Kapitalen er i krise, og den vil velte krisa over på oss. Angrepene på faglige rettigheter kommer nå tett som hagl. Situasjonen krever at fagbevegelsen bruker all sin styrke til forsvar av tilkjempa rettigheter, før det er for seint.
Kapitaleierne nekter stadig oftere å inngå overenskomster og prøver å si opp eksisterende tariffavtaler, slik som Expert-kjeden nylig forsøkte. Angrepet ble slått tilbake av de Handel og Kontor-organiserte, godt hjulpet av en brei folkelig mobilisering for boikott av elektrokjeden.
Men alle delseire under kapitalismen er mer eller mindre kortvarige.
Klassesamarbeidspakten mellom arbeid og kapital tilslører klassemotsetningene og underslår at arbeiderklassens mål ikke er å forhandle almisser, men å gjøre ende på kapitalistisk utbytting gjennom en sosialistisk revolusjon.
LO-ledelsen og Ap har alltid vært de fremste forsvarerne av ei klassesamarbeidslinje. I oppgangstider for kapitalen fikk arbeidsfolk noen smuler i bytte for klassefred. Denne klassesamarbeidspakten er ensidig brutt av kapitalen. Det er ikke begge parter som «gir og tar». Det er kapitalen som tar og arbeidsfolk som gir. Klassesamarbeidslinja har spilt fallitt.
Men LO-ledelsen fortsetter i samme spor som om ingenting er skjedd. Nei, verre: Den legitimerer og hjelper borgerskapet med «nødvendig omstilling» for å redde kapitalismen ut av krisa.
LO-ledelsen forsvarer EØS-avtalen med nebb og klør til tross for at det er beviselig at dette er en avtale som legitimerer sosial dumping, privatisering og nedbygging av offentlig velferd. Flere forbund sier nå nei til EØS, men LO-toppen står på sitt.
Titusener mobiliserte i fjor til politisk streik mot forverring av arbeidsmiljøloven. Kampen kunne ha vært trappa opp, men ble i stedet trappa ned. LO resignerte allerede før Stortingsflertallet vedtok endringene.
LO-toppen har sanksjonert en pensjonsreform som i virkeligheten er et ran av arbeidsfolk. Justeringer av AFP-ordninga og tjenestepensjon har siden blitt lansert som «kampsaker» for å lappe på elendigheten gjennom tariffavtalene.
Årets tariffoppgjør skulle igjen handle om pensjon. Det kravet forsvant i det blå fordi NHO og Norsk Industri sa blankt nei. I forveien har LO-toppene støttet avvikling av ytelsespensjon til fordel for mye dårligere ordninger.
I frontfagoppgjøret har Norsk Industri og Fellesforbundet blitt enige om ei ramme som betyr direkte lønnsnedslag for de som bare får et generelt tillegg. Ettersom oppgjøret er forbundsvist, kan arbeiderne i noen bransjer redde kjøpekrafta gjennom lokale forhandlinger. Men det skyldes egen kamp, og ikke de reformistiske fagpampene.
Havnearbeiderne har sloss i snart tre – 3 – år for noe så sjølsagt som en tariffavtale og for den fortrinnsretten som bryggearbeiderne har til laste- og lossearbeid ifølge rammeavtalen og ILO-konvensjon 137. Havnearbeiderne har ført en lovlig kamp, men er likevel blitt angrepet av politi og flere av borgerskapets domstoler. LO-ledelsen kan ikke annet enn å forsvare kampen i ord, men har gjort alt for å unngå at hele fagbevegelsen viser muskler og setter kapitalen på plass. Det er ikke annet enn svik og grovt forræderi.
Klassesamarbeid er i ferd med å kvele det som kunne være en sterk og slagkraftig fagbevegelse.
Arbeidsfolk må stå sammen mot kapitalen i kamp for våre kollektive interesser, uavhengig av politisk tilhørighet.
Det vi trenger er en kjempende fagbevegelse!