Imperialistene roper stadig høyere om at de «tvinges» til å intervenere i Libya under påskudd av å «beskytte folket» mot å bli slaktet av regimet til Muammar al-Gaddafi. Det er propaganda og hykleri.
«Nato kan handle som en tilrettelegger og koordinator hvis og når medlemsland vil gå til handling», lyder nå budskapet fra generalsekretær Anders Fogh Rasmussen – den tidligere danske statsministeren som innbitt påsto at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Ekkoet her hjemme kommer fra ultrareaksjonære Minerva-kretser.
Tonen er lagt om etter at NATO først insisterte på at det ikke forelå noen som helst planer om å intervenere. FNs sikkerhetsråd har vedtatt en rekke økonomiske straffesanksjoner og den libyske statsledelsen er stevnet for den internasjonale straffedomstolen ICC – av tre medlemmer av Sikkerhetsrådet som for eget vedkommende ikke anerkjenner denne domstolen …
Imperialistisk opptrapping
Ifølge de vestlige mediene var hundrevis av drepte i Egypt og Tunisia stadig vekk «fredelige» revolusjoner, mens hundrevis av drepte i Libya er masseslakt. At mange er drept er hevet over tvil, men ingen har sett noen faktisk dokumentasjon. Det er all grunn til skepsis, enten det er Gaddafi som hevder at «folket elsker meg» eller når imperialistene – som inntil nylig forsynte Gaddafi med antiopprørsvåpen – plutselig har funnet ut at han er en massemorder.
USA, Frankrike og andre NATO-land sender stadig flere krigsskip inn i Middelhavet og utenfor den libyske kysten. Den britiske statsminister David Cameron prøver å etterlikne sin forgjenger, krigsforbryteren Tony Blair, og roper om flyforbudssone og væpning av opprørerne.
Venezuelas president Hugo Chávez har tilbudt seg å mekle for å unngå mer blodbad i Libya, et tilbud som bryskt er blitt avslått – av Frankrike! Gaddafi har stilt seg positiv til tilbudet, mens det er uklart hva opposisjonen mener.
Tonen er også lagt om fra talsmenn for den libyske opposisjonen som kommer til orde i vestlige media. I starten poengterte de at det var uakseptabelt om NATO eller USA skulle krenke libysk suverenitet i noen som helst form, mens de nå åpner for at imperialistene sikrer en flyforbudssone.
USA teller på knappene
Den som heller malurt i begeret er, av alle, USAs forsvarsminister Robert Gates. Mens president Obama og Clinton «holder alle muligheter åpne», gjør Gates det klart at innføring av en flyforbudssone nødvendigvis innebærer smadring av Libyas luftforsvar og flyplasser. Og at en slik krigsoperasjon vil kreve mer enn et enkelt hangarskip.
Det betyr med andre ord regelrett krig, ikke bare mot Gaddafi, men mot hele det libyske folket. Det vil innebære enorme lidelser og bety enda en terrorbombing i amerikansk eller NATO-regi av samme slag som vi har sett mot Jugoslavia og Irak. Den interne politiske effekten i Libya vil dessuten bli at patriotiske libyere vil vende opposisjonen ryggen og slutte rekkene omkring de som forsvarer landets suverenitet imot imperialistisk aggresjon.
Det er slike scenarier NATO og USA nå tygger på. En ny amerikansk eller NATO-krig mot et arabisk land vil utløse de arabiske massenes raseri og torpedere planene for en myk overgang i Nord-Afrika som trygger imperialistene og deres oljemonopoler. På den andre sida er et fast grep om libysk territorium et glimrende utgangspunkt for å true de to nabostatene Egypt og Tunisia, der folkets resolutte kamp har gitt store seire på veien mot demokrati og suverenitet. For ikke å snakke om behovet for å holde grepet om Afrikas største oljereserver.
Libyas folk skal være herrer i eget hus
Russland og Kina har åpenbare betenkeligheter mot militær intervensjon, sjøl om de begge gjerne ser at USA blamerer seg nok en gang i Midt-Østen og Afrika. Kina har som eneste stormakt effektivt lyktes med å evakuere tusenvis av sine statsborgere fra Libya. Det kan gjøre Kina mer velvillig innstilt til en militæraksjon under FN-flagg. En krenkelse av Libyas suverenitet vil ikke være mer legitim av den grunn.
Vi sier nei til enhver krenkelse av libysk suverenitet og luftrom, hva enten det skjer i regi av USA eller NATO, med eller uten et loslitt FN-flagg som fikenblad. Ingen andre får lov til å avgjøre Libyas skjebne enn landets eget folk.
{jcomments on}