onsdag 8 april 2020

Den Sosialistiske Internasjonale (SI), der Det norske Arbeiderparti er medlem, har i årevis pleid tett kontakt med de i praksis eneveldige undertrykkerpartiene i Tunisia og Egypt, RCD og NDP.

Sosialistinternasjonalens brev til Egypt og TunisiaRevolusjon dokumenterer hvordan SI prøver å distansere seg fra sine forhatte søsterpartier, nå som de er i ferd med å bli jaget på dør av eget folk.

Etter at det egyptiske folkeopprøret hadde vart i over ei uke og tydeligvis ikke ville la seg slå ned med det første, fant Sosialistinternasjonalen (SI) tida inne for å distansere seg fra sitt søsterparti som har holdt det egyptiske folket nede i tretti år. Da hadde selv president Obama kommet dem i forkjøpet. Men heller ikke i «oppsigelsesbrevet» klarer SI å la være å skryte av rolla de sjøl og partiet til Sadat og Mubarak har spilt for å sikre «stabilitet» i Midtøsten.

Nedenfor gjengir vi deler av innholdet i korrespondansen fra SI (se også faksimile). Ordvalget er i seg sjøl avslørende for hvordan SI tenker og opererer.

Avslørende oppsigelsesbrev

I brevet til Mubaraks nomenklaturparti NDP den 31. januar, varsler SI ved generalsekretær Luis Ayala at SI-medlemskapet opphører. Men introduksjonen viser at det skjer med tungt hjerte:

«Kjære Generalsekretær i NDP,

Det nasjonale demokratiske parti i Egypt [også kalt Det nasjonale partiet – o.a.] ble medlem av Sosialistinternasjonalen i juni 1989, på den XVIII kongressen holdt i Stockholm.
Denne beslutningen var basert på Sosialistinternasjonalens ønske om å bygge et partnerskap med deres organisasjon i anstrengelsene for fred og sikkerhet i denne del av verden, som er så avgjørende for global stabilitet. Internasjonalen, som arbeider for fred, anerkjente med denne beslutning at NDP og dets lederskap oppriktig ville engasjere seg i denne søken, slik det også har vært tilfellet de siste tretti årene.»

«Vår Internasjonale anerkjenner så avgjort at det vi sammen har klart i vårt felles arbeid for å bidra til fred, særlig mellom israelere og palestinere, og for å skape et nytt klima i regionen som muliggjør anerkjennelse av en to-stats løsning, har hatt en positiv og varig virkning.»

I en parallell erklæring [SI: For a new course in Egypt 29. januar] må SI motstrebende vedgå at NDP-partiet til Mubarak «ikke har levert» på sine løfter til folket(!)  Nå forteller SI at de står ved det egyptiske folkets og de demokratiske kreftenes side i en felles streben etter en verden som er mer rettferdig … 

Egypts ungdom, arbeidere og bønder vil nok stusse over at SI trengte 22 år for å finne ut at Mubaraks NDP ikke fullt ut er eksponent for Sosialistinternasjonalens «verdier og prinsipper» for mer rettferdighet.

Rottene rømmer det synkende skipet

Et om mulig enda flauere brev ble den 17. januar sendt til søsterpartiet RCD i Tunisia, partiet til diktator Zine el-Abidine Ben Ali – tre dager etter at Ben Ali hadde tatt beina fatt. Her heter det lakonisk at Presidenten og generalsekretæren (i SI) har i fellesskap bestemt å oppheve medlemskapet til Den konstitusjonelle demokratiske forening (RCD) …

Dette forhatte partiet har delvis gått i oppløsning, og sjøl statsrådene i den midlertidige regjeringa i Tunis ble snart presset av folkemeninga til å hive sine partibøker. Da blir forholdet til Ben Ali-diktaturet plutselig et prinsipielt spørsmål for SI.

«Denne avgjørelsen (opphøret av medlemskapet i SI – o.a.), tatt under ekstraordinære omstendigheter, gjenspeiler verdiene og prinsippene som preger vår bevegelse og Internasjonalens innstilling til utviklinga i dette landet.» (dvs. Tunisia – våre uth.)

Dobbeltspill for imperialismen

SI er en videreføring av den gamle, gule Amsterdaminternasjonalen. Særlig etter 2. verdenskrig har organisasjonen fungert som en av imperialismens ideologiske støttropper, spesielt i forhold til Latin-Amerika, Afrika og det østlige Europa. Norge og DnA har siden 1938 vært medlem og spilt en særs aktiv rolle.

SI og deres medlemspartier har vært og er ivrige aktører når det gjelder å undergrave såkalte autoritære regimer i stater som ikke er blant NATOs favoritter, som Hvite-Russland, Ukraina eller det tidligere Jugoslavia.

Når det gjelder regimer som spiller på lag med imperialismen, som det egyptiske, forholder det seg annerledes. Men i det øyeblikk folket reiser seg mot disse regimene og deres statsbærende partier vakler, får sosialdemokratiet grådig travelt med å distansere seg fra konkursboet.