tirsdag, 12 11 2019

Kombinasjonen av forbruk på kreditt, lån basert på oppblåste verdier, en overvurdert dollar og en oljepris på 70 dollar fatet, er en eksplosiv blanding under den kapitalistiske økonomien.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har advart mot ei energikrise som kan ramme hele verden, etter at en rekke oljeraffinerier i Mexicogulfen er satt ut av spill etter orkanenes herjinger.

Oljeterminal Sjursøya. Foto: ROlje- og drivstoffprisene har flydd til værs, og det er tvilsomt om toppen er nådd. Den kraftige økningen i etterspørselen fra Kina og de revitaliserte asiatiske økonomiene er én viktig årsak, sammen med redusert produksjon i det okkuperte Irak. Men grunnen til prishoppet er ikke i første rekke mangel på råolje, men manglende raffinerikapasitet for å foredle råolja til bensin, diesel osv. De siste tretti åra har det knapt blitt bygd nye raffinerier, fordi dette er ekstremt kapitalintensive investeringer forbundet med betydelig risiko. Noen vil huske da «en mong» gikk inn i det norske språket som nytt pengemål. Men Statoils skandaleprosjekt på Mongstad er nå blitt kjempebutikk.

I dag kjører verdens raffinerier på 96 prosent av kapasiteten – og det var før orkanene herjet sørkysten av USA der en stor del av de amerikanske raffineriene befinner seg. USA kjøper nå bensin fra Europa. I framtida vil avanserte rafinnerier bli enda viktigere, ettersom verdens fortsatt uutnytta oljereserver har dårligere kvalitet og mer svovelinnhold, og det stiller store krav til foredlingsanleggene.

Inntil nye raffinerier er bygd og satt i produksjon, er det små utsikter til vesentlig lavere drivstoffpriser.

Overpriset dollar

Japan, Kina og andre kjøper amerikansk offentlig gjeld for å unngå at dollaren blir depresisert i forhold til egne valutaer, og dermed opprettholde USAs import, som er avgjørende for de eksportretta asiatiske økonomiene. Anslag går ut på at dollaren er overpriset med omkring 40 prosent i forhold til yen og yuan. På denne måten styrkes dollaren på kunstig vis, og det er mulig for USA å fortsette med sin lånefinansierte krigsøkonomi og enorme underskudd på både statsbudsjettet og handelsbalansen. Dollaroppkjøpet siden Asiakrisa i 1997 har vært så stort at Verdensbanken anslår at 70 prosent av de globale valutareservene består av US dollar. Mens Kina og Japan nødig vil pøse ut sine dollarreserver av frykt for å undergrave den amerikanske importen, sitter land som Russland og India også med store dollarbeholdninger. De har forsvinnende liten eksport til USA, og sitter på langt flere USD enn de behøver. Med dagens høye oljepriser, minker de oljeavhengige sørasiatiske landas valutaoverskudd, ettersom dollar fortsatt er oljevalutaen. Som stor oljeprodusent står Russland i en stilling for seg, og kan akkumulere enda flere dollar.

Vil USA egentlig ha billig olje?

Import av olje og gass er den viktigste enkeltkomponenten i USAs handelsunderskudd, ikke vareimport fra Japan eller Kina. USA forbruker 20 millioner fat olje om dagen, rundt en firedel av verdens forbruk. Det bilbaserte amerikanske samfunnet gjør at folk flest klager over de økte drivstoffprisene, som rammer dem hardt. Det er politisk umulig for Bush-administrasjonen (eller amerikanske politikere i det hele tatt) å si noe annet enn at oljeprisen bør ned mot 25 dollar fatet. Men bak de politiske festtalene er virkeligheten at den amerikanske økonomien har fordel av høye oljepriser, iallfall på kort sikt.

Olja på verdensmarkedet prises i dollar, og alle oljepenger må derfor før eller siden tilbakeføres til USA gjennom investeringer eller kjøp av statsobligasjoner.

USA er – noe som ofte glemmes – et land med svære egne oljereserver både på land og offshore, ressurser som bare i liten grad blir utnyttet, fordi det er billigere og enklere å importere. Det er en situasjon som kan endre seg. Så lenge oljeprisen holder seg på et høyt nivå, vil overslagene over Sambandsstatenes utvinnbare oljereserver vokse, og dermed gi ny «sikkerhet» for store låneopptak, høy dollarkurs og fortsatt store handelsunderskudd. En brå nedgang i oljeprisen vil omvendt bety stor uorden og fare for at den voksende gjeldsbobla sprekker, fordi det vil slå ut i såvel reduserte anslag over lønnsomme oljefelt som i dollarkursen. Derfor har USA for øyeblikket interesse av en oljepris på femti dollar fatet eller mer.

Spekulasjonsøkonomi

Men prisen kan ikke gå til himmels. Som tommelfingerregel gjelder at hver $10 økning i oljeprisen vil slå ut med 0,4 prosent fall i BNP. 9 av 10 av de økonomiske nedgangstidene har hatt sammenheng med økte oljepriser. USAs økonomi tåler ikke en ekstremt høy oljepris over tid, noe konkursbegjæringene i de store flyselskapene Delta Airlines og Northwest allerede viser.

I mellomtida fortsetter den amerikanske lånefinansierte kjøpefesten etter keynesiansk oppskrift. Anslagene over lønnsomt utvinnbare oljereserver svulmer opp sammen med papirverdier på eiendomsmarkedet, og gir ny næring til gjeldsbobla og spekulativ økonomisk vekst. 50 prosent av den økonomiske veksten i USA de siste månedene er knytta til eiendomsmarkedet, som bare representerer ca 5 prosent av den samla økonomien. Mer enn halvparten av arbeidsplassene i privat sektor siden 2001 har vært i bransjer knytta til bolig- og eiendomsmarkedet. Fast eiendom står for 70 prosent av økningen i husholdningene ’nettoformue’, ifølge finansanalytikerne i Meryll Lynch.

«Usynlig» inflasjon

Fra 1999 til 2005 har den nasjonale spareraten i USA økt med 10 prosent mens lønningene har vokst med 34 prosent. Forbrukerkreditten har i samme periode gått opp med 58 prosent og samla pantelån har økt med 79 prosent. Pengemengden i sirkulasjon har steget med 55 prosent i disse seks åra. Den leksikale definisjonen på inflasjon er «en økt penge- eller kredittmengde i forhold til varetilbudet, som leder til en vesentlig økning i det allmenne prisnivået». Men på tross av den økte pengemengden, er det offisielt lav inflasjon.

Den «nyklassiske» borgerlige økonomiske skolen vurderer høyere priser på forbruksvarer som inflasjon, mens oppjusterte anslag over potensiell grunnrente (les oljereserver og boligmarkedet) og priseksplosjonen (‘verdistigninga’) i eiendomsmarkedet regnes som økonomisk vekst, og ikke som inflasjon.

Olja har imidlertid den særegenheten at den både er en forbruksvare og en uutnyttet ressurs. Reservene overgår langt den årlige oljemengden som flyter ut av brønnene og inn på markedet. Dette skaper problemer for økonomene, fordi når etterspørselen øker og prisene stiger, så øker «automatisk» også størrelsen på de anslåtte oljereservene. Ellers uinteressante felt og blokker blir, iallfall på papiret, brått lønnsomme og attraktive, og gir en ’verdiøkning’ som mer enn oppveier den inflatoriske tendensen som følger av økte oljepriser på markedet.


Samme tendens i Norge

Kredittindikator. Kilde SSB/NB Med en oljepris på $65, lave renter, «forbruksfest» og ukentlige omsetningsrekorder på Oslo Børs i hele 2005, burde vel Norge, et land med helt motsatte statsfinanser av USA, være helgardert? Sett bort fra at svingninger i amerikansk økonomi raskt vil slå inn over Europa, ser vi allerede samme tendens i norsk økonomi som i USA, bare svakere. Prisstigning fra årsgjennomsnittet i 2000 til juli 2005 var på bare 8.9 prosent, sjøl om pengemengden vokste med 41 pst fra 704 573 mill kr i 2000 til 994 979 mill kr i 2005. Den sesongjusterte innenlandske kreditten økte i samme tidsrom med nesten 55 prosent. (Kilde: SSB)

Det meste av denne penge- og kredittmengden blir sugd opp av et oppskrudd boligmarked med takserte «verdier» som bremser inflasjonen. I gjennomsnitt har alle norske innbyggere mellom 18 og 60 år en gjeld på en halv million. Samlet blir dette over 1300 milliarder kroner, mer enn hele oljefondet. Det er et nivå som på åttitallet, før den forrige store krisa i 1987-88.

Norge går så det suser, og ikke en sky er å se på himmelen, skal en tro «ekspertene». I virkeligheten ligger det en økonomisk orkan på lur.

Fra Revolusjon 31, høsten 2005