mandag, 17 06 2019

«Den eneste del av den såkalte nasjonalrikdommen som reelt inngår i et moderne folks fellesformue, er statsgjelda.»  – Karl Marx, Kapitalen I, MEW 23, 782

Papirpenger og garantier fra EU og IMF tilsvarende nesten tre norske oljefond skal «redde» Hellas fra konkurs og euroen fra sammenbrudd. De desperate tiltaka for å avverge krisa vil snarere føre til at den skjerpes ytterligere. Kapitalens plan er at de europeiske folkene og arbeiderne skal bære de smertefulle byrdene av velferdskutt og lønnsnedslag. Kong kapital er stortjuven som røver folkets midler og rettigheter, mens han frekt peker over grensene og roper: «Stopp tjuven!»

Pensjoner og  lønninger står for fall hvis kapitalen får vilja si.Tross gigantiske masseprotester har den greske sosialdemokratiske regjeringa, etter pålegg fra EU og IMF, vedtatt krisekutt som innebærer at grekerne får sin levestandard satt tjue år tilbake. Og dette er bare begynnelsen. Land som Portugal, Irland, Spania, Storbritannia og Italia sliter alle med statsgjeld som nærmer seg det greske nivået. Spania har fått beskjed av EU om å kutte i budsjettet med nesten 110 mrd kroner i år og neste år. Dette er et land hvor arbeidsløsheten allerede vipper omkring 20 prosent.

Landa som har vraket sine nasjonale valutaer til fordel for euroen, har mistet muligheten til å devaluere, noe som ville ha lettet krisetrykket og redusert den innenlandske statsgjelden. Som euroland sitter de i klisteret og må følge påleggene fra EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken, som på sin side må opptre med nådeløs «fasthet» for å tilfredsstille finansmarkedene og dermed sikre fortsatt avsetning for statsobligasjoner som lånepapirer. Da EU innførte euroen som fellesvaluta i 1999 var det mange borgerlige økonomer som advarte mot å gjøre dette uten at det var en felles økonomisk politikk på andre områder. Da man i tillegg etter hvert tok inn land som bare på papiret innfridde kravene til lavt budsjettunderskudd og gjeldsgrad, var det en oppskrift på ei krise som måtte komme, og som man hadde avskaffet midlene til å motvirke. Det politiske prosjektet for EU som superstat var viktigere enn fornuften. I dag er det bare den politiske viljen og prestisjen som gjør at valutasamarbeidet overlever ... enn så lenge.

Jubelen blir kortvarig

Europakommisjonen låner ut 60 milliarder euro, kjernelanda i eurosonen i EU skal bidra med garantier for 440 milliarder euro (hvis de får godkjenneing i sine parlamenter), mens IMF garanterer for 250 milliarder euro. Disse tilsammen 750 milliarder euro tilsvarer omlag 5900 milliarder norske kroner, eller nesten tre oljefond.

Da børsene raste den første uka i mai og kredittvurderingene av en rekke europeiske statsobligasjoner raste nedover bokstavrekka fra A til B på vei mot søppelstatus, var det spørsmål om være eller ikke være for euroen. Hele valutakonstruksjonen sto i fare for å ryke. Faren er langt ifra over, men euroen har fått en galgenfrist. Med største motvilje, og etter telefon til Angela Merkel fra Barack Obama, godtok den tyske regjeringa å stille som garantist. De hadde ikke noe valg. Britene, som sliter med en statsgjeld på 68 prosent av BNP og det tredje høyeste budsjettunderskuddet av EU-landene, er ikke mer ivrige enn tyskerne, men står utenfor eurosamarbeidet. Men i mellomtida raser pundet ned mot historisk bunnivå.

De europeiske børsene bykset oppover i jubel etter at redningsplanen ble kunngjort 10. mai, men gleden vil bli kortvarig. Ingen av disse tiltakene løser noe som helst. De betyr en utsettelse på veien mot stupet, og samtidig en skjerping av overproduksjonskrisa. Det vil bli dramatisk mindre etterspørsel på hjemmemarkedet samtidig som eksportvarene blir uforholdsmessig dyre ettersom de prises i euro. Flommen av papirpenger fra EU og IMF gjør lite annet enn å sikre nye låneopptak og at gjelden kan brukes til å betale løpende forfall og renter på utløpte statsobligasjoner.

– Ingen har penger liggende til å legge inn i det nye fondet. Pengene må lånes i obligasjonsmarkedet og vil sannsynligvis bli plassert i statsobligasjoner. Dermed har vi fint lite mer enn en papirtransaksjon, oppsummerer Handelsbankens Capital Markets.

Underskudd og gjeld i PIIGS-landa i prosent av BNP 2009
Tall fra eurostat

Land Offentlig gjeld Offentlig underskudd
Portugal 76,8 % 9,4 %
Irland 64,0 % 14,3 %
Italia 115,8 % 5,3 %
Hellas 115,1 % 13,6 %
Spania 53,2 % 11,2 %

Uansett hvordan en snur og vender på det, så setter eurolanda seg i ytterligere gjeld for å betjene akkumulerte budsjettunderskudd. Resultatet vil bli at kredittratinga til enkeltland vil forverres, hvilket i neste omgang betyr høyere lånerenter og nedskriving av statsobligasjonenes papirverdier. Når den første gleden over EUs «handlekraft» når det gjelder å forsvare euroen fortar seg på børsene, vil dette bli resultatet.

Det vi nå ser, er fase to i gjeldsspiralen, etter at de europeiske statene i tur og orden budsjetterte med svære underskudd for å pumpe penger inn i finanssystemene og offentlige investeringer da krisa slo inn for fullt i 2008. Kapitalens profeter har i et halvt års tid messet om at «hjulene er kommet i gang igjen» og at krisa er avløst av et nytt oppsving. Men nå er disse papirpengene allerede oppbrukt (og delvis utbetalt som utbytte til bankaksjonærene), problemene skal nå «løses» ved å oppta nye lån. Vi er på vei inn i det som mer pessimistiske borgerlige økonomer har beskrevet som «a double dip». Motkonjunkturpolitikken er som blåst vekk.

Splitter folkene

Når for eksempel Tyskland øker sitt budsjettunderskudd for å «hjelpe» Hellas og andre av de mest utsatte EU-økonomiene, betyr det at samme tvangsmedisinering som grekerne er foreskrevet vil bli brukt i alle EU-landa, om enn i mindre ekstrem grad. Kutt i velferd, nye nedskjæringer, avkorting av pensjoner, lønnsnedslag, særlig i det offentlige, er hva de kapitalistiske statene «tilbyr» sine innbyggere. Det er sjølsagt upopulær politikk og borgerskapets forskjellige partier vil lage stor ståhei om hvordan nedskjæringene skal gjennomføres og om hvem som skal rammes først. Men «alle» er enige om at kapitalen skal reddes og at folket må betale.

En yndet metode for kapitalens politikere er å gi andre folk og nasjoner skylda for krisa, ikke det kapitalistiske systemet. På den måten kan de dempe de politiske kriseeffektene, ved å nøre opp under rasisme og nasjonalt hat, mens kapitalen og borgerklassens svindlere går fri. Dette er et terreng der de mest reaksjonære og svarte politiske kreftene, fascister og nazister, trives, og kan gjøre store innhogg blant småborgere og den voksende hærskaren av uorganiserte og deltidsarbeidende proletarer med lav klassebevissthet.

Sjøl i Norge, som ved første øyekast «slipper unna», er propagandaartilleriet for lengst satt i stilling. I Aftenposten, Dagbladet og de øvrige borgerblekkene lærer vi at grekerne har opptrådt «uansvarlig», at de har jukset med budsjettallene sine, at de har levd «over evne» og fortjener å få svi … Kapitalen og EU – som med sine konvergenskrav inviterer medlemsstatene til å manipulere med statistikkene – er skyldfrie. Det er den vanlige greske arbeidsmann, den førtidspensjonerte iren, den arbeidsløse spanjolen som har skylda …

Når verdensmarkedet krymper under en resesjon, ettersom forbrukerne har mindre penger til å kjøpe varer for, vokser trangen til å dominere markedene gjennom krig dramatisk. De samme krympende markedene tvinger internasjonale selskaper, basert i forskjellige nasjoner, til en hemningsløs konkurranse om markeder, råvarer og billig arbeidskraft. Krig er en logisk følge under sånne omstendigheter. President Obama har sagt det på denne måten:

«Verdens raskest voksende markeder ligger utenfor våre grenser. Vi må konkurrere om disse kundene fordi andre stater konkurrerer om dem.»

Å ha en gigantisk militær slagkaft i bakhånd gjør at amerikanske selskaper står sterkere i konkurransen mot andre stater.

Øker presset mot norsk velferd

En bekymret statsminister Jens Stoltenberg påpeker at situasjonen for Europa og verdensøkonomien er «meget alvorlig», samtidig som han serverer indirekte kritikk av Hellas for ikke å ha «orden i sine statsfinanser», slik som Norge angivelig har. Sjøl de ivrigste av borgerskapets EU-tilhengere priser seg nå lykkelige over at Norge ikke må bidra til EUs redningspakker, annet enn gjennom IMF.

Men til tross for Norges unike stilling med gigantiske budsjettoverskudd, bruker statsministeren euro-krisa til å varsle at norske arbeidsfolk må forberede seg på nye innstramminger, og han blander seg også inn i tariffoppgjøret i offentlig sektor: – Det er viktig at vi sørger for at vi har orden i våre statsfinanser, og det er vesentlig at vi får til et ansvarlig lønnsoppgjør i vår. Det har man klart i privat sektor, og jeg håper at partene også vil klare å oppnå det i offentlig sektor, sier han til Dagens Næringsliv. Til NTB 9. mai sier Stoltenberg at «Den velferdsmodellen vi har kjent i Europa gjennom flere tiår er under press, fordi mange land ikke greier å betale for den.»

Norge går så det suser, hører vi til stadighet. Men ved framlegginga av revidert nasjonalbudsjett legger finansminister Sigbjørn Johnsen opp til å kutte 17 milliarder, og han varsler enda større innstraminger til neste år.

Signalene er ikke til å ta feil av. Også nordmenn vil få føle krisepisken, velferdsordninger står for fall også her til lands. Ikke fordi Norge ikke har penger nok, men fordi presset på velferden i Europa også vil ramme oss. På Vestlandet er ordrebøkene i verftsindustrien allerede halvtomme. Og verre skal det bli, både der og i andre bransjer. For den norske politikerkasten er det besnærende å legge skylda på «uansvarlige grekere» når det skal kuttes enda mer i pensjoner og trygder. Da kan de liksom toe sine hender og vise til utenforliggende krefter. Det er da en «selvfølge» at gode norske velferdsordninger og et anstendig lønnsnivå er direkte ødeleggende for norske kapitalisters konkurranseevne …

Felles front mot kapitalens krisetiltak

De verste krisetiltaka kommer ikke til å ramme Norge først. Men de er planlagt, og de kommer. Tror du at norske arbeidsfolk går fri, så glem det! Angrepene på samtlige pensjonsordninger er i rute også i det styrtrike Norge. Pensjonen i Folketrygda er allerede deformert, tjenestepensjon er et forsikringseldorado. AFP er betalt for minst tre ganger, men likevel under press, uførepensjonen står for tur. Alt for å tjene kapitalen, mens arbeidsfolk blir anklaget for at vi blir for mange og for gamle og ødelegger budsjettene!

Tjenestedirektivet er innført i Norge, det blir sammen med et utall andre EU-direktiver og domsavsigelser i EU-domstolen nye våpen for kapitalen til å undergrave lønns- og arbeidsforhold og presse lønns- og velferdsnivået ned.

Vårt svar er å bygge en felles front mot kapitalens angrep, vi nekter å betale for krisa til rikfolka og det kapitalistiske systemet! Vi støtter og solidariserer oss med de greske, de irske eller spanske arbeiderne, som heller ikke godtar å betale regninga for klassefesten til de rike! Vi har alle den samme fienden, kapitalen, børshaiene og de kapitalistiske regjeringene og parlamentene som lystrer det minste vink fra bankfolka og monopolkapitalen. Denne klassen av parasitter, og deres politiske redskaper viser seg mer og mer ute av stand til å være herskende samfunnsklasse. Vi vil bli kvitt både dem og det samfunnet de representerer. Vi vil et nytt og framtidsretta samfunn, uten kriser, uten kapitalister og uten krig. Mens borgerskapet forbereder krisetiltak og hvordan de skal få oss til å tørke opp dritten etter seg, må vi forene våre krefter og forberede oss til kamp for et nytt samfunn uten krise og utbytting, for revolusjon og sosialisme.