torsdag, 14 11 2019

ImageMens profittene er rekordhøye, går LO ut med «krav» foran tariffoppgjøret som om norsk økonomi var i djup krise.

Avsporinga er den klassiske: man moraliserer over at toppsjefene i næringslivet bevilger seg lønnsøkninger og andre frynsegoder i millionklassen, og ikke viser «samfunnsansvar» og «moderasjon». Som underforstått er den ideelle resepten for oss alle…

ImageLOs representantskap vedtok enstemmig torsdag 16. februar hovedlinjer for hovedoppgjøret i 2006. Nok en gang er det «frontfagsmodellen» som skal sørge for at lønnsutviklinga «tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting». Her skal vi ikke ha noen lønnsøkning som hemmer «konkurranseevnen», uansett hvor eventyrlige profitter kapitalen håver inn: «Med et anslag for prisstigningen på 2 pst, vil en lønnsvekst på linje med handelspartnerne være forenlig med en forbedring av kjøpekraften for de fleste grupper», sier representantskapet.

Laveste lønnsvekst på ti år!

Fem dager etter vedtaket i LO kunne det tekniske beregningsutvalget legge fram tall som viser en gjennomsnittlig lønnsvekst på 3,25 prosent i fjor. Det er den laveste årslønnsveksten siden 1995! Sjøl i en byggebransje som går på høygir var lønnsveksten på bare 2,75 prosent, altså enda lavere enn for industriarbeiderne. Det har ikke skjedd på de ti siste åra, og sosial dumping er en sannsynlig årsak.

Lønna synker i forhold til produktiviteten

paytrends - klikk for å forstørreIfølge eurostat og den europeiske arbeidsgiverforeninga FedEE ligger Norge på europatoppen når det gjelder produktivitet per ansatt. Tallene i indeksen (se illustrasjon) viser endring fra foregående år. Negative tall på den såkalte ULC-indeksen betyr at lønnskostnadene (lønn og andre sosiale ytelser betalt av arbeidskjøperne) øker langsommere enn arbeidsproduktiviteten. Tallene viser negative tall for Norge på minus 5,3 prosent mot f.eks. pluss 0,9 posent for Storbritannia. Ingen andre land på statistikken kommer i nærheten av Norge, nærmest ligger Luxemburg og Irland. (Kilde:http://www.fedee.com/paytrends.html)

Dette betyr i klartekst at arbeiderklassens del av kaka blir stadig mindre, og forklarer omvendt de enorme profittene som borgerklassen håver inn.

Den fleksible arbeidsløsheten

Den offisielle arbeidsløsheten er lavere enn på lenge, samtidig som flere enn noen gang melder seg ledige! Dette er en følge av at det fleksible arbeidsmarkedet er blitt en realitet. I løpet av 2005 oppsøkte 441.000 personer, hver femte arbeidstaker, Aetat for å registrere seg som arbeidsledige eller søke om yrkesretta attføring. Totalt 322.000 helt arbeidsledige – som tilsvarer 13 prosent av arbeidsstyrken – registrerte seg en eller flere ganger hos Aetat.

Profittrekorder

Ut fra dette skulle en tru at Norge var inne i ei økonomisk krise. Men det er det stikk motsatte som er tilfellet, norsk økonomi går så det griner. Hovedindeksen på Børsen har steget med 272 prosent de siste tre åra. Bare i løpet av fjoråret økte hovedindeksen med 40,5 prosent til 332,5 poeng. Papirverdien av aksjene på Oslo Børs beløper seg nå til ufattelige 1.475 milliarder kroner.

Så godt som alle storselskapene, også de som ikke er oljerelaterte, har meldt om rekordprofitter i 2005. Et lite utvalg:

  • DnB NOR fikk i 2005 et overskudd på 10,1 milliarder kroner, mot 8,2 milliarder i 2004. Resultatet er bankens beste noensinne.
  • Norsk Hydro får et årsresultatet etter skatt på 11,47 milliarder kroner, og det er det beste årsresultatet i 100-årsjubilantens historie.
  • Reitangruppen fikk et ordinært resultat før skatt på 664 mill. mot 456 mill. i 2004.
  • Postens foreløpige regnskap for 2005 viser et resultat på 1.424 millioner kroner før skatt, en fremgang på 172 millioner kroner fra 2004.
  • Telenor økte i fjerde kvartal 2005 driftsinntektene med 26 prosent sammenlignet med samme periode i fjor til 19,5 milliarder kroner. Resultat før skatt var 2,7 milliarder kroner.

Pensjon

Videreføring av Avtalefestet pensjon (AFP) er et viktig LO-krav, som en oppfølging av foregående tariffoppgjør, LO-kongressens vedtak og den nye loven om tjenestepensjon.

Det er på pensjonsområdet man skal «vise muskler», for en ordning som i virkeligheten kolliderer med hele tankegangen i pensjonsreformen som LO-kongressen med et knapt flertall ga sin støtte til. Eller med representantskapets ord: «LO-kongressens absolutte forutsetning for en pensjonsreform var at AFP opprettholdes. Uten denne muligheten, vil pensjonsreformen være et usosialt prosjekt som rammer de med belastende jobber og relativt lav lønn. […] Derfor er det et hovedkrav at AFP-ordningen videreføres i sin nåværende form.»
LO er fornøyd med tjenstepensjonsordninga, men advarer imot «en klar tendens til at gode ytelsesordninger blir erstattet av ordninger som er billigere og mer forutsigbare for bedriften, men med økt usikkerhet for de ansatte. Dette kan møtes ved at eksisterende ordninger sikres i tariffavtalen.»

Tilbakekjøp av tjuegods?

Tariffoppgjøret blir framstilt som en beinhard kamp for å beholde noe som allerede er vunnet, nemlig AFP. NHO vil ha AFP vekk, sjøl om den innebærer en beskjeden kostnad, og dermed er det duket for beinhard ’klassekamp’ med Kjell ’frontfag’ Bjørndalen som militant forsvarer av ordninga. Sjølsagt vil det ende med «seier», men dessverre bare to år fram i tid, til neste hovedoppgjør.

I virkeligheten ønsker NHO og borgerklassen at de fagorganiserte skal betale for framtidas pensjon flere ganger. En skal kutte i utbetalinga fra folketrygda og erstatte denne med en tjenestepensjon en skal finansiere store deler av sjøl. Og den delen som arbeidskjøperne skal finansiere, skal arbeidsfolk sjøl likevel måtte betale i form av moderasjon og i praksis nulloppgjør.

Dette skjer til tross for at Det norske oljefondet (pensjonsfondet) er blitt det nest største i verden. Sjøl med et sosialdemokratisk utgangspunkt, er det ingen rasjonelle grunner til å gå med på preiket om at «vi ikke har råd til» å opprettholde pensjons- og trygdeytelsene på dagens nivå.

I forbindelse med utsiktene med ei påtroppende rødgrønn regjering påsto en pessimistisk lederartikkel i høstnummeret av Revolusjon (nr 31) følgende: LO-ledelsen vil ta til takke med et par godbiter, for deretter å frede regjeringa i overskuelig framtid. Klassefreden kan atter senke seg over landet, og kapitalen bør sikkert forvente svært så «moderate» krav ved hovedtarifforhandlingene i 2006.
Dessverre tyder det meste på at disse dystre prognosene vil bli bekrefta av virkeligheten.

Kamp

Det eneste som kan hinde borgerskapet i å le seg skakke på vei til og fra banken i 2006, er at arbeiderklassen tar igjen så det monner i de forbundsvise oppgjørene og i de lokale lønnsforhandlingene. En oppegående fagbevegelse kan aldri akseptere å bli fratatt pensjon og et tilnærmet nulloppgjør i et samfunn hvor borgerklassen ikke kjenner noen grenser for sin griskhet og utbytting. Dette er i stor grad ikke bare en økonomisk kamp, men en viktig politisk klassekamp for arbeiderklassen. Det er masse å hente, hvis vi bare våger å slåss.