23 april 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Illustrasjon: Towfiqu Barbhuiya, unsplash

LO går inn i tariffoppgjøret med krav som vil ende med nytt fall i reallønna for de aller fleste.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik, Fellesforbundets Jørn Eggum og Fagforbundets Mette Nord gjør seg stramme i maska foran mellomoppgjøret. De er fortørnet over at direktørlønningene har skutt i været mens industriarbeidere og helsearbeidere sitter igjen med fall i reallønna og rentehopp. NHO holder ifølge fagtoppen ikke orden i egne rekker når de lar funksjonærer og sjefer spise for mye av kaka. For da blir det vanskeligere å holde LO-medlemmene i ro.

Verdiløse løfter

Vi minner om hva Jørn Eggum sa da industrioppgjøret var i havn i fjor: «Fellesforbundet sikrer økt kjøpekraft og et bedre arbeidsliv». Påstanden var basert på ei ramme for oppgjøret på fattige 3,7 prosent og kom etter reallønnsnedgang også i 2021. Alle som fulgte med visste at prisstigninga ville bli langt høyere. Mat- og strømprisene var på full fart oppover i fjor vår. Teknisk beregningsutvalg påsto likevel at prisveksten for året bare ville bli på 3,3 prosent.

Fasiten fra SSB viser at prisene i 2022 spratt opp med 5,8 prosent og slett ikke 3,3 prosent. Fellesforbundet oppnådde ikke en gang å opprettholde kjøpekrafta, langt mindre å øke den. Industriarbeiderne sitter igjen med 3,5 % og tapte over to prosent i reallønn.

Ingen av LO-toppene skammer seg eller snakker om å ta igjen det tapte. For det er det «ikke tradisjon for», som Hessen Følsvik uttrykker det.

Nå lover LO igjen at lønningene skal øke minst like mye som prisene i 2023. Det skal til og med vanke litt ekstra på de med aller dårligst lønn i kommunesektoren. Det er på sin plass, men vil bli brukt til å kamuflere det som sannsynligvis vil bli et elendig oppgjør for alle andre.

I den tariffpolitiske uttalelsen fra representantskapet heter det som vanlig at «partene tar hensyn til økonomien samlet og konkurranseevnen i sine lønnskrav». I samme uttalelsen blir det vist til at «for industrien var lønnsomheten samlet sett god i fjor» og «lønnskostnadsandelen falt markant til 78 fra 83,5 prosent året før». Dette betyr enkelt sagt at den skapte merverdien og eiernes profitt er blitt tilsvarende større, takket være moderasjonslinja. Hovedkravet er å sikre lønnstakernes andel av verdiskapingen og økt kjøpekraft gjennom generelle tillegg og heving av overenskomstenes lønnssatser, står det i uttalelsen. Sekretariatet har fullmakt til å utforme de endelige krava.

Teknisk beregningsutvalg bomma fullstendig i 2022. Prisveksten ble 2,5 høyere enn anslaget. Hvor mye bommer de i 2023?

Til grunn for anslagene og lønnskrava ligger nok en gang de uetterrettelige talla fra Teknisk beregningsutvalg (TBU), som bomma på prisveksten med hele 2,5 prosent i fjor. Anslaget fra TBU for i år er en prisvekst på 4,8 prosent, riktignok ispedd litt usikkerhet, som det heter. Med krigsbevilgningene som driver inflasjonen i været er 7-8 prosent prisøkning et minst like sikkert anslag som talla fra TBU.

Solidaritet – med industrikapitalen

Frontfagmodellen er basert på hva norske industrikapitalister påstår at de «har råd til» i møte med utenlandsk konkurranse. Lønnsveksten hos handelspartnerne er stipulert til 5,4 prosent. Ifølge Jørn Eggums frontfag-logikk betyr dette at det finnes et «rom» på mellom 4,8 og 5,4 prosent. Det gjelder å sette prisen på arbeidskrafta vår såpass lavt at den er konkurransedyktig i forhold til arbeiderlønna i andre land, må vite. Internasjonal solidaritet må vike for solidaritet med hjemlige kapitalister.

Store deler av industrien jamrer seg med rette over høye strømkostnader som følge av regjeringas EU-dikterte strømpolitikk. Dermed må andre variable kostnader, det vil si lønningene, presses ned. Forpostfektningene er i gang. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri gikk ut i VG med forvarsel om at ny reallønnsnedgang «kan være nødvendig». Ifølge ham vil «slaget» stå om ramma blir 4,5 prosent eller lavere. «Det er ikke noen naturlov for oss at folk skal øke kjøpekraften dersom det svekker bedriftenes mulighet til å overleve», sier Lier-Hansen til avisa. Han bruker dermed samme argument som reformistene i fagtoppen.

Det trengs ingen krystallkule for å se at ramma for vårens oppgjør i beste fall havner på 5-tallet, hvis ikke TBU plutselig finner det for godt å «oppjustere» sine anslag, som de gjorde i fjor (fra 2,6 til 3,3). Det rammetallet skrumper inn til det halve eller mindre når forhandlerne har trukket fra overheng og lønnsglidning. Lønnsglidning trenger ikke bare bety økte lokale tillegg, men kan også være økt bruk av skiftarbeid og overtid eller stipulert verdi av fri til videreutdanning.

Indeksregulering er sikkerhetsnett

I mellomtida viser statistikken at prisene fra januar 2022 til januar i år økte med sju prosent. Et minimum burde være at LO krever indeksregulering straks det blir klart at prisvekstprognosene ikke holder. For eksempel ved at høyere prisvekst enn tre prosent i første halvår utløser nye forhandlinger eller automatiske tillegg i september. Men sånne tiltak som setter kjøpekrafta først, og ikke profittmarginen til industri- og handelskapitalen, faller på steingrunn i LO-borgen.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre