Borgerfiffen feira 17. mai på Grand Hotel på Karl Johan, også i år. Til ære for seg sjøl, og visstnok for nasjonen som de ikke vil betale formuesskatt til.
Tradisjonen tro stilte Christian Ringnes suitene i hotellet sitt til disposisjon for borgerskapets elite og følgeflokken av mediefolk og kulturkjendiser. Samt for forsvarssjefen, Eirik Kristoffersen. Kanskje for at han derfra skulle få blåse krigsreveljen han drømmer om?
Vårt «nasjonale» borgerskap fornekter seg ikke. 17. mai er jo egentlig deres dag, ikke sant, og de lar seg gjerne hylle av barnetoget på veien opp til slottet. Fra balkongen kunne de vinke med nasjonal patos i røsten og sveitsisk pass på innerlomma, høyt hevet over den ufordragelige klassekampen som utspilte seg utenfor foajeen.
Det var naturligvis dagen uvedkommende at alle de fagorganiserte ved hotellet er i streik, med streikevakter oppstilt utenfor. Hotellet hadde i forveien hyra inn 40 streikebrytere, såkalte ekstravakter, fra vaktselskapet Prosec. I følge hotelldirektøren skal alle førti vokte over hotellets kunst og verdier!
Almuen fikk seg en påminnelse om at det tross alt var borgerskapet, embedsmenn og storbønder som ga landet en egen Grunnlov, rett nok med det forventningsfulle arbeidende folket i ryggen. Men så viste seg at det nyvunne demokratiet og stemmeretten bare skulle gjelde for de bemidlede klasser. I 1814 betydde det at en tiendedel av befolkningen hadde stemmerett. De eiendomsløse; arbeidere, fiskere, husmenn og kvinner måtte bie til henholdsvis 1898 og 1913.
Ikke en gang det var nok for den gemene hop. Mye vil ha mer. Nå prøver sannelig disse plebeierne å legge en demper på festlighetene med streik! De formuende klasser føler seg krenket når de må skjenke champagnen egenhendig. Men, pytt, man respekterer da spillets regler. Riksmekleren får nok skikk på dem til slutt. – Skål, da dere!
Vi holder en knapp på at den franske eliten klokelig hadde holdt seg unna balustraden på Le Bristol Paris hvis de ansatte der var i en tilsvarende streik. Dresser og ballkjoler kunne raskt blitt forvandla til eggerøre og mere til. Klassekamp på norsk minner ofte mer om et traurig familieselskap der grandtante Ragna går imellom hvis tonen blir for skarp, med en lett reprimande til onkel Gustav som «gikk over streken».
Klassekamp handler imidlertid om å krysse streken, det vil si å krenke borgerklassens «rett» til å diktere lønnsbetingelsene. Det handler om å bryte reglene som utbytterne dikterer. Til sjuende og sist handler det om å velte spillet, ikke om å følge «spillets regler».
