Fra markeringa mot ACER og EUs energiunion foran Stortinget 23. januar 2018. Foto: RevolusjonFra markeringa mot ACER og EUs energiunion foran Stortinget 23. januar 2018. Foto: RevolusjonMotstand mot norsk underkastelse for EUs energiunion seiler opp som den viktigste politiske og faglige kampen de nærmeste ukene.

15. februar var det fakkelmarkeringer på flere industristeder. Overalt mobiliserer Nei til EU, fagbevegelsen – særlig Industri Energi – og lokalsamfunn for å kreve at Norge bruker reservasjonsretten i EØS-avtalen. Stortinget avgjør trolig spørsmålet allerede den 23. mars, om de ikke tvinges til utsettelse.

Et folkeopprør mot et nytt, stille ran av våre ressurser er i gang. I kraftfylker som Nordland, Telemark og Oppland har fylkesting gjort vedtak på tvers av partigrensene for å si nei til ACER og energiunionen. På Trondheimskonferansen sist i januar tok 620 delegater på seg røde t-skjorter med påskriften «Si nei til EUs energiunion – nei til ACER»!

Forbannelsen brer seg blant arbeidsfolk og lokabefolkninga på industristeder som Husnes, Mo, Odda og Årdal.

Seier innen rekkevidde

For første gang siden kampen stod om EUs tredje postdirektiv, er det mulig å framtvinge et norsk veto. For at det skal skje, må presset mot stortingsgruppa til Arbeiderpartiet og/eller Fremskrittspartiet bli så stort at de ikke ser annen mulighet enn å følge folkeviljen. Det er Fremskrittspartiet som har oljeministeren og som fremmer proposisjonen om den tredje energimarkedspakka, mens saksordfører er den EU-kjære globalisten og tidligere forsvars- og utenriksminister Espen Barth Eide fra Ap.

Teksten fortsetter under videoen.

Den folkelige mobiliseringa utvikler seg nå i høyt tempo. Det legger et voksende press på et kriseridd Ap som stuper på meningsmålingene, og på et Frp som nå for andre gang går i spissen for å legge Norge inn under EU-byråer. Forrige gang var da finansminister og partileder Siv Jensen manøvrerte det norske Finanstilsynet inn under EUs finanstilsyn sommeren 2016.

Gjennom EØS-avtalen blir Norge fortløpende integrert i EU-systemet og dermed i unionsprosjektet. EU har som visjon at unionen skal være fullført innen 2025. Det gjelder for områder som bank og finans, militærvesen og sikkerhetspolitikk – og for energi allerede i 2020. Målet er at energi skal flyte fritt og uhemmet på kryss og tvers i Europa. Prisene skal på denne måten bli utjevna ved at alle konkurransestengsler skal vekk. Alle tekniske og reguleringsmessige hindringer skal elimineres.

Til dette formålet har EU vedtatt elmarkedsdirektivet og forordninger om bl.a. grensekryssende elektrisitet (EU 714/2009) og opprettelsen av et eget energibyrå (ACER-forordningen EU 713/2009). Mens elmarkedsdirektivet er grunnen til at alle norske husstander får installert «smarte» strømmålere til en prislapp på ni milliarder kroner(!), innebærer de to nevnte forordningene at EU kan overstyre nasjonal regulering av kraftstrømmen og gi pålegg om å øke kapasiteten hvis energibyrået mener at krafttilgangen ikke er tilpasset det europeiske kraftmarkedets behov. Pålegg fra ACER skal iverksettes av reguleringsinstanser som skal være fullstendig uavhengige av politiske, private og samfunnsmessige interesser.

Juridiske EØS-krumspring

Som EFTA-stat i EØS har den norske regjeringa med energiminister Søviknes (Frp) i spissen, konstruert en egen «løsning» som både skal tilfredsstille dette kravet og samtidig komme rundt at Grunnloven ikke åpner for å avstå suverenitet til internasjonale organisasjoner som Norge ikke er medlem av. Siden Norge er med i EØS-pilaren i EFTA men ikke i EU, har overvåkingsorganet ESA blitt pålagt å kopiere vedtak fra ACER som så igjen går som instruks til den norske reguleringsmyndigheten.

Norges Vassdrags- og energidirektorat NVE er den egentlige reguleringsmyndigheten i Norge og får observatørstatus i ACER. Men siden NVE er underlagt Olje- og energidepartement, tilfredsstiller ikke direktoratet kravet om total uavhengighet. Derfor har regjeringa klekket ut en Reguleringsmyndighet for energi (RME), som skal operere som en «uavhengig» blindtarm innenfor NVE. «Enheten skal opptre uavhengig av NVEs øvrige organisasjon. Departementet foreslår at det lovfestes i energiloven § 2-3 at reguleringsmyndigheten ikke kan instrueres i utførelsen av regulatoroppgaver» (vår uth.), som det heter i Stortingsproposisjon 5L (2017-2018). Det er dette organet, altså RME, som skal motta og iverksette diktat fra ESA som er likelydende med vedtak gjort av energibyrået ACER. Rgjeringa vil lovfeste at den ikke skal ha styringsrett over sitt eget forvaltningsorgan! Henger du fortsatt med?

Disse tekniske og juridiske krumspringene har til hensikt å sørge for at Norge blir del av EUs energiunion, men uten at Stortinget behandler spørsmålet som den suverenitetsavståelsen dette er. Regjeringa later som om dette ikke handler om at Norge avgir suverenitet og vil at saken blir behandlet etter Grunnloven § 26 som bare krever alminnelig flertall, mens Grunnlovens § 115 om suverenitetsavståelse krever 3/4 flertall. Ettersom Sp, SV, Rødt, Mdg – og sannsynligvis KrF – er imot, ville det bety et blokkerende mindretall. Justisdepartementets lovavdeling kommer OED til unnsetning ved å påstå at det ikke er snakk om myndighetsoverføring fordi ESAs vedtak er rettet mot en statlig myndighet «og derfor ikke vil ha noen direkte internrettslig virkning». Begrunnelsen er tragikomisk når regjeringa har opprettet en reguleringsmyndighet som skal være uavhengig av statlig og annen myndighet.

Industrinasjon eller råvareeksportør

Billig og stabil vannkraft er og har vært fundamentet for at Norge er blitt en industrinasjon og ikke en rein råvareeksportør. Hele den avanserte kraftkrevende industrien er bygd opp på dette grunnlaget. Den gang Norge hadde borgerlige politikere som ivaretok nasjonale interesser, spesielt i åra etter uavhengigheten fra Sverige tidlig i forrige århundre, vedtok Stortinget konsesjonslover med hjemfallsrett som sørget for at vannkrafta ikke kunne tas fra folket eller selges ut av landet. Dette har vært den omforente holdninga også i etterkrigstida. Strøm har ikke vært en hvilken som helst vare. Helt fram til den markedsliberalistiske Energiloven kom i 1990 har vannkrafta, akkurat som fisken i havet og olja på sokkelen, hatt status som folkets eiendom.

ACER har til oppgave å virkeliggjøre energiunionen.

Det som skjer hvis Stortinget vedtar forordningene i EUs tredje energimarkedpakke, er at norske myndigheter reellt sett mister styringsretten over krafta og kraftflyten. Dette fordi ACER har til oppgave å virkeliggjøre energiunionen og sikre den frie kraftflyten. Oppstår det uenighet mellom to land om kraftutveksling, har ACER myndighet til å bestemme. Hvis ACER mener at det er for liten tilgjengelig kapasitet i kraftmarkedet, kan energibyrået i praksis gi pålegg om at nettet skal rustes opp gjennom nye mellomlandsforbindelser.

I tillegg er det sånn at verken EU eller energiunionen er en statisk størrelse. Det ligger i kortene at ACER vil få utvida myndighet i framtida. Mens Stortinget behandler den tredje energimarkedspakka, er EU allerede i gang med å revidere både ACER-forordningen og styringsdokumentene for energiunionen.

Kabler og kraftpriser

kraftlinjerNorge har allerede i dag stor overføringskapasitet. Kablene som er under bygging til Tyskland og Storbritannia vil øke den til 70-75 TWh. Dette handler om at aktører vil profitere på reserveavsetninger og på kraftbørsene. Med høyere utvekslingsgrad vil prisen gradvis utliknes, og prisfortrinnet som har tjent norsk industri og forbrukere i et kaldt land vil bli borte. Norske kraftpriser er i dag ca. halvparten av britiske. Fylkeskommunale og andre nettselskaper ser for seg at de skal tjene godt på økte priser.

NVE mener at kraftprisen vil øke med rundt 30 prosent innen 2030, det internasjonale energibyrået IEA ser for seg en dobling innen 2050. Prisene i Norge vil til en viss grad stige uansett som følge av nettvedlikehold, men som del av energiunionen vil vi i tillegg importere europeisk strømpris. Det som virkelig vil koste for husstander og industri, er den økte nettleia. Strømnettet må kontinuerlig rustes opp og bygges ut for å forsyne nye utenlandskabler. Det er snakk om totalinvesteringer på 140 milliarder kroner hvorav de to igangsatte kabelprosjektene står for omkring 40 milliarder. Disse investeringskostnadene blir lagt på industrien og på forbrukerne.

Bare et par øre i økte kraftkostnader kan bety millioner og milliarder for hjørnesteinsbedrifter. Statnett beregner at de to nye utenlandsforbindelsene vil trekke prisen opp med 3–6 øre pr. kWh. Allerede i dag utgjør kraftkostnadene rundt 40 prosent av kostnadene i aluminiumsindustrien. Kapitalistiske konserner produserer ikke i Norge for å være greie eller nasjonale, men fordi kraftprisene ved siden av kompetansen i arbeidsstokken sikrer gode profittmarginer. Arbeiderne i kraftkrevende hjørnesteinsbedrifter, mange av dem organisert i Industri Energi, frykter med god grunn nedlegging og utflagging av produksjonen i et Norge som bokstavelig talt er prisgitt EUs energiunion.

Det falske «grønne» argumentet

Energiunionen og kraftutveksling som EUs «femte frihet» blir systematisk ikledd en grønn, klimavennlig og forbrukervennlig drakt i EU-propagandaen. Fornybarandelen skal opp og CO2-utslippene skal ned. Her har EU og særlig Tyskland allerede kommet langt med både vind- og solkraft, men EU som helhet har allikevel en fornybarandel på bare 26 prosent. I Norge er prosenttallet nesten 100, hvorav 98 prosent vannkraft.

En del miljøorganisasjoner har gått på limpinnen om at Norge skal fungere som Europas «grønne batteri». De er derfor tilhengere av enda flere kraftkabler til Storbritannia og til kontinentet, også når de veit at det gir høyere priser. De ser også bort fra at kortreist kraft gir mye lavere effekttap. Sjøl med det kraftoverskuddet Norge har, er vi en mygg i europeisk sammenheng. Det norske bidraget vil være på rundt tre prosent av EU-forbruket. Tanken er at Norge samtidig skal importere enda mer kull- og atomkraft natterstid og når det er kraftoverskudd på kontinentet.

Kullkraftverk og atomkraftverk kan ikke bare stenges ned eller øke produksjonen på kort varsel. I perioder med god fyllingsgrad er det derimot enkelt å regulere norske vannmagasiner gjennom utstrakt effektkjøring av turbinene. En negativ miljømessig konsekvens av at norske kraftverk brukes som «balansekraft» på denne måten, er at det biologiske miljøet i vassdrag og elver vil ta skade.

Det aller viktigste i kampen mot underordning under EUs energibyrå og energiunionen er verken kabler eller prisprognoser. Hovedsaka er demokrati og nasjonalt sjølstyre: Det skal være norske politiske organer som bestemmer hvordan krafta skal bygges ut og styres til fordel for infrastruktur og arbeidsplasser, ingen andre.

Kampen står nå. Det er en kamp som kan og skal vinnes!

Bakgrunn for deg som vil vite mer:

 

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Ut av EØS! Signér oppropet!

Stopp NATO

Vi har 332 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvern