tirsdag, 13 11 2018

Den marxist-leninistiske bevegelsen har fra starten av møtt store utfordringer. Til tross for mange og vanskelige politiske situasjoner, til tross for ugunstige styrkeforhold og til tross for angrepene og undertrykkelsen den har blitt møtt med, har ingen makt klart å knekke ml-bevegelsen.

Bruddet med khrusjtsjovismen i 1960-åra var opprinnelsen til konstitueringen av de første marxist-leninistiske partiene. Denne fasen i utviklinga av den internasjonale kommunistiske bevegelsen og arbeiderbevegelsen har til gode å bli skrevet ned. Den marxist-leninistiske bevegelsen har gjennomgått flere faser. Den første var bruddet med revisjonismen i SUKP og splittelsen av den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den andre fasen var forbundet med kulturrevolusjonen i Kina, og bar preg av maoismens innflytelse på de nye partiene. Den tredje fasen var det ideologiske bruddet med «teorien om tre verdener», et brudd som ligger til grunn for de særegne ideologiske og militante båndene som forener dagens marxist-leninistiske partier.

I det følgende vil jeg begrense meg til den første av disse fasene og, bortsett fra noen referanser, for det meste til bruddet med revisjonismen i de europeiske partiene. [1]

Uenighetene ble holdt skjult

Uoverenstemmelsene innad i den kommunistiske bevegelsen i forhold til den khrusjtsjov-revisjonistiske politikken for fredelig sameksistens med imperialismen og nedvurdering av den historiske betydningen av revolusjonene i den tredje verden (Afrika, Asia, Latin-Amerika), var lenge bare kjent blant lederne av de kommunistiske partiene. I Felleserklæringa fra de kommunistiske partiene i 1957 kan vi lese at «borgerlig innflytelse er den indre årsaken til revisjonismen, mens kapitulasjon for presset fra imperialismen er den ytre årsaken». Men uenighetene mellom partier og stater ble først alminnelig kjent tidlig på 1960-tallet.

I månedene før konferansen for kommunistpartiene skulle holdes i Moskva [2], hadde det kinesiske kommunistpartiet (KKP) offentliggjort sin oppfatning, særlig i en lederartikkel i Honqqi under overskriften Lenge leve leninismen.[3] Kritikken av Khrusjtsjov-revisjonismen fokuserte særlig på spørsmål om krig og fred, fredelig sameksistens, om veier for overgang til sosialismen, og om Stalin og Jugoslavia. Publiseringa av Lenge leve leninismen og andre dokumenter ledet til en bitter debatt i Generalrådet for Den faglige verdensføderasjonen (WFTU) i juni 1960, og seinere på kongressen til det rumenske kommunistpartiet. På denne kongressen avslørte og fordømte KKP at Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) hadde sendt et konfidensielt brev til KKP, som partiet kalte et «program for en anti-kinesisk kampanje». Partiene fra Øst-Asia og Latin-Amerika som støttet posisjonen til KKP, blei avkrevd å gjøre sjølkritikk. I Europa la ledelsen i de kommunistiske partiene seg stort sett opp til SUKP sin linje.

På konferansen av kommunistiske partier i Moskva, gikk SUKP til et generalangrep mot partiene som motsatte seg deres linje, og anklaget dem for «avvik» og for å være «anti-sovjetiske». Presset var spesielt sterkt overfor Arbeidets Parti i Albania (APA), som fikk beskjed om å velge om Albania «vil stå sammen med 200 millioner (folketallet i Sovjetunionen) eller 650 millioner (folketallet i Kina)». Denne argumentasjonen viste hvordan ledelsen i SUKP så på partiforbindelser. Delegasjonen fra APA, ledet av Enver Hoxha, nektet å bøye seg for den slags påtrykk. Albanerne ble angrepet og baktalt på konferansen av alle partiene som stilte seg bak SUKP, men APA og Hoxha stod fast i sitt forsvar av disse prinsippene.

Slutterklæringen fra Moskvamøtet er et kompromiss som gir en antydning om uenighetene. Dokumentet er i tråd med «fredelig sameksistens» og «fredelig overgang til sosialismen», men understreker samtidig betydninga av den historiske fasen av avkolonisering og at «verdensrevolusjonens sak avhenger av den revolusjonære kampen til folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika, det overveldende flertallet av verdens befolkning.»

Motsetningene mellom partiene kom også til uttrykk i forholdet mellom statene. Sovjetunionen brukte økonomisk press mot Kina og Albania ved å trekke tilbake sine teknikere og spesialister. Etter konferansen ble presset konsentrert mot Albania, selv om Khrusjtsjov hadde sagt under et besøk i Tirana: «Dere trenger ikke bekymre dere for brød. Hos oss spiser rottene like mye hvete som dere har bruk for!» Men da Albania befant seg i en kritisk situasjon med hvetelagre som bare ville vare i to uker og landet sto i fare for å bli rammet av hungersnød, brukte Moskva førtifem dager på å sende 10.000 tonn hvete i stedet for de 50.000 tonnene som var lovet.

Albansk plakat som maner til kamp mot sovjetrevisjonistenes utpressingspolitikk.I forlengelsen av disse fiendtlige tiltaka ble APA ikke invitert til den XXII partikongressen til SUKP i oktober 1961. Khrusjtsjov, Pospelov, Kuusinen, Suslov og Bresjnev, fulgt av papegøyepartiene, gjentok og forsterket sin kritikk av APA. Fra da av var det å forsvare eller angripe Albania skillet mellom revisjonister og marxist-leninister. KKP kunngjorde at «den offentlige, ensidige fordømmelsen av et søsterparti fremmer ikke enheten ... Det å utlevere til fienden diskusjoner som foregår mellom broderlige partier og stater, viser ingen seriøs marxist-leninistisk holdning.» APA bøyde ikke av for presset og den 6. desember 1961 brøt Sovjetunionen de diplomatiske forbindelsene med Albania, med støtte fra alle land som stilte seg bak USSR. Albania blei med dette utsatt for en dobbel økonomisk blokade: fra COMECON i øst og fra den kapitalistiske leiren i vest.

Opposisjonen mot Khrusjtsjov-revisjonismen hadde dermed fått en base i Europa. I Asia stilte det indonesiske kommunistpartiet, det største og viktigste ikke-statsbærende partiet i verden, seg i opposisjon til SUKP-linja. Og i Latin-Amerika grunnla ledere som var blitt ekskludert fra det brasilianske revisjonistpartiet, Brasils kommunistiske parti i februar 1962. Dette var det første nye marxist-leninistiske partiet som blei stiftet, og var også det som var mest framskredent i kampen mot revisjonismen.

De første marxist-leninistiske partiene i Europa

Bruddet med revisjonismen skjedde i ei tid da det raste en debatt omkring revolusjonære ideer som ville konfrontere kolonialisme og diktaturer rundt om i verden. Denne meningskampen var voldsom i Vest-Europa med unntak av Portugal og Spania, der diktaturer satt ved makta og klassekampen ikke var like intens som på andre kontinenter i det som er blitt kalt «de tretti strålende åra». De mest reaksjonære kreftene hadde ennå ikke hevet hodet etter fascismens nederlag. De konservative og sosialdemokratiske kreftene, som befant seg under sterkt press fra massene som higet etter sosialisme, var enige om å føre en keynesiansk sosialpolitikk som samtidig gjorde det mulig å fortsette Nord sin utbytting av Sør, og som på denne måten tåkela kapitalismens sanne natur for store lag av folket.

Sjøl om polemikken ble offentlig, hadde partimedlemmene i Frankrike og Italia – land med de største kommunistiske partiene, i det illegale spanske partiet og også i andre europeiske partier, ikke annen informasjon enn den som kom fram i taler og dokumenter fraledere som forsvarte standpunktene til SUKP. I 1962 bestemte revisjonistpartiene seg for å fjerne alle artikler og dokumenter fra KKP og skriftene til Mao Zedong fra sine bokhandler, og nektet dermed sine medlemmer tilgang til disse skriftene. Dette var en uakseptabel knebling som kommunistiske partier forsøkte å påtvinge et søsterparti. Hvordan skulle man gjøre seg opp en mening uten at standpunktene til et parti var kjent, uten kunnskap om posisjonene til den andre parten?

Som svar på denne skandaløse boikotten ble det tatt initiativer for å publisere og distribuere tekster fra det kinesiske og albanske partiet for å gjøre standpunktene deres kjent. Et stort informasjonsnettverk ble organisert, særlig i og med utgivelsen av tidsskriftet Peking Review på mange språk, som inntil da bare var utgitt på engelsk [4].

Bortsett fra det sovjetiske partiet, var det det franske kommunistpartiet (PCF) og Maurice Thorez som særlig forsvarte den revisjonistiske linja til Khrusjtsjov og «Den italienske vei til sosialismen» til det italienske kommunistpartiet (PCI) til Palmiro Togliatti. Det var disse som rettet hovedkritikken mot marxist-leninistene, først Thorez som revisjonistisk ekko og haleheng, dernest Togliatti og den ultra-revisjonistiske linja han stod for.

To av tesene fra den tiende PCI-kongressen, som fant sted i desember 1962, har særlig betydning i dag. Den første var: «Vi må kreve at ... det blir gjort systematisk tiltak for å overvinne oppdelingen av Europa og verden i blokker, de politiske og militære hindringer som opprettholder denne delinga må brytes ned ... for på denne måten å gjenoppbygge ett felles verdensmarked». Nå som historien har tatt denne retninga, så er virkningene av globaliseringa og et «felles verdensmarked» i seg sjøl en fordømmelse av disse tesene til PCI og Togliatti. En annen feilaktig tese fra PCI var at borgerskapets herskende sjikt nå ville godta «konseptet om økonomisk planlegging og styring som tidligere ble sett på som sosialistenes enemerker ... dette er et tegn på modning av de objektive vilkår for overgangen fra kapitalisme til sosialisme.»[5] Denne forestillinga ble lansert på samme tid som ideene til Friedrich Hayek [6] var i ferd med å bli rettesnoren for politikere og nyliberale økonomer.

Styrking av den ideologiske kampen

KKP og APA publiserte mange dokumenter som ideologisk og med fakta fordømte den «moderne revisjonismen» og trakk analogien til 1890-tallets revisjonisme. En viktig artikkel som systematiserer denne kritikken var Forslaget til ei generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen, kalt «Brev i 25 punkter» utgitt av sentralkomiteen i KKP 14. juni 1963. Kampen mot khrusjtsjovismen var i vekst, basert på dokumenter og kritikken viste seg i linja til partene:I 1963 og 1964 blei kommunistiske partier og organisasjoner oppretta i Ecuador, Peru, Colombia, Ceylon, Thailand, New Zealand, Canada osv.

Et vesentlig element i denne ideologiske og politiske kampen (ved siden av det faktum at to statsbærende kommunistiske partier stod i spissen for kritikken av den revisjonistiske linja), er at denne kritikken kom innenfra den kommunistiske bevegelsen. Dette ga rett til å tenke og handle uten å splitte og allikevel være del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Sjøl om de revisjonistiske partiene kunne ekskludere de militante marxist-leninistene, så kunne de ikke svarteliste dem, de kunne ikke nekte for at de var del av den kommunistiske bevegelsen.

Det var i Belgia, Spania og Sveits at de første kommunistiske partiene og organisasjonene oppstod i Europa. Prosessen tok forskjellige former i hvert enkelt land avhengig av nivået av klassekampen, graden av innflytelse fra sosialistiske ideer, historie, arbeiderbevegelsens tradisjoner, intensiteten av statlig undertrykking og av de marxist-leninistiske kameratenes dugelighet. I de europeiske partiene blei kampen i hovedsak ført av mellomkadre og grunnplansaktivister. Det belgiske partiet var et unntak. Her førte kampen mellom de to linjene til en loddrett splittelse fra grunnplanet og helt opp til sentralkomiteen: Jacques Grippa, som ble ekskludert, gjenopprettet Belgias kommunistiske parti (PCB) med erfarne ledere fra den antifascistiske kampen fra 1930-tallet som Jules Henri Glineur og Jules Vanderlinden. PCB spilte en viktig rolle som koordinator mellom nye organisasjoner i denne innledende fasen.

Elena Odena og andre kamerater som grunnla Spanias kommunistiske parti (m-l), heiste kampfanen og fordømte den revisjonistiske faren. Fra politisk eksil og under de vanskelige forholdene med illegalitet, gikk de besluttsomt til kamp innad i Spanias kommunistiske parti (PCE) imot linja til Santiago Carillo.

I Sveits tok omgrupperinga av de marxist-leninistiske kreftene en særegen vending: En politisk eventyrer oppretta et sveitsisk kommunistparti. Det var nødvendig å avsløre hans rolle som provokatør, især da den internasjonale pressa brukte ham og hans uttalelser til å så forvirring.

Han blei raskt avslørt og dette forsøket på å infiltrere den unge marxist-leninistiske bevegelsen slo feil.[7] Organisasjonen av kommunistene i Sveits (SCO) ble opprettet som svar på denne provokasjonen, men uten at det ideologiske og politiske forarbeidet nødvendig for dannelsen av et parti blei gjort.[8]

Etter at kampen var begynt, var det i mange partier nødvendig med en fase med avklaring for å definere den marxist-leninistiske partilinja, å oppnå ideologisk og politisk enhet blant medlemmene, å motvirke sjølopptatthet, motstå presset fra kapitalmakta og fra de revisjonistiske partiene.Det var en tøff strid. For mange medlemmer fra de revisjonistiske partiene var Sovjetunionen sosialismens hjemland, som hadde spilt en avgjørende rolle i seieren over nazismen. De ville være lojale mot bolsjevikrevolusjon og sin lengten etter en annen verden. Dette er følelser man ikke kan ignorere.

Andre marxist-leninistiske organisasjoner ble dannet i 1965 i Østerrike, Tyskland, Frankrike og Polen. Det blei knyttet internasjonale bånd mellom de nye partiene og organisasjonene. Møter og utvekslinger med KKP og APA var viktige kilder for å kjenne og forstå intensiteten og innsatsen i klassekampen på internasjonalt nivå samt den sosialistiske omforminga av samfunnet i under forholdene med en maktubalanse med den kapitalistiske verden på grunn av khrusjtsjovismens avvik. De nye partiene, heller ikke de svakeste blant dem, blei ikke stengt inne i en smågruppe-ghetto.

Fram mot en internasjonal marxist-leninistisk bevegelse

Styrkeforholdet mellom de to linjene på internasjonalt nivå var til å begynne med uavklart og hvilken vei utviklinga ville ta, var uforutsigbar.I mange partier som var lojale overfor SUKP rådde det tvil, også på ledernivå, om hvilken retning debatten innenfor den kommunistiske bevegelsen ville ta. Dette gjaldt i særdeleshet i oktober 1964, da Khrusjtsjov blei avsatt fra ledelsen i SUKP. Han blei naturligvis avsatt som følge av en maktkamp, men enda mer som følge av fordømmelsen av hans politikk (betingelsene for den kjernefysiske ikkespredningsavtalen med USA, den ensidige tilbaketrekkinga av raketter fra Cuba, den tvetydige støtten til kampen det vietnamesiske folket førte mot imperialistisk aggresjon). Det gjaldt om å vinne innflytelse og unngå at SUKP ikke avviste «khrusjtsjov-revisjonismen» sjøl om Khrusjtsjov var satt på sidelinja.

Nikita Khrusjtsjov ble diskreditert, hans fall førte til en midlertidig nedtoning av polemikken mens man brukte tid på å vurdere hvilken linje de nye sovjetiske lederne ville legge seg på. Så snart det blei klart at Kosygin og de som etterfulgte ham ville videreføre den samme politikken, var bruddet ugjenkallelig.

En viktig manifestasjon av den marxist-leninistiske bevegelsen var feiringa av den femte kongressen til APA i november 1966, der Kinas KP og 28 partier og marxistisk-leninistiske organisasjoner fra fem kontinenter deltok.[9] Entusiasmen var stor, og for Albania var det et av de store øyeblikk i landets historie: Det hadde overvunnet den revisjonistiske og imperialistiske blokaden. For de nye partiene var dette første gang de hadde vært så mange samlet.[10] Spørsmålet om anerkjennelse av de nye partiene og rolla som etterplapring og smisking kunne spille i den forbindelse, er et punkt man bør ta ad notam. Som følge av manglende årvåkenhet, ble også den nederlandske organisasjonen – et CIA-produkt – invitert. På den andre sida ble et av de første og viktigste ML-partiene i Europa, Spanias kommunistiske parti (m-l) ikke invitert!Denne feilen ble raskt korrigert takket være fastheten og konsekvensen til linja som blei forsvart av Elena Odena og Raul Marco innenfor marxist-leninistiske bevegelsen, men det var like fullt en grov og alvorlig feil når det kom til politisk og ideologisk verdsetting.

Kulturrevolusjonen startet i Kina i 1966.Da den femte kongressen til APA fant sted, var den store proletariske kulturrevolusjonen blitt lansert i Kina noen måneder i forveien. «Ei gruppe av kulturrevolusjonære i sentralkomiteen» og de første organiserte rødegardistene var dannet. Innholdet i kulturrevolusjonen er fortsatt dårlig forstått, men det som den hadde som mål – en revolusjon i revolusjonen retta mot påvirkninga fra borgerlig ideologi og byråkratisering av partiet og staten–en lærdom fra erfaringene med de revisjonistiske partiene, lot til å være en historisk nødvendig fase som de marxist-leninistiske partiene måtte gjennomleve.

Den femte kongressen til APAvaret stort øyeblikk hvor den marxist-leninistiske bevegelsen blei bekreftet og stadfestet. En viktig debatt gikk for seg på bilaterale møter omkring hva slags strukturer den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen måtte bygges opp rundt.Dette var et ønsket og etterspurt tema fra de fleste nye partier som var til stede. Enver Hoxha og APA stilte seg ganske positive. Når ingen direkte foreslo at det måtte dannes en ny «Internasjonale», så skyldtes det ikke at at forutsetningene ikke var til stede. Det var et uttalt behov for et organ eller en form for organisering av forholdet mellom de marxist-leninistiske partiene for å styrke båndene og enheten dem imellom, samt for å lære av erfaringene fra de enkelte partiene. Spørsmålet ble reist åpent, på en bevisst og ansvarlig måte. Men responsen fra KKP-delegasjonen var negativ. Bevegelsens mangler og svakheter blei særlig brukt som påskudd for at man heller burde holde seg til bilaterale møter. Slik ville de forbigå de multilaterale møtene som ga rom for åpen utveksling av de enkelte partienes ideologiske og politiske erfaringer, og dermed kunne gjøre seg opp en begrunnet oppfatning av standpunktene som ett eller flere partier inntok i bestemte spørsmål. Denne avvisninga ble møtt med skuffelse fra mange partier. Den blei sett på som en mangel på tillit og en distansering fra den marxist-leninistiske bevegelsen fra KKP sin side.

Etter hvert som den proletariske kulturrevolusjonen bredte om seg, gjennomgikk den marxist-leninistiske karakteren og sammensetninga av bevegelsen ei endring. Det åpnet opp for en ny fase, populært kalt maoismen.

Slik har den marxist-leninistiske bevegelsen fra sin opprinnelse, gjennom sin militante og revolusjonære virksomhet, blitt konfrontert med stadige utfordringer. Til tross for de ofte vanskelige politiske situasjonene, til tross for ugunstige styrkeforhold og til tross for angrepene og undertrykkelsen den har blitt møtt med, har bevegelsen vist evne og vilje til å gi tilsvar. Femti år seinere vitner tidsskriftet Enhet og kamp om at ingen makt har klart å knekke den.

Nils Andersson

Oversatt fra det internasjonale marxist-leninistiske tidsskriftet Unity & Struggle no. 28, høsten 2014.


Noter

[1] Dette er personlige nedtegnelser og kommentarer, og ikke på noe vis et historisk verk. Det være et kollektivt produkt.

[2] Fra 10. november til 3. desember 1960.

[3] 16. april 1960.

[4] På den tida var det små muligheter for å utgi materiale fra Arbeidets Parti i Albania..

[5] Den tiende kongressen til det italienske kommunistpartiet, 2. til 8. desember 1962.

[6] Hayek var grunnlegger og leder av Mont Pelerin Society, ei tankesmie for nyliberale teorier.

[7] Denne provokatøren ble benyttet av ulike tjenester, blant annet Aginteer Press (avlegger av CIA) basert i Lisboa, som særlig opererte mot uavhengighetsbevegelser i de portugisiske koloniene i Afrika.

[8] En annen infiltrasjon skjedde i Nederland, og denne klarte man ikke å avverge. Det marxist-leninistiske partiet i Nederland (MLPN) blei skapt av BVD, den nederlandske etterretningstjenesten. «Lederen» vedgikk seinere at han jobbet for CIA.

[9] Vietnams arbeiderparti, Den nasjonale frigjøringsfronten for Sør-Vietnam (FNL), Koreas arbeiderparti og det rumenske kommunistpartiet var også til stede på konferansen.

[10] ML-partier som deltok var: Fra Afrika: Sudan; Fra Latin-Amerika og Nord-Amerika: Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Ecuador, Peru, USA, Haiti; Fra Asia og Midt-Østen: Burma, Ceylon, India, Indonesia, Japan, Malaysia, Thailand, Libanon; Fra Europa: England, Østerrike, Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Sveits, Polen; Fra Oseania: Australia, New Zealand.

Personvern