Det er blitt hverdagskost at framtredende tillitsvalgte, også fra den «radikale fløya», opptrer som regelrette leiesvenner for utilslørt norsk imperialisme. Klasseforræderiet kamufleres med at det som er bra for norskeid kapital, også er bra for norske arbeidere. Slik undergraves den internasjonale klassesolidariteten systematisk, mens forestillingen om en «nasjonal» norsk klassesamarbeidsidyll blir priset opp i skyene.
- Mange vil huske Rolf Utgårds ivrige forsvar for Kværners gigantoppkjøp av Trafalgar House og Kværners mange utenlandske satsinger.
- Sjømannsforbundet vil ha flere norske sjøfolk, men støtter til gjengjeld NIS og den grove underbetaling av utenlandske sjøfolk på norske skip.
- Fellesforbundets Kjell Bjørndalen forsvarer med glød norsk våpeneksport til Tyrkia.
- Foreløpig siste skudd på stammen av faglige alibi for norsk imperialisme, er NOPEF. Forbundsleder Lars Myhre og NOPEF i Statoil, som organiserer 2000 medlemmer, støtter aktivt Statoils imperialistiske felttog i Nigeria.
Aggressiv oljeindustri
Oljesektoren er en hovedmotor i den norske imperialismens ekspansjonsplaner. Den norske oljeindustrien er aggressiv, som visepresidenten i det amerikanske Du Pont presist slår fast i positiv beundring. Og Statoil, med investeringer snart sagt kloden rundt, er dens fremste representant. Når energiminister Stoltenberg reiser med pondus og portefølje, først til oljekildens Baku i Aserbadsjan, deretter til Indonesia, følger han en strategisk dagsorden som er tegnet opp på styrerommene til Statoil, Hydro, Kværner og Saga.
Med LO på slep
Statsmonopolkapitalismen kommer til uttrykk i personalunionen av næringslivstopper, politikere og byråkrater. Men ikke bare det. Som et skrikende uttrykk for den borgerliggjorte fagbevegelsens underordning under stat og kapital, følger LO med på Stoltenbergs ferd til Indonesia. Den korporative symbiosen av stat, kapital og fagbevegelse rekker hendene fram mot kommunist- og arbeiderslakteren Suharto. Sjølsagt blir deltakelsen forsvart med at man skal ta opp faglige rettigheter og menneskerettsspørsmål. Fortsatt er det sikkert noen som lar seg lure av retorikken.
NOPEF støtter Statoil
Det går en tråd gjennom denne økonomiske utenrikspolitikken, og den tråden er alt annet enn rød; enten vi snakker om Aserbadsjan, Indonesia, Kina eller Nigeria. Statoil-utvalget i NOPEF forsvarer for eksempel Statoils virksomhet i oberstenes Nigeria, med ryggdekning fra LO. Argumentet er at det er viktig at vestlige selskaper blir i landet «for å legge press på militærregimet.»
Statoil har 433 millioner kroner i aksjer i Statoil Nigeria A/S og investerte ifjor mellom 150-250 millioner kroner i landet. Selskapet deltar i fire blokker utenfor kysten av Nigeria, og planlegger å bore ytterligere åtte brønner de neste to årene.
Solidaritet... med hvem?
Lill-Heidi Bakkerud, leder i Statoilutvalget, sa til NOPEF Aktuelt (mai-96) at «å vedta sanksjoner mot Nigeria og trekke ut vestlige foretak ut av landet vil kunne gjøre en vanskelig situasjon enda verre. Land som Libya og Iran står klare til å overta dersom vestlige selskaper trekker seg ut». Tydeligere kan det knapt sies at det gjelder for fagbevegelsen å solidarisere seg med «egne» bedriftsherrer. Naturligvis er man for å gi et skinn av humanisme, bare det ikke krever aktiv arbeidersolidaritet over landegrensene! Eller for å bruke formuleringen til NOPEFs representant i Statoils styre, Åse Simonsen: «Det må finnes en reaksjonsform som har effekt, uten at selskapet behøver å trekke seg fra sitt engasjement i Nigeria.»
Streikebryteri i Nigeria
Da nigerianske oljearbeidere gjennomførte en militant streik i protest mot regimets annulering av valget året før, svarte oljeselskapene med å ta inn streikebrytere for å opprettholde produksjonen. Slik støtta de det bestående militærregimet, samtidig som fagbevegelsen ble forsøkt knust. Etter militærregimets henrettelser av menneskerettighetsaktivister og klappjakt på ledende aktivister i fagforbundene Pengassan og Nupeng, reiste mange NOPEF-avdelinger krav om at vestlige oljeselskaper, Statoil inkludert, må trekke seg ut av Nigeria.
Oljearbeiderforeninga i TransOcean var f.eks. krystallklar i sin uttalelse: «Vi kan ikke akseptere at overskuddet som skapes av vårt arbeid med utvinning av norske naturressurser, investeres i et land som ikke anerkjenner demokratiske valg og grunnleggende menneskerettigheter.»
Foreningas 900 medlemmer krevde på denne bakgrunnen at Statoil må trekke seg ut av landet. Men grunnplanets holdninger er åpenbart ikke representative for høyere ledd i fagbyråkratiet.
Pro-imperialistisk mønster
Alle støtteerklæringer og sympatier for Statoil blir begrunnet med kvasinasjonale argumenter om at det sikrer norske arbeidsplasser og «velferden» på kort eller lang sikt, og at i den kapitalistiske konkurransen må man enten spise andre eller bli spist sjøl. De frekkeste argumentene går ut på at det er solidaritet i praksis å støtte norsk imperialisme. Argumentet er at «de andre» monopolselskapene er mer arbeiderfiendtlige og mer udemokratiske.
Støtte egne utbyttere?
Altså skal arbeiderne og de tillitsvalgte hjelpe sine norske utbyttere til å grafse til seg mest mulig av det internasjonale matfatet, attpåtil i «solidaritetens» navn. Den logiske konsekvensen er at norske bedriftsledere blir våre «allierte» i denne kampen, mens utenlandsk kapital og arbeiderklassen i andre land blir den felles fienden. Tillitsvalgte som legger seg på denne kursen, tjener i virkeligheten som alibi og våpenskjold for profittørene.
Vedheng til kapitalen
Fagbevegelsen i Norge er i ferd med å bli et vedheng, ikke bare til den borgerlige staten, men også til det norske industriborgerskapets framstøt. Desto viktigere er det å slåss mot reformismens og sosialdemokratiets nakkegrep om fagbevegelsen, som er i ferd med å gjøre LO til en motor og alibi for norsk imperialisme.
Fra Revolusjon nr. 13, våren 1997