Tillegget på 6 kroner og femti øre betyr fattige to prosent lønnsvekst, langt under prisstigninga. Det er heller ingen sikringsklausul mot dyrtida som kommer.
Meklingsinnspurten i hovedoppgjøret mellom Norsk Industri og Fellesforbundet endte som vanlig med at streik ble «avverget i siste øyeblikk». LO vil nøye seg med smuler, skreiv vi tidligere i vår. Dessverre fikk vi rett.
Resultatet blir framstilt som «økt kjøpekraft for alle». I år blir den bløffen ekstra vanskelig å selge fordi alle og enhver føler på kroppen at energi- og drivstoffprisene skyter i været. Fellesforbundets forhandlere har verken krevd eller fått noen som helst sikringsklausul hvis og når prisene går til himmels på grunn av krigene og krisa på verdensmarkedet.
Fellesforbundet har fått «gjennomslag» for kravet om at bedriftene må forskuttere sjukepenger fra NAV. Dette gjør svært mange bedrifter allerede, og det betyr knapt økte kostnader siden det bare er snakk om noen uker før NAV refunderer beløpet. Her var det nærmest umulig for Fellesforbundet å bomme på åpent mål.
Tro ikke på eventyr
Kronetillegget på 6,50 for alle er skandaløst dårlig. Det svarer til under to prosent for en vanlig industriarbeider. De aller lavest lønte får 4 kroner ekstra, men dette omfatter i høyden et par tusen under TEKO-overenskomsten. Sjøl med lavlønnstillegg er det bare såvidt denne gruppa tangerer TBU-anslaget for prisveksten.
Kr 6,50 er to prosent nominelt tillegg
Tallene fra Teknisk beregningsutvalg (TBU) om en forventa prisvekst i år på 3,2 prosent er vårens mest fantasifulle eventyr. Den offisielle prisveksten i mars var på 3,6 prosent, mot 2,7 prosent i mars i fjor. Veksten utløste nye varsler fra Norges Bank om snarlige rentehevinger mens hovedforhandlingene pågikk.
Ingenting av dette har fått Fellesforbundets forhandlere til å kreve en klausul som utløser nye forhandlinger når prisene bykser forbi disse 3,2 prosentene, en såkalt rød strek. Når forbundsleder Christian Justnes sier at «dette blir en god reallønnsvekst til medlemmene», er det vanskelig å karakterisere det som annet enn løgn. Bare høye tillegg i lokale forhandlinger kan kompensere for det sentrale sviket.
Kapitalens lønnsramme
Lønnsramma i frontfaget på 4,4 % forteller ikke hva lønna øker med, slik de vil ha oss til å tro. Lønnsramma er et anslag på økninga i bedriftenes totale lønnsrelaterte kostnader for inneværende år. Ikke hvor mye lønningene faktisk øker. Hele oppgjørsmetodikken foregår på kapitalens premisser, den tar ikke utgangspunkt i levekostnadene til arbeidsfolk.
Fire måneders «overheng» inngår i denne lønnsramma, det vil si tillegg avtalt i fjorårets sentrale og lokale forhandlinger. Enkelt sagt får arbeiderne fratrekk for deler av tillegga de oppnådde i fjor. Endringer i sammensetninga av arbeidsstokken, naturlige stillingsopprykk osv. påvirker også rammetallet. I tillegg kommer forventa lønnsglidning de neste åtte månedene, det vil hovedsaklig si tillegg etter lokale forhandlinger til høsten.
Under halvparten
4,4 prosent skrelles fort ned til to prosent når lønnsglidning og overheng er trukket fra, i tråd med de kreative bokføringsprinsippene til de to «motpartene».
Gjennomsnittlig timelønn i industrien er i overkant av 600 000 kroner i året eller rundt kr 330 i timen. Et enkelt regnestykke viser at kr 6,50 ikke gir mer enn ca. 2 prosent i tillegg. De mange uten reelle lokale forhandlinger blir stående der; altså med et nominelt tillegg som ligger enda lavere enn det fantasifulle anslaget for prisveksten som Teknisk beregningsutvalg (TBU) opererer med (3,2 prosent). Fasit for dem er reallønnsnedgang.
Når Fellesforbundet aksepterer sånne tall som reell basis for krav om økt kjøpekraft, er det grunn til å spørre om Norsk Industri like gjerne kunne forhandla med seg sjøl. Fra februar til mars økte drivstoffprisene med 18% (bensin) og 22% (diesel)! Alle forstår at dyrere energi og kunstgjødsel som følge av den imperialistiske røverkrigen mot Iran får langsiktige virkninger. Praktisk talt alle mat- og forbruksvarer blir dyrere på grunn av økte produksjons- og transportkostnader. Alle sentralbanker forbereder seg på høy inflasjon framover.
Hva enten våpenhvilen mellom USA og Iran blir varig eller ikke, så får etterdønningene av ødelagte oljeanlegg, gassterminaler, raffinerier og infrastruktur i Midtøsten store og langvarige virkninger.
Fulgte Støres formaninger
Staten skal holde fingrene unna lønnsforhandlingene, heter det. Bare vel et døgn før meklingsfristen utløp, innkalte likevel Jonas Gahr Støre LO og NHO for å «orientere» om de økonomiske utsiktene. Hensikten var å mane til lønnskrav som ikke truer profitten, med den internasjonale situasjonen som dystopisk bakteppe. Budskapet falt tydeligvis ikke på steingrunn. Fellesforbundet, ifølge forrige forbundsleder et «mini-Arbeiderparti», lystrer ordre fra Ap-toppen.
Når regjeringa først blander seg, kunne den ha tilbydd avgiftslettelser eller pristak. Men sånt vil regjeringa absolutt ikke ha noe av (den måtte tvinges av stortingsflertallet til å senke drivstoffavgifter). I stedet følger Støre og Stoltenberg formaningene fra byråkratene i Brussel. Der i gården godtar man bare romslige budsjetter hvis utgiftspostene på regnearket har kolonnetitler merket med ‘Ukraina’ eller ‘Forsvar’.
– Omfanget av ødeleggelser og forstyrrelser gjort det klart at krigen vil få økonomiske konsekvenser, sa Støre ifølge NTB/E24. Han la til at økte priser på energi og andre råvarer vil kunne presse prisveksten ytterligere. Hva Støre ellers sa i møtet er ikke godt å vite, men vi holder en knapp på at Fellesforbundet fikk beskjed om at full lønnskompensasjon for dyrtida som kommer, vil være usolidarisk med den borgerlige staten og kapitalmakta.
Militær inflasjon og rentehopp
Det statsministeren helt sikkert ikke sa noe om, er at forsvarsforliket med de uproduktive utgiftene og investeringene i ubåter, fregatter, artilleri og annet militærmateriell er en sterk inflasjonsdrivende faktor i seg sjøl. Effekten av krigsbudsjettet, det vil si realisering av NATO-målet på 3,5 prosent av BNP, vil forsiktig anslått gi en inflasjonsvekst på 0,7 prosent bare i inneværende år. Beregninga tar høyde for at en stor del av investeringene består i utenlandske våpenkjøp og en fortsatt svak kronekurs.
Norges Bank varsler to renteøkninger framover. Det betyr nye tusener i ekstrautgifter for alle med boliglån. Rentehevinger har vist seg å ha liten virkning på en inflasjon som drives av enorme budsjettoverføringer til uproduktiv opprustning samt ei norsk krone holdt svak for å gi eksportindustrien ekstraprofitter. Denne svake krona gjør alle importvarer uforholdsmessig mye dyrere. Ville Norges Bank virkelig gjøre noe med inflasjonen, kunne banken intervenert i valutamarkedet med langt større kroneoppkjøp.
Solidaritet betyr kringvern mot dyrtida!
Saken er at inflasjon, høye renter og svak valuta tjener de mektigste kapitalinteressene og velter byrdene over på vanlige folk. Det største LO-forbundet i privat sektor lar seg bruke til dette gjennom den såkalte frontfagmodellen som legger føringer for de andre overenskomstene.
Det er gode tider for eksportindustrien, og mange verkstedarbeidere bryr seg kanskje lite om det sentrale oppgjøret fordi de veit at de virkelige pengene kan hentes ut lokalt. Men skal de vise solidaritet med resten av fagbevegelsen, så må de vende tommelen ned for et skambud som dette. Særlig nå som dyrtida velter inn over arbeidsfolk i Norge og resten av verden.
