Akkurat nå etter valget, når alle partier har  gnålt om «de eldre», hvor fælt de har det og hvor mye bedre de skal få det bare de stemmer på dem, er det kanskje på sin plass å presentere deres hjelpere. La meg presentere «sykehjemsslaven».

I valgdbatter og avisinnlegg blir sykehjemsslaven bare referert til som «de varme hendene». Vi har ikke engang en kropp, langt mindre et hode.
Sykehjemsslaven er selvfølgelig kvinne. Ingen mann ville være så dum å ta en sånn utdannelse, eller en sånn jobb. De få som gjør det blir ikke lenge i jobben. De søker seg andre jobber og etterutdanning, slik at de får  mer anseelse, høyere lønn, mindre slit.

Sykehjemsslaven har som oftest ikke et valg. Hun har valgt feil for mange år siden. Det hun har gjort er å velge familie foran seg selv. Hun har gjennom flere år vært hjemme og stelt hus og barn, og kanskje hatt en deltidsjobb for å spe på familieøkonomien. Når barna klarer seg selv, tar hun ekstravakter. Hun har lav eller ingen utdanning, så hun får ikke fast stilling, utover kanskje 19% helgevaktstilling. Hvis hun er riktig flink, tar ekstravakt både julaften og 17. mai, får hun et tilbud om en kvasiutdanning fra sykehjemsledelsen. Etter 4 år er hun omsorgsarbeider og får et lønnstrinn ekstra, og bindingstid på sykehjemmet. Da har hun fast jobb, helt til kroppen er utslitt, og det er klart for laveste uføretrygd i landet. Blir hun skada på jobb, er det ingen erstatning å hente, fordi når man har en jobb som er så belastende må man regne med skader.

På jobben sin opplever hun ting som andre i norsk arbeidsliv er forskånet for. For eks. at det ikke er tid til å gi henne lovfestet matpause. Når sjefen sier at sånn er det dessverre, fordi de kommunale budsjettene er for små, tør hun ikke annet enn å godta det. For hun må jo ha en jobb.

Sykehjemslaven tjener ikke nok til å forsørge seg selv, og slett ikke sine barn. Så hvordan klarer hun å leve? Hun har selvfølgelig en mann som har hovedforsørgeransvar. I et land som norge, der nesten 50% av inngåtte ekteskap ender i skilsmisse, skulle man tro at politikken var at alle skulle forsørge seg selv. Men nei. Det blir opprettholdt en syk ide om at familien er den naturlige byggesteinen for hele samfunnet. Derfor trenger kvinnene bare en liten biinntekt.

Hvis hun blir skilt fra sin forsørger, må hun ta ekstravakter for å klare seg. Sykehjemsslaven kan jobbe opptil 100% hver måned, bare på ekstravakter. Hun vil aldri kunne kjøpe bolig alene, for ingen bank vil gi lån til en med så lav inntekt. Når en kvinne i et omsorgsyrke velger å bo alene, velger hun et liv i fattigdom.

Nå kommer eldrebølgen snart, og spørsmålet er: Hvor skal Norge hente sykehjemsslaver nok til å dekke behovet for»varme hender»? Svaret er selvfølgelig i utlandet. Ved å hente inn sykehjemsslaver fra andre land, der kvinnens posisjon i samfunnet er enda svakere enn her hjemme. Fra land med  lavere eller ingen fagorganisering, og lave lønninger.

I Norge utdannes det ikke nok folk til jobber innen omsorg. Unge jenter vil ikke ha disse jobbene, forståelig nok. Når du er 20 år, drømmer du ikke om en jobb der det du har å se fram til er: En tidlig utslitt kropp, lav uføretrygd og minstepensjon etter endt innsats i arbeidslivet!

Så hvorfor er det ingen partier i valgkampen som går på banen og sier, at det vi trenger er: høyere lønn, mer bemanning pr skift, bort med deltidsstillinger og bedre vern av arbeidsstokken? Joda, jeg vet at SV og Rødt har det som en knøttliten bisak i valgkampen, men det er bare for å lukke kjeften på de kravstore kvinnene. De setter det opp som et lite punkt på arbeidsprogrammet, sånn at feministene ikke begynner å  bråke. Og endel av medlemmene gjesper og sier: «Kvinnesak er så kjedelig og utdatert.»

Fordi dette dreier seg om kvinnearbeidsplasser. Det er dessverre ikke interesse nok for at kvinner i omsorgssektoren skal ha samme rettigheter som andre i norsk arbeidsliv. Hvis det hadde vært det, hadde noe vært gjort for lenge siden.

Til tross for at statsfeministene i Norge snakker om at vi er kommet så langt med likestillinga, er det slik at vi har en kvinnelig arbeiderklasse, som ikke kan leve av sin egen lønn. Det at de har felles økonomi med sin mann hjelper ikke på dette, fordi ved skilsmisse sitter kona igjen med: En lønn det ikke er mulig å leve av og en pensjon som er til å dø av! Og selv om politikerne later som om alle i landet lever i husholdninger med to inntekter, er det flere enehusholdninger enn noensinne.

De som gjesper og tror dette er kvinnesak fra en rabiat feminist, må tro om igjen! Dette er klassekamp
I alle politiske partier som har feminisme på programmet, har det samme skjedd: Feminismen har forvitret til at vi skal kjempe for alle kvinners rettigheter. Jeg har hørt skolerte kommunister snakke om hvor viktig det er å få kvinner inn i bedriftsstyrene. Men jeg har aldri hørt noen ta til ordet for bedre arbeidsvilkår for sykehjemsslavene.

Kanskje det er på tide vi begynner å kalle dette klassekamp, ikke feminisme?

Tara (ikke så veldig rabiat feminist)

{smooth-scroll-top}

Personvern