Foto: Fellesforbundet / Stian Fryen
Mer enn 2500 streikende innenfor hotell, restaurant og reiseliv kjemper en kamp de ikke kan tape.
Streiken som begynte 19. april er nå trappa opp i en rekke byer utover landet. Hotell- og restaurantarbeiderne er blant de med aller dårligst lønn innafor Fellesforbundets organisasjonsområder. Når streikebidraget for mange utgjør mer enn vanlig lønn, er det lett å skjønne hvor elendig lønnsforholdene i bransjen faktisk er.
Forsiktige krav
Krava fra Fellesforbundet er som følger:
- Et økonomisk oppgjør som hever de ansatte innen servering og overnatting. I dag ligger snittlønna i bransjen på tre firedeler av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
- At bedriftene går med på å forskuttere sykepenger, pleiepenger og foreldrepenger.
Dette er forsiktig sagt ekstremt nøkterne krav. Hotellbransjen har tjent rått de siste åra etter at turister har strømmet til på grunn av den lave kronekursen. Bransjen består riktig nok også av mange små aktører. NHO Reiseliv skyver disse foran seg når de nekter å gå med på forskuttering av sjukepenger fra NAV ved langtidsfravær. I teorien kan dette være et problem for småbedrifter med lav likviditet. Men i praksis er det lite langtidsfravær på små puber og spisesteder. De første 16 dagene må arbeidsgiver dekke uansett.
Byråkratisk avledning
Kapitalistene i næringa klager sin nød over seindrektighet fra NAV ved refusjon av sjukepenger. Treig saksbehandling i byråkratiet bør være et lønnsoppgjør uvedkommende. Hvis problemet er så stort, så får NHO Reiseliv snakke med sine venner i statsapparatet og kreve at NAV får nødvendige ressurser eller at staten bidrar på annen måte. Vi ser ikke bort fra at regjeringa spiller inn noen nye garantier, ut over det som ble gitt ved frontfagoppgjøret, dersom streiken trekker ut i tid.
Uansett er dette en sak som Fellesforbundet umulig kan tape. Mer presist: Dersom Fellesforbundet aksepterer et tap, vil det være en evig skamplett.
Diffuse lønnskrav
Også det diffuse kravet om «et oppgjør som hever de ansatte» innen servering og overnatting er nærmest umulig ikke å vinne fram med. Spørsmålet er hva dette egentlig betyr. Forbundstoppen har satt fram et gummistrikk-krav som det skal lite til for å «innfri» på papiret. Men skal arbeidsfolk i denne bransjen få økt kjøpekraft, for ikke å snakke om et ordentlig løft, må de ha minst 15 kroner i timen i tillegg. Men et sånt krav ville skape kluss for den råtne ramma som Fellesforbundet allerede har lagt til grunn sammen med Norsk Industri. Sjøl med en dobling av det generelle frontfagtillegget på kr 6,50 vil restaurantarbeiderne knapt få noe lønnsløft å snakke om.
Derfor vil ikke Fellesforbundet tallfeste noe kronekrav, sjøl om et slikt helt konkret krav ville utløst enda mer kampvilje og målbevissthet blant de streikende. De organiserte i bransjen bør bruke streikemøter og samlinger til å fremme slike konkrete krav overfor forhandlingslederne, og gjøre det tindrende klart at knapper og glansbilder ikke duger når priskarusellen går.
Ikke by oss noe smått!
Ikke by oss noe smått! – må være parola. Fellesforbundets forhandlere må få klar beskjed om at et fremforhandlet resultat på linje med lavlønnstillegget i industrioppgjøret er altfor dårlig og vil få tommelen ned fra medlemmene.
Streiken kan og skal vinnes. En virkelig seier betyr at resultatet må være i tråd med det medlemmene krever og trenger, ikke hva forbundsledelsen finner «forsvarlig».
