Den massive motstanden i fagbevegelsen mot Tjenestedirektivet, har framkalt skjelvinger hos borgerklassen. Kanonene er hentet fram for å hindre at Norge reserverer seg mot direktivet som EU-parlamentet banket igjennom den 15. november.
Ap har sluttet rekkene. Stoltenberg har utvilsomt hvisket noen alvorsord i øret på LO-leder Gerd-Liv Valla og gjort det klart at regjeringa ikke tåler en ny feide som den omkring sjukelønnsordninga.
Et rammedirektiv
Det utvanna Tjenestedirektivet (TD) er et råttent kompromiss mellom ultraliberalistene og sosialdemokratene i EU, som er laget for å dempe protestbølgen i Europa uten at essensen i direktivet er endret en tøddel. Det er fortsatt et direktiv for liberalisering, privatisering og sosial dumping, bare i mer ullen form enn Kommisjonens opprinnelige språkdrakt.
Utsettelse
LO-toppen fikk brått hastverk etter vedtaket i Europaparlamentet 15. november. Gerd-Liv Valla la opp til å trumfe igjennom et ja på tvers av den breie motstanden i fagbevegelsen mindre enn ei uke etterpå. I sekretariatets opprinnelige innstilling ble det lagt opp til følgende vedtak:
1. EU Parlamentets vedtak tas til orientering
2. LO vil ikke kreve at Norge benytter reservasjonsretten (veto)
Men det gikk ikke helt etter planen. En rekke fagforbund og avdelinger stilte opp i protest den 20. november. «Vi er utsatt for et regelrett simpelt kuppforsøk fra administrasjonen i LO », sa leder Kleiv Fiskvik i LO i Oslo i sin appell på Youngstorget. «LOs administrasjon konkluderer i et kort notat i fire korte avsnitt - etter et døgn - med at dette direktivet er bra og vil at sekretariatet uten videre skal oppfordre regjeringen å gjøre det til norsk lov. Det er i hvert fall sikkert at dette river ned tilliten til LOs aller øverste ledelse», sa Fiskvik. Representantskapet i LO i Oslo har sagt enstemmig nei til direktivet , og har krevd det samme av LO sentralt. LO i Haugesund, LO i Stavanger, LO i Bergen, LO i Trondheim og LO i Tromsø stilte seg også bak kravet om utsettelse. Handel og Kontor, El & IT og Transport samt Utdanningsforbundet har tidligere vendt tommelen ned, også for det «modererte» direktivet. Så seint som i september ga også det tradisjonelt EØS-positive Fellesforbundet signaler om at de hadde store betenkeligheter rundt forslaget.
EØS-avtalen
I bånn for sosialdemokratiets strategi ligger at EØS-avtalen skal hegnes om, koste hva det vil, vel vitende om at denne dynamiske avtalen før eller siden vil tvinge Norge inn i EU. Derfor gjelder det å utnytte taktisk den spriken som eksisterer på nei-sida mellom EØS-motstanderne og kreftene som omfavner EØS-avtalen som alternativ til EU-medlemskap, i første rekke representert gjennom KrF og Fellesforbundets fagbyråkrater.
Derfor tyr de til skitne knep, nok en gang. Utenriksminister Gahr Støre og Europabevegelsen hamrer løs om at motstanderne av TD har «en skjult agenda», som skal være å underminere EØS-avtalen. Det sier de til tross for at det også er en rekke EU-tilhengere som mener at Norge skal reservere seg mot TD. Kanonaden som nå blir framført av kapitalen og dens allierte i sosialdemokratiet, begrunnes med at EU kan komme med mottiltak dersom EFTA og Norge reserverer seg mot direktivet, og sette hele EØS «i fare».
Frekkheten i denne argumentasjonen lar seg knapt karakterisere. Hvis det er noen som underminerer EØS, så er det EU-tilhengerne sjøl. EØS-avtalen ble kuppet igjennom av Stortinget under Gro-regimet i 1992 som en «absolutt nødvendighet»; i virkeligheten som en rutsjebane inn i EU og en helgardering i tillfelle av nei-flertall ved den forestående folkeavstemninga i 1994. Alle motforestillinger og protester ble slått til jorda med at avtalen var fullstendig uproblematisk, fordi Norge hadde sikret seg vetorett (som i virkeligheten bare er en rett for EFTA/EØS-landa til å reservere seg mot implementering av direktivet i EFTA-statene).
Den «ubrukelige» vetoretten
Men hver eneste gang det blir snakk om å ta denne reservasjonsretten i bruk, får vi høre at det vil sette hele EØS-avtalen over styr. Slik var det med Energidirektivet, slik var det med Matsminkedirektivet, og nå med Tjenestedirektivet. «Et norsk veto mot tjenestedirektivet kan sette hele EØS-avtalen i fare», sier EUs ambassadør i Norge Percy Westerlund.
Men dette biter ikke engang på EØS-tilhengerne i KrF, som vurderer å kreve at reservasjonsretten brukes i forhold til Tjenestedirektivet. Partileder Dagfinn Høybråten har krevd Stortingsbehandling av saka.
Det er på høy tid at motstanderne i og utenfor fagbevegelsen setter foten knallhardt ned. Hvis det er sånn at EU, NHO, Europabevegelsen og regjeringa mener at det er umulig å bruke reservasjonsretten mot Tjenestedirektivet, så er det de – og ikke nei-sida – som tvinger fram et oppgjør med hele EØS-avtalen. For da beviser de at sjølve salgsargumentet for EØS-avtalen, at Norge kan reservere seg mot direktiver som truer sosiale eller faglige rettigheter, har vært et falsum fra ende til annen og at hele avtalen er ubrukelig.
LO avgjør
LO sitter med nøkkelen til om det blir lagt ned norsk «veto» eller ikke. Hvis LO vedtar at TD må avvises, tør regjeringa neppe gjøre annet all den tid Soria Moria-erklæringa slår fast at «Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping».
Derfor vil Ap og Valla bruke alle midler for å hindre et LO-vedtak om at reservasjonsretten skal tas i bruk, og vil prøve å «bevise» at den truer EØS-avtalen og dermed regjeringsplattformen som ble snekret i hop på Soria Moria. Vi vil nå bli overøst med en tirade av «forsikringer» om at TD ikke utgjør den minste fare for norske lønns- og arbeidsforhold, og løgnaktige påstander om at motstanden fra arbeiderklassen i andre europeiske land har forstummet. For å underbygge «fakta» er FAFO-stiftelsen, opprinnelig bygd opp av LO, siden også sponset av blant andre Orkla, Elkem og Telenor, innhentet som nøytral instans. For FAFO er det endelige Tjenestedirektivet (TD) «en stor seier for fagbevegelsen»!
Pass på «nei-partiene»!
Nei-partiene i regjeringa er satt under kraftig press, og har nå tatt skritt for å forberede en mulig retrett i månedene forut. Tilsynelatende prinsippfast motstand mot TD blir nå utvannet med diverse forbehold.
SVs landsstyremøte den 26. november sørget for å mildne et forslag til uttalelse om at «reservasjonsretten må brukes». I stedet ble følgende formulering vedtatt: «Utgangspunktet for debatten om tenestedirektivet må vera at vi reserverer oss med mindre vi er sikre på at vi vil kunna hindra sosial dumping, verna grunnleggande tenester og bevara styresmaktene sin kontroll og forbrukarvern». (mi utheving – J.St.)
Også Senterpartiet har før gått skarpt ut mot TD, nå har også dette partiet moderert motstanden: «Informasjonen om konsekvensene ved direktivet har ikke redusert Senterpartiets skepsis. Regjeringen må i sitt videre arbeid med saken foreta grundige konsekvensutredninger og sikre en bred, åpen debatt», sier Sp-landsstyret den 19. november.
Her lukter det forberedelser til mulige snuoperasjoner. TD-motstandere i og utenfor disse partiene, og også innafor Ap, må nå stå hardt på for å hindre at TD blir motvillig akseptert for å «redde regjeringssamarbeidet».
Timet allmenngjøring
Helt tilfeldigvis vedtok tariffnemnda den 21. november å utvide forskriften om allmenngjøring av tariffavtaler i byggebransjen til å gjelde for hele landet, altså dagen etter møtet i LO-sekretariatet… Vedtaket betyr at alle som arbeider innen byggebransjen vil komme inn under allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkår, uansett om de er organiserte eller ikke, og uansett nasjonalitet. Det er et åpent spørsmål om eller når en eventuell allmenngjøring av tariffavtaler i servicesektoren vil komme i strid med Tjenestedirektivet, ettersom tariffavtaler i sin natur er konkurransehemmende.
Kampen er langt ifra over. Hvis LO-sekretariatet overkjører store deler av medlemsmassen og går inn for et TD-ja, bør fagorganiserte og folk flest tolke det som et signal om at kampen for å si opp EØS-avtalen starter nå.
Franske arbeidere i gatene mot privatiseringsframstøt i energisektoren.