Ved hvert tariffoppgjør blir vi tuta ørene fulle med at lønnsøkning fører til inflasjon og dyrtid. Det er borgerlig mytologi.
Med NRKs «økonomiekspert» Cecilie Langum Becker i spissen, blir folket fortalt at for høye lønnskrav og -tillegg vil gi økte priser. Dette er en eldgammel påstand fra borgerlige økonomer. Hvis det virkelig var sånn, skulle prisene ha gått ned og ikke opp, ettersom reallønna sank i 2021.
Virkeligheten er at arbeidsfolk krever lønnsøkning for å holde tritt med økende priser, renter, skatter og avgifter. Og som regel blir de hengende etter.
Prisstigning og inflasjon
Tall fra Teknisk beregningsutvalg (TBU) blir lagt til grunn for hovedoppgjørene. I fjor anslo TBU at prisveksten ville være 2,8 prosent. Fasiten ble 3,5 prosent. Priseksplosjonen på strøm slo inn for alvor seinhøsten 2021 og framkommer derfor bare delvis i årsgjennomsnittet.
TBU anslår konsekvent for lav prisvekst. For 2022 fabler de om 2,6 prosent vekst i konsumprisene, samtidig som matvareprisene har skutt i vært med opptil femti prosent på enkelte varer bare de første par månedene i år. Og strømprisen trenger vi ikke en gang nevne.
Hele fjorårets tarifftillegg forsvant bare i ekstra strømutgifter.
Prisstigning og inflasjon er ikke helt det samme. Prisstigning på forbruksvarer skyldes ofte knapphet på innsatsvarer. Etterspørselen på verdensmarkedet driver prisene opp på varebørsene, slik vi i dag ser når det gjelder basisvarer som korn eller olje og gass. Dette gir økte frakt- og produksjonskostnader for alle bedrifter, som slår ut i detaljprisene. Profitten per solgte enhet går ikke nødvendigvis ned, sjøl om omsetninga og dermed profittmengden til bedriften kan synke på grunn av lavere etterspørsel.
Økte lønninger betyr derimot mindre profitt til kapitaleierne. Kapitalen prøver å motvirke dette på utallige måter ved å øke effektiviteten (les: utbyttinga), redusere pauser og forlenge den faktiske arbeidsdagen. Men bedriftene kan ikke uten videre legge på salgsprisene sine for å kompensere for økte lønnskostnader. Da ville de tape i konkurransen mot andre på markedet.
Derfor synker pengeverdien
Inflasjon betyr at pengene blir mindre verdt fordi det er for mange penger i omløp sett i forhold til verdien de representerer. Gjennom seddeltrykking, statslån, utstedelse av obligasjoner, rentestyring og noen ganger devaluering påser staten og Norges Bank at vi alltid har en viss inflasjon.
Dette er en metode for å velte statsutgiftene over på befolkningen. Målet er to prosent inflasjon i året. Kommer inflasjonen ut av kontroll, vil det slå tilbake på den kapitalistiske økonomien.
Påstanden om at høyere lønninger gir økt inflasjon har en viss sannhetsgehalt hvis vi snakker om offentlig sektor. I den grad staten «trykker penger» for å dekke utgifter til blant annet lønninger i stat og kommune, har det en inflasjonsdrivende effekt. De offentlig ansatte har ingen «skyld» i det.
Det er på helt andre områder pengene staten disponerer over sitter løst. Ingenting er mer inflasjonsdrivende enn den ekstreme opprustninga som stat og regjering nå planlegger som ledd i krigsforberedelsene til NATO. «Vi må prioritere», som statsminister Støre sa til landsstyremøtet i Ap, og viste til de økte militærutgiftene.
Dem er det vanlige folk som får betale dobbelt opp: Dels gjennom kutt i velferden og økte skatter, dels gjennom inflasjonen som den statlige pengeflommen til våpenindustrien fører til.