundt offentlig sektor. Regjeringen, staten, arbeidsgiverne og fagforeningsregjeringen har opprettet en lønnskomité for sykepleierstreiker og handlinger. Men det skal på ingen måte håndtere det faktum at det er de kvinnedominerte yrkene som er de store lavlønnsgruppene og hvor lønnsulikheten bare vokser. Godtgjørelsesutvalget skal se på kjønnsnøytrale lønnsstrukturer og beregningsmodeller, som om kvinnelønn ikke eksisterer som en realitet.
Danmarks eneste kvinnemuseum er omgjort til et «kjønnsmuseum»
Kvinnehistorien skal også renses i kjølvannet av hele kjønnsidentitetsdebatten. Landets eneste kvinnemuseum i Århus har blitt omgjort til et «kjønns- og gendermuseum». Begrunnelsen er at det var ekskluderende overfor menn og andre kjønn. Ja, nettopp. Museet oppsto nettopp fordi kvinners historie i århundrer har vært forvrengt og fortidd. Derfor skulle Kvinnemuseet være stedet hvor kvinner og kvinnekampens historie, erfaringer og resultater ble formidlet, bevart og videreført.
Så ja, når store kvinnespørsmål som retten til abort, vold mot kvinner og likelønn blir omgjort til minoritets- eller kjønnsnøytrale spørsmål, så har det nye kjønnsperspektivet åpnet opp for tilbakeslag i praksis og ikke bare en tåkete akademisk diskusjon. Tidligere likestillingspolitikk endres slik at den ikke lenger handler om kvinners likestilling med menn. Kvinners helse og mødreomsorg er plutselig ekskluderende og må endres. Dette forandrer samfunnet, men egentlig ikke forholdene til grupper som transpersoner, for hvis skyld man sier at det blir gjort.
Dialektisk materialisme kontra idealisme
En materialistisk oppfatning og synet på kjønn har de siste to tiårene gradvis blitt byttet ut ikke bare i akademiske kretser og i visse kjønnspolitiske miljøer, men også blant makthavere og politikere. Dette har skjedd med påstanden om at det er ideer, tanker og hjernen som bestemmer hvilket kjønn du har og ikke lenger hvordan du er skapt biologisk med kjønnsceller, kromosomer, hormoner, kjønnsorganer og reproduktive egenskaper. Hvilket er en tilbakevending til den klassiske idealistiske og metafysiske forestillingen om at det er ideer skaper verden og ikke verden som skaper ideene.
Et dialektisk og materialistisk syn skiller derimot klart mellom kjønn og kjønnsroller. Det første er biologisk med alle forskjeller og variasjoner som mennesker er født med, mens kjønnsroller er samfunnsnormer, kultur, moral og ideer om hvordan kvinner og menn skal være for å være «riktige» og normale. Disse er ikke evige, men forandrer seg med utviklingen av samfunnet og klassekampen. Den store kvinnekampen på 1970-tallet var i stor grad et oppgjør med de innsnevrende, nedverdigende og forskrudde kjønnsrollene som kvinner skulle presses inn i. Et stort ideologisk oppgjør basert på den materielle virkeligheten at kvinner for alvor hadde kommet inn på arbeidsmarkedet.
Et dialektisk materialistisk syn skiller også mellom kjønn og seksualitet. Menneskelig seksualitet har både biologiske røtter og utvikles i kombinasjon med ens erfaring, samtidig som den også er preget av samfunnets ofte begrensende normer. Seksualiteten kan manifestere seg i mange former og forhold. Den kan ha stor betydning i noen perioder av livet, gjennom livet, eller for noen ingen betydning i det hele tatt.
Dialektisk materialisme ser biologisk kjønn som en realitet og ikke en konstruksjon. Det er et faktum at kvinner kan føde barn og menn ikke kan det, og at dette grunnleggende vilkåret har gjort levekårene til menn og kvinner forskjellige, har skapt en arbeidsdeling som i og med den private eiendomsretten gjorde kvinner til et undertrykt kjønn.[3] Og uansett samfunnsform har dette faktum forskjellige konsekvenser avhengig av hvilken samfunnsklasse som har makten.
I motsetning til et metafysisk syn som ser på biologi som en evig skjebne som i dag kan endres med medisinske og kirurgiske inngrep, er et dialektisk syn basert på objektive fakta og samspillet med klassekampen som forandrer samfunnet og samfunnsforholdene, og dermed deres betydning og innvirkning på den biologiske forskjellen mellom menn og kvinner.
Spøkelse fra fortiden
At det binære kjønnssystemet må brytes ned som en årsak til undertrykkelse er ikke bare et (for de fleste uforståelig) slagord i noen kjønnspolitiske miljøer, men inngår også i for eksempel tekster fra den svenske regjeringen om forhold på arbeidsmarkedet.
Begrepet binær stammer fra den digitale elektronikkens verden som et tallsystem som bare bruker ett-tall og nuller. Ifølge LHBT-bevegelsens[4] nettsider er en binær kjønnsforståelse at kjønn består av to uavhengige og motsatte former av henholdsvis femininitet og maskulinitet, av mann og kvinne. Man kan gjøre opprør ved å stille seg utenfor kjønnene og erklære seg «ikke-binær», da undertrykkelsen angivelig ligger i selve kjønnssystemet.
Når vi ser på kjønn historisk, har de patriarkalske systemene aldri vært såkalte binære, men derimot hierarkiske med mannen som det sentrum som alt annet dreier seg omkring. Thomas Laqueur beskriver dette i boken «Om könets uppkomst – hur kroppen ble kvinnelig og mannlig».[5]
Fra antikkens Hellas og utover opererer ideologien og oppfatningene til de som har makten med dette patriarkalske ett-kjønnssystemet. Kvinnen var ingenting i seg selv. Hun var en ikke-mann og definert negativt av alt hun ikke var.
Frem til 1700-tallet forklares ikke kjønn biologisk, men moralsk og religiøst av vestlige og arabiske filosofer. Det var ikke to motsatte kjønn, men ett, og kvinnen var bare en dårligere utgave av det. En ett-kjønnsmodell. Opplysningstiden brøt med den religiøse modellen og kom opp med en medisinsk modell med to kjønn som var hverandres motsetninger. På slutten av 1800-tallet begynte man å studere kvinners anatomi og fant kvinners kropper enda mer unormale enn tidligere. En vanlig behandling for psykisk sykdom og epilepsi hos kvinner var å skjære av klitoris. Så lenge klitoris ble ansett for å være en ufullstendig penis, var den harmløs, men da det ble et eget organ skilt fra mannens, ble til og med den farlig.
Begge modellene er patriarkalske – og fortsetter å sameksistere. For eksempel ser vi ettkjønnsmodellen hos Freud, som med sin beryktede teori om penismisunnelse anså kvinner som forvirrede og hysteriske på grunn av deres sjalusi på menns peniser. Vi må helt fram til andre halvdel av 1900-tallet før en revolusjonerende oppfatning påvirket av kvinne- og klassekampen vinner fram i den kapitalistiske delen av verden: at kjønnene ikke var motsetninger, at kvinner kunne sees og forstås i sin egen rett uten å måtte sammenlignes med mannen. Et syn som var rådende allerede fra Oktoberrevolusjonen i 1917 i det da sosialistiske Russland, seinere Sovjetunionen. Tanken om at det er to biologiske kjønn, som må forstås på grunnlag av sine egne kroppslige forutsetninger og ikke ut fra en moralsk modell, var revolusjonerende.
Fra 1960-tallet av og fremover blir likestilling en offisiell politikk i Danmark. Formuleringer om kjønnenes forutbestemthet forsvinner i offisielle tekster, og den nye kvinnebevegelsen reiser et oppgjør mot gammeldagse stereotypiske kjønnsroller.
«En feil kropp» kan kjønnsskiftes
På det danske helse- og legemiddeltilsynets nettsider i dag kan du lese at:
«Enkeltmenneskets kjønnsidentitet kan være forskjellig fra kjønnet som konstateres ved fødselen basert på de medfødte kjønnskarakteristikkene og fra de samfunnsmessige og kulturelle normer som forbindes med kjønnet man har fått tildelt ved fødselen. Med helsefaglig hjelp kan den enkelte få bekreftet sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk, blant annet gjennom rådgivning og behandling.»
«Behandling kan for eksempel være å hindre utvikling av kjønnskarakteristikker (pubertetsblokkere) eller endre disse (seksuelt modifiserende behandling med krysshormoner) som pasientens ubehag er rettet mot. Utover dette kan kjønnsmodifiserende kirurgi utføres.»
Oppfatningen er at hvis du kanskje ikke passer inn i «de samfunnsmessige og kulturelle normer som forbindes med kjønnet man fikk tildelt ved fødselen», så er det fordi du har feil kjønn i feil kropp, hvilket bør behandles og endres medisinsk og/eller kirurgisk. Ikke omvendt, at det er sosiale og kulturelle normer som er altfor smale og begrensende, og at det er disse som må endres slik at alle mennesker, uavhengig av hvilket kjønn de identifiserer seg med, kan se seg selv og trives.
Hvis du ikke passer inn i det vedtatte perfekte skjønnhetsidealet, har du feil kropp. Dette kan fikses med operasjoner, botox og andre inngrep. Hvis du ikke passer inn i kjønnsrollemønstre som rosa Barbiejente eller hardtslående gutt, så har du feil kropp – noe som kan løses med kjønnsmodifiserende operasjoner og pubertetsblokkere.
Tidligere var kjønnsskifte noe som forekom mest hos voksne. Sånn er det ikke lenger. I Danmark kan barn så unge som 11 år få hormonbehandling med tanke på et senere kjønnsskifte på bl.a. Senter for kjønnsidentitet på Rigshospitalet i København. Politikere i Folketinget diskuterer å senke denne aldersgrensen, noe som skjer i mange vestlige kapitalistiske land. Myndighetene offentliggjør ikke statistikk over hvilke kjønn det skiftes til og fra. Fra vårt naboland Sverige vet vi at jenter er i kraftig overtall i aldersgruppen 13-19 år. Mest i storbyer som Stockholm, hvor antall jenter mellom 15 og 19 år som har fått diagnosen kjønnsidentitetsforstyrrelse har økt med 8.250 prosent siden 2006. I Storbritannia har antallet unge jenter som får behandling for kjønnsdysfori økt med 4.400 prosent det siste tiåret. I USA var 82,8 prosent av ungdommer som søkte behandling unge jenter som til og med hadde til felles at den nylig fremkomne kjønnsdysforien ofte dukket opp uten forutgående kjennetegn.
Ikke dermed sagt at gutter har det enkelt eller at alle problemer for transpersoner stammer fra kjønnsroller. Det ville vært en overforenkling. Men det er tankevekkende at det er så mange unge jenter som opplever å ikke passe inn i normer og kjønnsroller som gjelder for jenter. Og at jo mer begrensende, motstridende og reaksjonære kjønnsrollene blir, jo vanskeligere er det å passe inn.
Like tankevekkende er påstanden om at flertallet av kvinnene passer inn og føler seg komfortable med å leve i de tildelte kjønnsrollene. De har blitt en særlig underkategori: en cis-kvinne. Ifølge det danske språkrådet er en cis-kvinne en «person som ble født som kvinne og som identifiserer seg med det feminine kjønn». Det feminine kjønn må forstås i motsetning til det maskuline kjønn med alle stereotyper om hva som er feminint og hva som er maskulint, hva som er normalt for jenter og gutter, menn og kvinner, hvordan de skal se ut, tenke og oppføre seg. Å være kvinne og identifisere seg som kvinne har ingenting å gjøre med å identifisere seg med «det feminine». Som om vi bare skulle glemme at både Pippi Langstrømpe og kvinnebevegelsen for lengst har sprengt rammene for normene for «det feminine kjønn». Som om mange jenter og kvinner ikke sprenger rammene for normen om «det feminine» hver eneste dag.
Kvinneundertrykkelse lever videre – det samme gjør kvinnekampen
Den svenske journalisten og forfatteren Kajsa Ekis Ekman stiller i sin siste bok «Om könets existens – tanker om den nye synen på kön» (2021), et stort spørsmål ved hvorvidt den nye kjønnsoppfatningen virkelig er så progressiv. Er den i det hele tatt ny? Boka er en svært grundig, undersøkende og godt dokumentert gjennomgang av både teori og praksis på dette feltet. Ekmans konklusjon er at dette nye kjønnssynet i kjernen er en tilbakevending til reaksjonære kjønnsroller, med alvorlige konsekvenser for kvinner, transpersoner og homofile.
Det nye kjønnssynet er en tilbakevending til reaksjonære kjønnsroller
Kajsa Ekis Ekman beskriver hvordan eksistensen av det kvinnelige kjønn først er blitt oppløst før siden å bli snudd tilbake til den patriarkalske definisjonen av kvinner som en «ikke-mann» gjennom det siste tiårets kjønns- og identitetsdebatten. Og ikke minst hvordan hele diskusjonen om transpersoner og kjønnsidentitet har blitt kidnappet av makthaverne, av staten og dens institusjoner for å tillate helsevesenet og den farmasøytiske industrien å endre kjønn på gutter og jenter hvis de ikke passer inn i hva den rådende kulturelle normen og oppfatningene anser som normale og riktige.
«Hvis et verktøy ikke lenger duger, pleier man å skrote det. Ordet kvinne er ikke bare et ubrukelig ord for patriarkatet (etter at ordet fikk en positiv betydning på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet), det ble også farlig da det hadde havnet i hendene på en motstandsbevegelse. Derfor måtte ordet uskadeliggjøres.
Gjennom å fragmentere ordet, grave det opp og skjære det i biter, redusere det til kroppsdeler og få det til å bety det motsatte, lage en ny mening, stemple det som problematisk og henge ut dem som bruker det, og stille spørsmål ved ordets eksistensberettigelse, føres en språklig krig med sikte på å gjøre kvinnen umulig som politisk subjekt. Denne krigen er ikke et resultat av en bevisst konspirasjon, det er en organisk prosess som gjenoppretter tapt makt. Denne prosessen kunne ikke utføres hvis den ikke ble sett på som et progressivt spørsmål om rettferdighet. I opinionen har fremgang, menneskerettigheter og inkludering plutselig blitt synonymt med avskaffelsen av ordet kvinne. Dette i seg selv har svært lite å gjøre med "trans". Snarere brukes transpersoner til å rettferdiggjøre en ny-patriarkalsk backlash som river teppet vekk under kvinnebevegelsen ved å avskaffe dette sentrale begrepet.
Uten ordet kvinne vil det være vanskelig for enhver kvinnebevegelse å eksistere. Uten ordet kvinne vil det være vanskelig å tenke og snakke om kvinners situasjon. Uten ordet kvinne blir det umulig å forstå kvinneundertrykking», skriver Kajsa Ekis Ekman mot slutten av boka.
Men selv om man fjerner ordet kvinne, forsvinner ikke kvinneundertrykkingen. Klasseundertrykking forsvant heller ikke da klasser ble omdøpt til sosiale grupper. Raseriet og protestene fra kvinner i offentlig sektor forsvinner ikke. Heller ikke fra arbeiderkvinnene eller de sosialt utstøtte kvinnene. Kvinnekampen fortsetter. Og vi vil fortsette med å bruke ordet kvinne i sin beste og mest kraftfulle betydning.
Den ideologiske undertrykkingen og kampen har alltid vært hard, ikke minst når det gjelder spørsmålet om kvinner. Den herskende klassen fører klassekamp – inkludert ideologisk klassekamp rundt kjønnsoppfatningen. Og dette får økende konsekvenser for samfunnet, for kvinner, for sårbare barn og unge, og for en ny generasjon. Det er derfor nødvendig at vi som kommunister også forholder oss til og deltar i debatten for å gi større klarhet og enhet rundt et dialektisk materialistisk syn på kjønn, kjønnsroller og identitet for å styrke en felles kamp mot kapitalismens undertrykkelse og menneskesyn.
Oktober 2021. Oversatt fra APKs politiske og teoretiske tidsskrift Enhed og Kamp nr. 3 2021.
Dorte Grenaa er leder av Arbejderpartiet Kommunisterne.
Noter
[1] Sitat fra artikkelen «Fri abort en rettighet for alle kjønn», Arbeiderverdenen 21.
[2] Ditto.
[3] Frederich Engels har gitt en vitenskapelig forklaring på hvorfor dette var slik i «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse».
[4] LGBTI kommer fra engelsk som forkortelse for lesbisk, homofil, biseksuell, transkjønn og intersex. Det er en samlebetegnelse som også brukes av institusjoner som FN og EU.
[5] Tilgjengelig på engelsk og på svensk.