søndag, 15 12 2019

ImageKampen om papirfabrikken Union i Skien var en dominerende sak i fjor høst, også under valgkampen blei den brukt som et eksempel på at «vi» trenger en «rødgrønn» regjering.

Det var ikke mange som trodde at Høyres næringsminister Brende ville gjøre noe for arbeiderne på Union.
Men nå gikk det slik at de rødgrønne vant valget og arbeiderne i Skien tapte arbeidsplassene. Det samme skjer i forhold til Norsk Hydro sine smelteverk i både Høyanger og Årdal. Ovner og fabrikker stenges og arbeidere sparkes. Staten, som nå styres av de «rødgrønne», eier 44% av Norsk Hydro, men de rødgrønnes næringsminister Eriksen gjør ingenting.

Det samme gjelder også den «gamle» offentlige sektor. Telenor vil nedlegge nummeropplysningen 1881, den samme næringsminister Eriksen er som statens mann både eier og generalforsamling i Telenor. Men heller ikke her gjør han noen ting for å redde ca 600 arbeidsplasser.

Arbeidere og spesielt tillitsvalgte i fagbevegelsen bør merke seg at Eriksen, som angivelig er fagbevegelsens mann i regjeringa, tjener helt andre klasseinteresser enn arbeiderklassens. Politisk er det vanskelig å finne noen forskjeller mellom DNAs Eriksen og hans forgjenger, Høyres Brende. Det er vel sånn at det gamle slagordet om at «A eller B –  ett fett for arbeidsfolk» fortsatt gjelder. Men sånn er vel det kapitalistiske demokratiet?