Statsminister Tsipras og Syriza har kilt seg fast i skrustikka mellom EU og det greske folket. Avtalen han kommer hjem med er total kapitulasjon, for ikke å si forræderi. Knefallet for de øvrige eurolanda er på alle måter farlig for Hellas.
Det ble ingen Grexit i denne omgang. Mest fordi EU med Tyskland og Finland i front krevde total gresk kapitulasjon, og fikk det, selv om både Frankrike og Italia forsøkte å «moderere» tyskerne en smule. Størst betydning har det kanskje likevel hatt at USA ga Angela Merkel ordre om at Hellas ikke for noen pris måtte få slippe ut av EU og NATOs kontrollsfære.
Nok en svart dag for grekerne
Hellas forblir dermed i eurosonen, og banksystemet vil etter hvert komme i gang igjen. Men hva hjelper det med fungerende banker hvis man ikke har penger? Eller en stat med enda større og mer ubetalelig gjeld enn noensinne før? Grekere uten muligheter til å emigrere, særlig pensjonistene, går regelrett nød og armod i møte. Det greske tragedien er langtifra over, det brygger opp til nye og enda mer dramatiske akter i fortsettelsen.
Alexis Tsipras reiste til Brüssel i en rustning herdet med et mektig folkelig mandat etter folkeavstemninga den 5. juli, nettopp det mandatet han hadde bedt om for å «styrke forhandlingsposisjonen». Et overveldende flertall (62 prosent) av grekerne hadde sagt tvert nei til diktatet fra EU, Den europeiske sentralbanken ESB og Pengefondet IMF.
Avtalen han kom hjem med er om mulig verre enn den Syriza og et helt folk først sa et rungende nei til. Ved siden av nye pensjonskutt og skatte- og momsøkninger skal offentlig eiendom tilsvarende 50 milliarder euro (NOK 450 milliarder) beslaglegges og overføres til et «sikringsfond» for gjennom salg å skaffe ny kapital for å nedbetale gjeld. Rekapitaliserte banker kan også havne i samme fondet. Som en «gest overfor grekerne» uttalte forbundskansler Angela Merkel med frekkhetens nådegave at 12,5 av de 50 milliardene som på denne måten skal realiseres, kan brukes til investeringer i Hellas.
Tsipras hadde satt seg sjøl i en umulig forhandlingsposisjon overfor 18 iltre europartnere. Likevel er det vanskelig å finne andre ord enn forræderi overfor forhandlingsmandatet som han hadde fått av eget folk.
Akilleshælen
Som Akilles i Iliaden hadde Tsipras og regjeringspartiet Syriza et ømt punkt, for ikke å si et åpent sår. Akilleshælen til Syriza var at utmelding av eurosonen på forhånd ble avvist som et nærmest katatstrofalt alternativ. Syriza har aldri villet bryte med verken EU eller euroen, og bare få stemmer i gresk politikk har prøvd å overbevise folket om denne nødvendigheten. Det ble fra regjeringas talsmenn foran folkeavstemninga lagt ned stor energi i å fortelle grekerne at et oxi slett ikke betydde nei til verken euroen eller til EU. Slik ble et solid nei-flertall sikret, men samtidig ble arbeiderklassen og folket avvæpnet foran slagene som måtte komme.
Med det som utgangspunkt, var det enkelt for EU-lederne å slå hull i den greske rustningen. Tsipras fikk beskjed om å bite i seg alle tidligere utfall mot troikaen, og for øvrig ta til takke med gjeldsvilkårene som herrefolket bestemte.
Retten han fikk servert var den samme som han og grekerne hadde frabedt seg, bare enda mer bedervet. Det nye kriselånet på €86 milliarder er akkompagnert av ei kravliste som setter demokratiet ut av spill og er som en våt drøm for enhver ultraliberaler.
Ned som en skinnfell
Den greske statsminsiteren vender hjem til et folk som er minst like rasende som de er skuffet, også innenfor den venstresosialdemokratiske Syriza-koalisjonen. Partiets venstrefløy protesterer høylytt, men det hjelper neppe stort. En ny storkoalisjon med de gamle, korrupte partiene Nea Demokratia og sosialdemokratiske Pasok ligger i kortene.
Også den norske venstresida vil nok gråte salte tårer etter at de oppskrudde forventningene til Syriza har falt pladask til jorda. Det har sjølsagt vært rett å støtte den greske regjeringa fullt ut så lenge den faktisk førte kamp for nasjonal politisk suverenitet og et minstemål av sosial velferd for landets innbyggere. Men det har vært utrolig naivt å forvente at et reformistisk og heterogent parti som Syriza – som verken vil bryte med EU, NATO eller kapitalismen – skulle evne å frigjøre grekerne fra imperialismens og kapitalismens kvelertak. Slike forventninger har det aldri vært grunn til å ha, som vi skrev da Syriza vant valget i januar.
Dystre utsikter
I likhet med en rekke europeiske venstrepartier har Syriza delt vrangforestillingen om at EU kan reformeres til å bli et demokratisk og «progressivt» prosjekt. Denne drømmen om et «progressivt» EU ligger nå i ruiner, og Syriza befinner seg i ruinhaugen.
Langt mer bekymringsfullt enn Syrizas framtidige skjebne er likevel trusselen på ytre høyre flanke, spesielt fra nazipartiet Gyllent Daggry (med ti seter i nasjonalforsamlinga), som nå kan profitere grovt på det de ikke uten rett vil kalle Syrizas knefall.
I sitt første intervju etter at han gikk av som finansminister, peker Yanis Varoufakis på den overhengende faren for at fascistene kan styrke seg ved å overta rollen som de som viderefører motstanden mot velferdskutt og nedskjæringspolitikken.
«En postmoderne okkupasjon»
Varoufakis stempler den nye avtalen med troikaen som et statskupp og en postmoderne okkupasjon. Mens kuppoberstene i 1967 brukte stridsvogner for å knuse demokratiet, har våpnene denne gang vært bankene, oppsummerer han. «Bankene er brukt av fremmede makter for å overta regjeringa. Forskjellen (fra 1967) er at denne gangen blir også all offentlig eiendom overtatt», sier Varoufakis til australske ABC. Beskrivelsen er treffende, skjønt Varoufakis nå nærmest underslår at han hele veien har vært en varm eurotilhenger.
Innen 15. juli må det greske parlamentet vedta nye lover eller tilpasse de som finnes for å kutte pensjoner enda mer, for å øke momsen og en rekke andre ting som Syriza vant valget i januar på løfter om å avvise – og som grekerne altså sa et utvetydig nei til den 5. juli. Det er duket for mer opprør, både i nasjonalforsamlinga og på Syntagma-plassen. Trolig går det mot et snarlig nyvalg, enten Tsipras tvinges til å forlate statsministerposten eller ei.
Les også:
Pistolpolitik: Det græske folk må rejse sig mod Merkel og Co.s udplyndring (da.)