mandag, 17 06 2019

Politisk islam, jihad og islamisme er et hett tema om dagen. Men det er visst ingen som snakker om politisk kristendom og statskirkens uniformerte korsfarere i Afghanistan.

Feltprestens skygge.Er det rimelig å kreve at enhver norsk kristen klart og tydelig distanserer seg fra den norske statskirkens medvirkning til brutal krig og bombeterrorisme?

I dag er feltpresten blitt en «internasjonal aktør» som følger mer enn villig i sporene etter Telemark bataljon og stormpanservognenes larveføtter.

En av mange anakronismer i det moderne, høykapitalistiske Norge, er at vi fortsatt har en statsreligion og en statskirke. «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», som det står i Grunnloven. Sånn sett er Norge helt på linje med land som Iran eller Saudi-Arabia. Skulle Kongen finne på å konvertere, har han abdisert. Muslimer eller jøder kan ikke dominere noen norsk regjering. Heller ikke jesuitter, selv om de og jødene ikke lenger nektes adgang til riket, som i den gamle Grunnloven.

Ett av de mer bisarre utslag av denne religiøse overbygninga på borgerstaten er at Forsvaret er utstyrt med feltprester med offisersgrad. I forgangne tider, det vil si for et par-tre tiår tilbake, den gang Forsvaret ennå kunne mistenkes for å være en institusjon som hadde med landforsvaret av norsk territorium å gjøre, var feltpresten nærmest et koselig innslag i kasernelivet. For fortvilte rekrutter som ikke klarte å overbevise verken lege eller psykolog om at de burde dimitteres på flekken, kunne feltpresten være en siste utvei.

I dag er feltpresten blitt en «internasjonal aktør» som villig følger i sporene etter Telemark bataljon og stormpanservognenes larveføtter på fremmed jord. Som i Afghanistan. Norske frontkjempere som får kvaler når de innser at «tjenesten» innebærer drap og massakrer på sivile og «opprørere», og at boring av vannbrønner til landsbyer hyppigst forekommer i rekrutteringsvideoene til Forsvarets propagandaavdeling, kan raskt få behov for sjelesorg. Da står feltpresten parat til å velsigne deres gode gjerninger i korsets og sverdets tjeneste. Mens jihadistene kan tilby martyrdød og 72 jomfruer i paradis, kan feltpresten vise til en ærefull endelikt i kamp for demokrati og kvinnefrigjøring, de samme kampsaker som kirkehistorien er så fylt med. Ved å være på plass og gjennomføre sine ritualer er kirken aktiv medspiller for Norges og NATOs imperialistiske krigføring, likegyldig om den offisielt ikke tar stilling til selve krigen. (Hva slags religiøs holdningsløshet er det, forresten?)

Biskop Ole Chr. Kvarme sa det slik under sin bispevisitas på Akershus sommeren 2009:

«Når man står ved den tynne grensen mellom liv og død, blir prestens tjeneste viktig på en annen måte enn ellers, og internasjonale operasjoner har på mange måter knyttet kirke og forsvar enda tettere sammen.»

Enda tettere, altså. Korset, sverdet og USA er den sanne treenigheten. 

Feltprestens oppgave er ikke å sørge over de drepte hedningene, men å drapere norske lik i flagget med kristenkorset og messe vakre ord om den hederlige norske kriger. Så kan generalene supplere med hyllest av en god soldat som falt i tjeneste for våre verdier, før kista sendes hjem. Vel hjemme overtar en annen feltprest eller den lokale pastor og bataljonssjefen under en storslått seremoni som skal overbevise famile og venner om at den døde okkupasjonssoldat kjempet ærerikt for rettferdighet, fred og demokrati mot de stedlige vandaler.

«Han ga sitt liv for familie, venner og for et rettferdig samfunn i Afghanistan. Vi vil ikke godta at det Joachim kjempet for er forgjeves». Slik var det Frank Stølan, sjef for Telemark bataljon, ordla seg i januar da han tok avskjed med Claes Joachim Olsson (22), den sist drepte norske soldaten i Afghanistan. Olsson trodde han satt godt beskyttet i en stormpanservogn, da en veibombe sprengte ham i filler. Stølan presterte like fullt å si at soldaten døde «da han utførte jobben han likte aller best». Hvilken trøst for familie og venner.

For feltprestene er det naturligvis oppløftende at mange av de norske soldatene visstnok går til nattverd i Mazar-e sharif. Hver søndag strømmer de norske soldatene i Afghanistan til leirkapellet, skal vi tro Forsvarets egne nettsider. Så kan man jo lure på hvorfor. Men for en prest er jo det en gledelig avveksling fra tomme benkerader i gamlelandet. Det er nok også det nærmeste han kommer korsets seier i den blodige NATO-krigen.

Det fins massevis av oppriktige kristne som tar sin bibel på alvor, som ønsker fred og som heller vender det andre kinnet til enn å ty til sverdet. Mange av dem ønsker også et klart skille mellom kirke og stat, om enn av helt andre grunner enn undertegnede. Men hvorfor denne øredøvende tausheten fra kristen-Norge når det gjelder feltprestenes og kirkens rolle som grovt medskyldige i NATOs bandittvirksomhet i Afghanistan? Burde ikke enhver norsk kristen offentlig distansere seg fra den norske statskirkens medvirkning til brutal krig og bombeterrorisme?

Et sånt krav er det naturligvis urimelig å stille. Enhver nordmann med kristen tro kan ikke gjøres personlig ansvarlig for statens misbruk av hans eller hennes religion, eller for at en fanatisk kristen sekt bomber abortklinikker. Tilsvarende må gjelde for nordmenn med muslimsk tro, de skal ikke måtte svare for mullahene i Iran eller sjeikene i Saudi-Arabia, og heller ikke for påfunn fra Al Qaida. Likedan med norske jøder, som ikke kan gjøres personlig ansvarlige for de bestialske ugjerningene til staten Israel.

Norske myndigheter og politikere har derimot et soleklart ansvar når de tilskynder religiøse motsetninger og bedriver aktiv stigmatisering av en bestemt religion, for øyeblikket islam. Å fordømme «politisk islam» før man feier for egen dør hva angår norsk NATO-kristendom, er skinnhellighet. Eller som det står skrevet i evangeliet, skjønt Mattheus av gode grunner ikke hadde hørt om norske feltprester:

Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som farer over hav og land for å vinne en eneste tilhenger, og når han er blitt det, gjør I ham til et helvedes barn, to ganger verre enn I selv er!   (Mattheus 23)

Når vi først befinner oss i de religiøse sfærer, så burde feltprestene gjenoppfriske Salomos ordspråk, både for egen del og til bruk i soldatprekenen:

Følg ikke syndere
Følg ikke syndere, min sønn, når de lokker deg,
når de sier: «Kom og bli med oss! Vi vil ligge på lur for å drepe, og uten grunn sette feller for uskyldige.
Vi vil sluke dem levende, likesom dødsriket, la dem gå helt til grunne lik dem som går i graven.
Alle slags kostbare saker skal vi finne, fylle våre hus med røvet gods. Du skal få kaste lodd med oss om dette, vi skal alle ha felles pengepung.»
Min sønn, slå ikke lag med dem, sett ikke foten der de ferdes!
De løper jo lett etter det som er ondt, og er snare til å utøse blod.
Det nytter ikke å spenne ut nettet mens alle fuglene ser det.
Men disse lurer på sitt eget liv, de setter feller for seg selv.
Slik går det med alle som jager etter vinning, den tar livet av dem som får den.