knyttneve skiftenoekkel

Arbeidsfolk må begynne å forberede seg på de unngåelige klassekonfrontasjonene som kommer.

Det vesle lønnstillegget fra i vår er allerede spist opp bare av økte strømpriser. Det viser beregninger fra SSB. I august var strømprisen og nettleia rundt førti prosent høyere enn på samme tid i fjor. Og verre skal det bli til vinteren.

Til dette kommer at alle solemerker tyder på snarlig renteoppgang. Sentralbanksjef Øystein Olsen varsler jevn økning av styringsrenta fra i høst og ut i 2019. Samtidig vokser gjelda til folk mye raskere enn lønna. Gjelda i husholdningene er rekordhøy. 

Renta har ikke bare sammenheng med hva Norges Bank bestemmer seg for. Den blir styrt vel så mye av det internasjonale pengemarkedet. Amerikanske Federal Reserve har slutta å sprute ut dollarsedler i samme omfang som tidligere, noe som betyr at dollaren blir dyrere. Bankene låner av hverandre, i stor grad i dollar. Når det er færre dollar tilgjengelige som kreditt, svarer bankene med krav om bedre sikkerhet og høyere renter.

Den svake krona gjør alle importvarer og utenlandsreiser dyrere, noe som sjølsagt tyner lommeboka di enda mer. En stigende oljepris som nå ligger over 70 dollar fatet, burde «normalt» tilsi ei mye sterkere norsk krone. Grunnen til at krona ikke stiger, er blant annet at eksportindustrien legger enormt press på sentralbanken for ikke å øke styringsrenta og dermed frisere bort noe av ekstraprofitten den har høsta i flere år. Men ei svak krone er også en refleks av at den internasjonale finanskapitalen og spekulantene på valutabørsene ser så mange krisetegn i norsk økonomi at de heller vil selge enn kjøpe kroner. Det holder kronekursen nede.

OECD har lenge advart mot den udetonerte private bolig- og gjeldsbomba i norsk økonomi. Organisasjonen venter jevnt svakere vekst i norsk økonomi og ytterligere reallønnsnedgang. Generalsekretær Ángel Gurría advarte i mai om at vedvarende svak lønnsvekst gir næring til «sosial misnøye».

OECD advarte i mai om at vedvarende svak lønnsvekst gir næring til «sosial misnøye».

Den misnøyen er allerede under rask utvikling. Foreløpig utfordrer den ikke den faglige legalismen, men vi ser stadig flere streiker og konflikter som handler om at arbeidsfolk krever tariffavtale og motsetter seg søndagsarbeid og andre former for utpressing. Avgiftstyranniet i form av bompenger og egenandeler som stjeler titusener fra lommene til vanlige arbeiderfamilier, har imidlertid resultert i så vel bilaksjoner som krav om kompensasjon i lokale lønnsforhandlinger.

Først når renteøkningene slår inn for alvor, kan vi forvente at kravet om å bryte med LO-pampenes moderasjonslinje vinner oppslutning. Arbeidsfolk har foreløpig vist forbløffende tålmodighet, og den reformistiske propagandaen om at «vi» gjerne kan være moderate bare lederlønningene ikke øker for mye, blir fortsatt i stor grad akseptert. 

Det er bare et tidsspørsmål før tålmodigheten er oppbrukt.

Men det er bare et tidsspørsmål før tålmodigheten er oppbrukt. For kapitalen har ikke til hensikt å avslutte sin offensiv mot lønn, sjukelønn og velferd. Tvert imot. Desto viktigere er det at klassebevisstheten styrkes og at arbeiderklassen begynner å forberede seg på de unngåelige klassekonfrontasjonene som kommer. Det innebærer å utfordre de reformistiske lederne, fagbyråkratiet og klassesamarbeidslinja. 

Klassebevissthet, klassekamp og sjølstendig klasseorganisering er ikke bare vilkår nummer én for å erstatte den råtnende kapitalismen med en sosialistisk arbeiderstat. Det er også en forutsetning hvis vi skal greie å opprettholde et minstemål av rettigheter og velferd lenge før de objektive vilkåra for revolusjon er til stede. 

Faglig kommentar i Revolusjon nr. 53 (2/2018).

Personvern