Alle innser at de kommunistiske kreftene i dag står svakt, og at vi er inne i en prosess med restrukturering. En prosess som med nødvendighet setter vesentlige ideologiske og organisatoriske spørsmål på dagsorden. Debatten løper allerede i flere partier og organisasjoner med marxist-leninistisk ståsted. Men den pågår i hovedsak i fragmentert form, og ofte isolert innafor de respektive miljøene.
Imidlertid er disse diskusjonene viktige for hele den kommunistiske bevegelsen. Vi er ikke flere kommunister i Norge enn at vi har behov for å utveksle erfaringer og synspunkter, uansett organisasjonsmessig bakgrunn.
I dag er det ingen motesak å kalle seg kommunist og marxist-leninist. Folk som etter år med anti-kommunistisk hets fortsatt vedkjenner seg sin overbevisning, må tas på alvor. Det er slett ikke gitt at gamle motsetninger og myter fra 70- og 80-tallet er særlig relevante i dag. Både på internasjonalt plan og innafor de enkelte organisasjonene og partiene har det skjedd store endringer, spesielt i perioden etter 1989-90.
At det stadig finnes motsetninger, også noen av prinsipiell karakter, er det ingen grunn til å feie under teppet. Men tida bør være inne til å diskutere problemstillinger som opptar oss i fellesskap, uten i utgangspunktet å ty til bruk av mer eller mindre smigrende merkelapper.
Det er i seg sjøl viktig at de ulike kommunistiske miljøene lærer hverandre bedre å kjenne og begynner å kommunisere. I prinsippet er jo de fleste enige i at en kommunistisk enhets- og avklaringsprosess før eller siden må finne sitt organisatoriske uttrykk i ett, samla kommunistisk parti.
Så får tida og diskusjonene vise hvor reelle og alvorlige motsetningene er når det kommer til stykket.
Alle strømninger, organisasjoner og partier erkjenner at vi har gjort feil og overslag i fortida. Alle har behov for å trekke lærdommer og oppsummere. Men sjøl om de ideologiske stormene raser, gjelder det å holde fast ved de grunnleggende prinsippene i marxismen-leninismen, samtidig som vi evner å tenke nytt. Tida krever at marxismen-leninismen som teori og vitenskap utvikles videre, ikke at den forkastes.
Uten kommunistisk innflytelse og ledelse, blir arbeiderklassens spontane kamp ofte uten retning og mål. Dette er et fenomen som i dag blir utnytta maksimalt av sosialdemokratiet på den ene sida, og av trotskismen på den andre. Det er grunnen til at vi, med Klaus Riis' omfattende artikkel, retter et særlig søkelys mot trotskismen. Varianter av denne strømninga sprer for tida betydelig ideologisk forvirring blant revolusjonært innstilte folk, som tidvis også slår inn i de kommunistiske miljøene.
Dette vesle avisflaket er ment som et bidrag til å styrke den kommunistiske bevegelsen i Norge. For å nå så mange kommunister som mulig, følger det som vedlegg til alle abonnenter på Friheten og Røde Fane.
Kommunistisk Forum henvender seg til alle som erkjenner behovet for en sterk politisk, ideologisk og organisatorisk kraft - som bare kan være et kommunistisk parti. Både til de som mener at dette partiet allerede eksisterer - i form av AKP eller NKP, men også til de som av forskjellige grunner er uorganiserte eller deltar i andre marxist-leninistiske grupper og organisasjoner. Vi håper at innspillene på de følgende sidene stimulerer til videre debatt i de avisene/bladene Kommunistisk Forum er utsendt som bilag til. Og at debatten også vil begynne å gå &laqno;på tvers», slik at dette bladet over tid blir overflødig.