onsdag 23 juni 2021

Unio i streik. Foto: Andreas Solberg CC BY-NC-SA. Opphaver: Andreas Solberg. I streik [Internett]. Hentet fra: https://ndla.no/subject:d41a472f-5a93-4e46-b658-f1e681284901/topic:ed3f31dc-a54c-4ba3-a27a-f99f4b60a361/resource:1:1602 Lest: 07.06.2021Unio i streik, så lenge det varte. Foto: Andreas Solberg  CC BY-NC-SA

Det gir ingen mening å føre klassekamp på kapitalens og statens premisser. Streikeretten er en vits når man godtar at den borgerlige staten opphever den etter eget forgodtbefinnende. Rasende sjukepleiere og lærere må ta streikeretten tilbake!

Med den tynneste begrunnelsen noensinne, bestemte regjeringa seg 4. juni for å ty til tvungen voldgift mot de streikende lærerne og sjukepleierne innafor hovedsammenslutningen Unio. Tre dager etterpå er lønnsnemndvåpenet tatt i bruk også mot de streikende i Oslo kommune.

Påskuddet for det første regjeringsvedtaket var brannfare i et gjenvinningsanlegg i Fredrikstad – der dispensasjon fra streiken allerede var gitt

Lærere, sjukepleiere og barnehageansatte er fly forbanna, og det med rette. Utfallet av lønnsnemndbehandling blir garantert nøyaktig det samme som LO kommune og de andre hovedsammenslutningene har «fått» – ei latterlig ramme på 2,8 prosent.

Bøyer av før lønnsnemnd er rettskraftig

LO og Fagforbundet godtok skambudet fra KS, mens Unio valgte å ta kampen aleine. 22 000 medlemmer ble tatt ut i streik. Lederne i Utdanningsforbundet og Norsk Sykepleierforbund hadde neppe noe annet valg, gitt den oppdemma frustrasjonen blant medlemmer som er lei av å bli avspist med applaus istedenfor lønnstillegg.

Forbundslederne er «skuffet», men avblåste lydig streiken lenge før særloven om lønnsnemnd i det hele tatt er forelagt Stortinget, fordi det er «kutyme» i Norge. Tvungen lønnsnemnd er ikke rettskraftig før Stortinget har gitt sitt samtykke.

Solidariteten med de streikende blant folk flest har vært omfattende og imponerende. Også fra medlemmer av forbund som ikke sjøl var i streik, som Fagforbundet. De streikende hadde folket i ryggen, pandemien til tross. Stortingsbehandlinga ville ved fortsatt streik ha avslørt hvilke partier som vil kveste streikeretten. Det kunne også gi en hypotetisk mulighet for at regjeringa ikke fikk flertall. Det skjer naturligvis ikke når ledelsen i de streikende forbunda har gitt fra seg det PR-kortet ved å krype til korset straks regjeringa kremter. I stedet bidrar det til demoralisering blant dem som sloss.

15. juni vedtok Stortinget lov om tvungen lønnsnemnd med 78 mot fattige 7 stemmer. «Arbeider»partiet og «lærerpartiet» Venstre stemte begge for. Se voteringsoversikten her.

Streikerett – bare så lenge regjeringa vil

Det barske faktum er at streikeretten er blitt en vits, spesielt i offentlig sektor. Det skyldes flere ting. En ting er at norske regjeringer ikke bryr seg om at ILO fordømmer den utstrakte bruken av lønnsnemnd i arbeidskonflikter, og har en voksende hang til unntakslover generelt – jf. Solbergregjeringas ønske om portforbud. En annen ting er hele det korporative systemet som i rosende ordelag blir kalt «den norske modellen».

Dette er en modell som utelukkende fungerer når fagbevegelsen viser sjølstendig handlekraft og styrke, samt vilje til å bryte den hellige treenigheten når det trengs. En sånn fagbevegelse har med få unntak opphørt å eksistere i Norge. Den sosialdemokratiske systemlojaliteten og premisset om at ethvert lønnsoppgjør må ivareta industrikapitalistenes profitt («konkurranseevnen») kastrerer fagbevegelsens kampevne. Enda mer i offentlig sektor, som får beskjed om at de ikke må «ødelegge» for frontfagsmodellen. NRK viste et innslag der en tillitsvalgt for Fellesforbundet på Herøya lot seg bruke til å gå i rette med de streikende fra Unio nettopp ut fra denne tvers igjennom borgerlige logikken.

Klassekamp kan ikke føres på den borgerlige statens og kapitalens premisser

Klassekamp kan ikke føres på premissene til kapitalmakta, stat eller kommune. Reformer som åttetimersdagen eller lovbestemt ferie blei ikke vunnet ved å etterleve den borgerlige statsmaktas kjøreregler.

Ny linje for klassekamp

Helt annen lut må til om ikke norsk fagbevegelse skal framstå som fullstendig impotent. De fagorganiserte må i større grad være bevisste og villige til å føre kampen sjøl, om nødvendig i konflikt med ledelsen i egne forbund.

Partiet Rødt har fremmet et forslag om at Stortinget skal «gjennomgå bruken av lockout og tvungen lønnsnemnd og fremme forslag som skal sikre at tvungen lønnsnemnd ikke kan brukes for å undergrave streikeretten». Om aldri så velment, er forslaget håpløst naivt. Det ligger i sakens natur at tvungen voldgift er et statsinngrep som undergraver streikeretten. Avslørende nok vil ikke LO, og dermed heller ikke Ap, støtte dette forsiktige forslaget. LO-sekretær Trude Tinnlund sier til Klassekampen at «streik er partenes ansvar – og lovligheten av arbeidskamp skal ikke være noe politikere avgjør fra sak til sak». Altså «God dag mann, økseskaft», som det heter i eventyret. Tinnlund snakker seg vekk fra at tvungen lønnsnemnd er et statsinngrep som overkjører «partene» ved lov.

Krisa skjerpes og klassekampen tilspisser seg. Vi har bare sett begynnelsen. Derfor er det avgjørende at klubber og foreninger diskuterer hvordan de skal trosse lov- og avtaleverket for å gjenvinne tapte skanser. Et hjelpemiddel i så måte er håndboka i faglig kamp som nylig er utgitt av Forlaget Revolusjon. Den anbefales til alle klassebevisste fagorganiserte.