Libya-rapporten er et forsøk på å vaske vekk blodflekker fra hendene til norske myndigheter. Men rapporten avdekker at krigen hadde regimeendring som mål, og at norske myndigheter må ha kjent til dette.
Stortinget satte våren 2018 ned et såkalt uavhengig utvalg «for å gjennomgå de norske militære og sivile bidragene til operasjonen i Libya, samt de nasjonale beslutningsprosessene som lå til grunn for disse». Rapporten ble lagt fram i tidlig i september.
Dette «uavhengige» utvalget har hatt tidligere utenriksminister Jan Petersen fra Høyre som leder. Sammen med partikollega og forsvarsminister Kristin Krohn Devold ivret den samme Petersen for at Norge skulle delta enda mer aktivt i det ulovlige angrepet på Irak i 2003.
Innskrenka mandat
Også mandatet var i utgangspunktet sterkt innskrenka. Det var «bidragene», og ikke de katastrofale konsekvensene, som skulle gjennomgås og utvalget har ikke vært noen granskningskommisjon. Dermed framkommer sjølsagt ingen vesentlig kritikk på dette området. For når det gjaldt å «bidra» med 588 bomber, var jo Norge best i klassen. Kritikken begrenser seg til at kostnadene ble undervurdert og «ble langt høyere enn først antatt».
Også kunnskapen om Libya var «svært begrenset» hos norske beslutningstakere og i embetsverket, skriver utvalget. Men konklusjonen er at dette ikke var så farlig ettersom «man lente seg tungt på hvordan verdenssamfunnet [les: USA] oppfattet situasjonen»!
Utvalget konkluderer videre med at Libya-operasjonen hadde et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag, som om internasjonal rett er et spørsmål om dosering.
Regimeendring
Imidlertid får Stoltenberg kritikk for å underslå at Norge var i krig og at målet med angrepet var regimeskifte i Libya. – Utvalget mener det var åpenbart at andre allierte hadde regimeendring som mål, og at norske myndigheter kjente til dette, heter det i rapporten.
Rapporten framstiller Gaddafi som en upopulær leder både innad og i hele Afrika og Midtøsten. Sannheten er at Libya og Muammar Gaddafi hadde stor autoritet i Den afrikanske union (AU), og at AU intervenerte alt den kunne for å forhandle fram en fredsløsning. Utvalget medgir at forhandlingsdelegasjonen fra AU etter planen skulle reise til Tripoli 20. mars. «Reisen lot seg ikke gjennomføre på grunn av de påbegynte militær-operasjonene», skriver utvalget lakonisk. Ad hoc komiteen i AU fikk likevel gjennomført et møte med Gaddafi 10. april «der Gaddafi ga sin prinsipielle tilslutning til AUs veikart, inkludert våpenhvile og forhandlinger», innrømmer utvalget. Det hjalp som kjent lite.
Ulovlig kommandooverføring
Ellers bruker rapporten mye plass på de konstitusjonelle prosessene, blant annet om Stoltenberg-regjeringa med sine krigsvedtak via sms fulgte riktige prosedyrer og sørga for å informere Stortingets utvida utenriks- og forsvarskomité (DUUFK).
«Det ville ha vært politisk vanskelig for regjeringen å gå tilbake på det styrkebidraget som var blitt annonsert i Paris 19. mars.»
«Da regjeringen konsulterte DUUFK 22. mars om norsk styrkebidrag til Libya, ville det ha vært politisk vanskelig for regjeringen å gå tilbake på det styrkebidraget som var blitt annonsert i Paris 19. mars», står det blant annet. Det var på dette møtet i Paris at den franske presidenten Sarkozy med press og lovord fikk Stoltenberg til å gå all in for krig.
I ekstraordinært statsråd 23. mars ble det bestemt å gi Forsvarsdepartementet myndighet til å overføre kommando over de norske styrkene til Operation Odyssey Dawn (OOD). Elleve land utenom USA stilte opp med leiesoldater og fly til OOD: Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Nederland, Spania, Italia, Norge, Storbritannia, De forente arabiske emirater og Qatar. USA styrte operasjonen fra sin regionale Afrikakommando (USAFRICOM).
«Det kan stilles spørsmål ved om det å bidra med norske styrker under kommando som ikke er norsk, er i strid med forbudet mot at norske styrker overlates i fremmede makters tjeneste, jf. Grunnloven § 25 første ledd tredje setning», antyder utvalget. Så kommer en lang utgreiing om konstitusjonell praksis osv. som selvsagt konkluderer med at utvalget mener at de konstitusjonelle kravene til overføring av kommando over det norske styrkebidraget var tilfredsstilt i mars 2011.
- Last ned rapporten (pdf)
- Stopp imperialistenes angrep på Libya! (20. mars 2011)