Illustrasjon ved Rosy / Bad Homburg / Germany fra Pixabay
I flere europeiske land blir lønna automatisk justert opp når prisene stiger over et visst nivå. Den norske frontfagmodellen stenger døra for en sånn sikringsmekanisme.
Tariffoppgjør etter tariffoppgjør viser samme mønsteret: Økte priser, særlig på mat, spiser opp lønnstilleggene nesten før de kommer inn på konto. Da hjelper det lite med nominell lønnsvekst.
Det trengte ikke være sånn. En sikkerhetsklausul i overenskomstene, eller en rød strek, kunne sikret lønna. Når prisene går over streken, skal det kompenseres for. Dette vil utløse nye forhandlinger eller en automatisk indeksregulering som sikrer at lønna ikke henger etter prisutviklinga. Fredsplikten i tariffperioden er ikke nødvendigvis uforenlig med nye forhandlinger.
Tariffoppgjøret: Reallønna i utforbakke – uten sikringsmekanisme
Metoden med hel- eller halvautomatisk indeksregulering ble brukt i Norge de første tiåra etter krigen. I dag er varianter av indeksregulering vanlig i en rekke europeiske land. Men ikke i Norge, fordi det ville undergrave lotteriet som heter frontfagmodellen.
Flere ganger siden 2014 har den avtalte lønnsramma vist seg å gi direkte nedgang i reallønna når status gjøres opp året etter. LO og Fellesforbundet krever likevel ikke kompensasjon for det tapte i neste oppgjør. «Spist er spist», eller «det er ikke tradisjon for å kreve kompensasjon», heter det fra Youngstorget.
En tvangsmodell
Grunnen ligger først og fremst i at det kan ødelegge for den såkalte frontfagmodellen. Modellen handler om at norsk fagbevegelse skal underby fagbevegelsen i andre europeiske land. Grunntanken er at dette skal sikre både konkurransekrafta og profittmarginen til kapitalistene i eksportindustrien. Og at alle andre bransjer og sektorer skal holde seg noenlunde innafor den avtalte ramma i industrioppgjøret.
Ved å la frontfaget legge ei ramme for hva som skal være taket for industriherrenes lønnsrelaterte kostnader det kommende året, slipper kapitalistene å bekymre seg for uforutsette lønnsutgifter som vil avkorte profitten. Det gjelder sjøl om konsumprisene øker mer enn den omforente «ramma» har forutsatt. Hvis arbeiderne i vidt omfang klarer å sprenge ramma gjennom høye lokale tillegg, straffer frontfagmodellen dem neste år. Da trekkes nemlig prosentene denne lønnsglidninga utgjør fra den nye «ramma».
Rammetallet er derfor alltid fiktivt. Den faktiske lønnsramma = Rammetallet minus (lønnsglidning + «overheng»). Hvis vi går ut fra et rammetall på 4 prosent og 2 prosent i lønnsglidning og overheng, står vi igjen med bare to prosent i faktisk lønnsøkning. Ved årets oppgjør er dette et typisk resultat i flere bransjer, der det faktiske generelle tillegget er i overkant av to prosent av ei ramme på 4,4 prosent.
Derfor leser vi støtt og stadig oppslag der arbeidsfolk sier at lønna ikke holder tritt med prisveksten i butikken, mens SSB og de økonomiske «ekspertene» kan fortelle oss at «den subjektive oppfatningen av å ha fått dårligere råd» ikke stemmer med de økonomiske indikatorene.
Indeksregulering i Europa
Den oppskrytte korporative frontfagmodellen er et effektivt hinder mot sikring av reallønna når inflasjonen øker mer enn hva de økonomiske spåkonene i Teknisk beregningsutvalg (TBU) har lagt til grunn. Og det gjør den ofte. I flere andre land i Europa blir derimot lønna inflasjonsjustert, iallfall delvis.
Sju land i eurosonen har en eller annen form for automatisk indeksregulering i privat sektor (Belgia, Spania, Frankrike, Kypros, Luxembourg, Malta og Slovenia). Den kan være lovpålagt eller innebygd i tariffavtalene. I fem av disse landa får offentlig ansatte sine lønninger inflasjonsjustert (Belgia, Kypros, Luxembourg, Malta og Slovenia). I Belgia, Kypros og Luxembourg justeres lønningene automatisk i takt med tidligere konsumprisøkninger.
De forskjellige landa legger forskjellige varianter av konsumprisindeksen til grunn (f.eks. med eller uten energi, tobakk og alkohol). Få eller ingen sikrer hundre prosent kompensasjon for prisstigninga. I Spania utløses reguleringa når KPI overstiger inflasjonsprognosene til regjeringa. Og i noen av landa (som Frankrike) gjelder inflasjonsjustering bare for det lille mindretallet som går på minstelønn.
Det er vanlig å legge inn klausuler om lønnsjustering i overenskomstene når prisene stiger mer enn forventa
I Italia og Finland er det vanlig å legge inn klausuler om lønnsjustering i overenskomstene når prisene stiger mer enn forventa. Slik var det også i Hellas for noen tiår tilbake. Når slike klausuler – og etterlevelse av dem – er blitt sjeldnere, har det åpenbart sammenheng med en svekka fagbevegelse.
Belgia er antakelig det europeiske landet med det beste automatiske inflasjonsvernet, sikret gjennom høy organisasjonsgrad. Også Belgia har en form for frontfagmodell idet den øvre ramma settes av forventa lønnsutvikling i de viktigste eksportmarkedene (Tyskland, Nederland og Frankrike). Men belgierne har også en sikring mot prissjokk. Når den såkalte helseindeksen (konsumpriser minus helseskadelige varer og energi) overstiger to prosent over en periode på fire måneder, justeres lønninger, pensjoner og sosiale ytelser tilsvarende.
Myten om «lønnsspiralen»
Den europeiske sentralbanken (ECB) misliker sjølsagt disse ordningene, som den hevder bidrar til en «lønnsspiral» og skader konkurranseevnen.
Påstanden bygger på den vanlige borgerlige myten om at det er lønninger som er skyld i inflasjonen, det vil si at bedriftene «hevner seg» ved å legge på prisene når lønningene går opp. Enkelte konserner med monopol i sine bransjer kan nok prøve seg, men denne myten ser bort fra at den kapitalistiske konkurransen begrenser denne muligheten. Og at monopolene utnytter sin monopolstilling uansett.
Tallenes tale viser at det er andre faktorer som driver inflasjonen og prisøkninger. Analytikere hos den belgiske sentralbanken fant «at selv i et land med automatisk lønnsindeksering (Belgia), var det ikke dynamikken profitt-lønninger som drev prisøkningene i 2022».
Med andre ord hadde inflasjonen andre hovedårsaker, og konkurransen hindra bedriftene i å legge på prisene etter forgodtbefinnende.
