torsdag, 14 11 2019

motbakke skilt

Kapitalismen sliter i motbakke og har tatt på seg broddene.

Krigsforberedelser og angrep på velferd, suverenitet og demokrati. Dette var midlene vårt kjære borgerskap tydde til for å holde seg på beina i 2018. Og for å tråkke oss andre ned.

Vi kan vente mer av det samme i året som kommer. 

Lyspunktet er at den folkelige motstanden vokser og er i ferd med å ta mer organiserte former, slik protestene mot NATOs gigantiske krigsøvelse Trident Juncture bar bud om. 

Eller var det Trident Puncture? Uansett: Protestene mot NATO-øvelsen markerte et kraftig oppsving for en fredsbevegelse som lenge har ligget nede. Stopp NATO var en hovedmotor i mobiliseringa. Det blir ikke mindre bruk for aktive krigsmotstandere i året som kommer.  

Året 2018 vil også bli husket for den massive motstanden mot norsk tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke og energibyrået ACER. Det var en kamp makta nesten tapte. Grunnplansopprøret i Arbeiderpartiet nådde helt opp i stortingsgruppa.

nei til acer 20180123Fremdeles har Island ikke godkjent energimarkedspakka, som dermed ikke kan tas inn i EØS-avtalen. Motstanden er stor på sagaøya – også i de tre regjeringspartiene. Nei til EU har stevnet staten for brudd med Grunnloven i behandlinga av ACER-saken. Rettssaka kommer trolig opp høsten 2019.

Den 25 år gamle EØS-avtalen har fått flere skudd for baugen i løpet av året. Etter at Tariffnemnda fulgte ESA ved å ta dekning for hjemreise ut av allmenngjøringsforskriften for verkstedindustrien, sprakk det for den største avdelinga i Fellesforbundet. Når Fellesforbundet snur i EØS-spørsmålet og andre forbund vurderer det samme, så betyr det at EØS-tilhengerne i LO er i ferd med å miste kontrollen. Det skaper stor bekymring hos NHO og kapitalens partier på Stortinget.

I kampen mot EUs fjerde jernbanepakke har LO-kongressen allerede sagt ja til å bruke reservasjonsretten. Et Ap som slikker sårene etter ACER-striden, har sagt det samme. Denne kampen vil bli avgjort til våren.

Brexit og et EU som ruster seg

29. mars 2019 forlater Storbritannia Den europeiske unionen, med eller uten en avtale om overgangsordninger. Hva som skjer videre vil på den ene eller andre måten få betydning for Norge og den norske EØS-motstanden. En løsning i siste liten der Storbritannia havner i EFTA/EØS for kortere eller lengre tid, kan fremdeles ikke utelukkes. Det kan bli starten på slutten for EØS-avtalen slik vi kjenner den.

Brexit-prosessen er prega av store indre rivninger mellom fraksjoner innad i det britiske borgerskapet, særlig i det konservative partiet, og motsetninger blant EU-landa som bare på overflaten opptrer med en stemme. Finanskapitalen i Storbritannia og EU vil med skremsler og på alle måter forsøke å forhindre at det britiske folkets nei til EU-medlemskap blir effektuert. Spørsmålet er hvor store sjanser de er villige til å ta, for eksempel ved å rigge til ei ny folkeavstemning. Det er den vanlige metoden i EU når et folk svarer «feil». Men vi tør spå at den britiske arbeiderklassen, fiskerne og andre som stemte for sjølstyre ikke vil finne seg i at de blir snytt for resultatet av folkeavstemninga 23. juni 2016. 

I mellomtida har EU fått det enda travlere med å ruste opp sin «autonome» Europahær både når det gjelder materiell og infrastruktur.

Nytt fall i reallønna

Reallønna fortsetter å synke takket være et elendig hovedoppgjør og kraftig prisvekst på strøm og importvarer. 2018 blir dermed enda et år med svekka kjøpekraft. Med et samordna oppgjør hadde LO denne gangen mulighet til virkelig å sette tyngde bak pensjonskrava. Her oppnådde ikke LO en dritt, bortsett fra å tette noen AFP-hull. En trolig enda dårligere AFP skal utredes og bankes gjennom i mellomoppgjøret til våren.

Planen er å lage en kombinert offentlig og privat AFP, med overhengende fare for at de gunstige sidene ved de respektive ordningene forhandles vekk av «samordningshensyn».

Kapitalen kjører sin offensiv på mange fronter. Motviljen mot i det hele tatt å inngå tariffavtale har resultert i en rekke aksjoner og streiker. Det gjelder blant annet Elkjøp-kjeden som gang på gang prøver å unngå tariffavtale med HK og Transport, og det gjelder for elektromontører og heismontører. Traftec-elektrikerne i Rogaland har vært i streik siden sommeren 2018. Ved juletider hadde de ennå ikke fått innfridd sitt krav om tariffavtale.

En ny trend er at bedrifter som tvinges til å inngå overenskomst legger ned deler av driften etter en stund – fordi det har blitt «for dyrt» med organiserte arbeidere. Deretter gjenoppstår driftsavdelingene som ofte blir forsøkt bemanna med uorganiserte.

Trump og NATO

Stopp NATOs krigsøvelse!President Donald Trump har gitt NATO-kameratene en rekke overraskelser og overhøvlinger i året som gikk. Jens Stoltenberg har det ikke lett når han skal være spyttslikker for Trump og samtidig protestere mot at USA fraskriver seg stadig mer økonomisk ansvar for NATO. Trump forlanger at de europeiske imperialistene betaler for opprustning av Europa slik at USA kan konsentrere seg mer om konfliktene og handelskrigen med hovedrivalen Kina. Og de europeiske regjeringene lover gladelig å skjære ned på velferden for å spe på rustningsbudsjettene enda mer.

Samtidig framstår de vesteuropeiske imperialistene, Norge inkludert, som enda mer krigsivrige enn Trump. De raste da Trump møtte Vladimir Putin i et forsøk på avspenning med Russland. Enda mer motstand møtte Trump på hjemmebane. Der ble han beskyldt for intet mindre enn landsforræderi!

Oppunder jul kom en reprise i mindre format da Trump lovte å trekke tilbake to tusen amerikanske soldater som ulovlig befinner seg i Syria (sammen med norske spesialstyrker). Hans krigsminister Jim 'Mad Dog' Mattis trakk seg som følge av beslutningen. Den norske og andre europeiske regjeringer reagerte med å hylle den gale krigshunden og beklaget at USA «svikter» sine allierte i Syria. Aps Anniken Huitfeldt berømmet ham for å ha gjort «en fantastisk jobb».

Norsk politisk tragedie

Norsk politikk er like tragisk som før, kanskje enda et hakk verre. Etter en høst med politisk sakte-TV fra KrF-lag i hver minste krok av landet, går det mot enda et reaksjonært parti i en fra før av reaksjonær regjering. Den største politiske seieren for kristenfolket så langt er at barnetrygda øker med hele tre kroner om dagen, noe som blir spist opp av høyere makspris i barnehagene. Etter at barnetrygda nominelt har stått på stedet hvil i over 20 år, synes vi nok at Den hellige ånd kunne ha anstrengt seg litt mer på vegne av barnefamiliene. Han venter vel på pinsen.

Imidertid vil dette og meget annet snart løse seg med en omstokket Solberg-regjering. Statsministeren forklarer i et intervju med Dagbladet hva som må til for å avskaffe fattigdommen og de økende sosiale forskjellene: De fattige kan jo bare kjøpe aksjer og slik få del i verdiskapninga.

Med et par setninger avslører Erna Solberg kapitalismens innerste vesen. Det er eiendomsretten til produksjonsmidlene og varene som avgjør om du er rik eller fattig. Om du gjennom ditt arbeid har vært med på å skape disse verdiene, er saken fullstendig uvedkommende. Du er like eiendomsløs, for ikke å si verdiløs.

Her skal vi la ligge at det turbulente børsåret 2018 ga et resultat under null og at Oslo Børs VPS ligger an til å bli solgt til den europeiske børskjempen Euronext som råvarebørs.

Sosialdemokratisk gjenopplivingsforsøk

Arbeiderpartiet er fremdeles i bakrus etter katastrofevalget, Giske-affæren og ACER-avstemninga. I mellomtida har partiet Rødt prøvd å rappe den gamle garderoben til Det kongelige norske Arbeiderparti. Rødt har funnet ut at sosialdemokratiet ikke er helt hva det var, og forsøker etter evne å bli sosialdemokratiets dobbeltgjenger.

En lett overbærende Jonas Gahr Støre sier Ap har tatt avstand fra sin revolusjonære fortid, men at Rødt ikke har gjort det samme. Han skjønner samtidig at det er nært forestående: «Rødts program skriver at revolusjon er nødvendig. Jeg tror helt ærlig ikke du mener dette», sa Støre da han møtte Rødt-leder Bjørnar Moxnes til debatt i Politisk kvarter i desember. 

Det tror ikke vi heller. Åpenlys flørt med høyresosialdemokratiet er en besýnderlig måte for et «revolusjonært» parti å minnes 100-året for den tyske novemberrevolusjonen. Da avslørte SPD-lederne Ebert og Noske sitt sanne jeg ved å slakte ned tusentalls arbeidere og kommunister, inkludert Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. 

Overvåking og sensur

Stadig nye tiltak for masseovervåking blir iverksatt. På nyåret vil en ny lov gi E-tjenesten hjemmel til å fortsette massekartlegginga av samtaler og nettrafikk som de har holdt på med i årevis allerede. Nye EU-direktiver om opphavsrett og «personvern» legger til rette for aktiv sensur og forhåndssensur på nett. En egen avdeling i EUs utenrikstjeneste ansetter «faktasjekkere» som skal sørge for å sile vekke «falske nyheter», hvilket er synonym for russisk propaganda og alle kanaler som sår tvil om EUs og den vestlige verdensordens fortreffelighet. Facebook og youtube er blitt pålagt å samarbeide, noe de får «hjelp» til av det dårlig kamuflerte NATO-instituttet Atlantic Council.

De NATO-kontrollerte norske mediene har virkelig lagt seg i selen for å formidle krigshissing og stemple enhver kritikk av NATOs og USAs krigspolitikk som suspekt russisk agentvirksomhet. Mainstream-pressa har overgått seg sjøl når den nå har fått det for seg at også Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen er del av et russisk komplott.

Vi trodde det analytiske og presseetiske nivået hadde nådd bunnen, men vedgår herved at vi tok grundig feil.  Sist ute er Hege Ulstein i Dagsavisen som (etter mediekurs på Forsvarets høgskole?) har kommet til at venstresida og Frp sammen utgjør «en del av Russlands og Kinas internasjonale nettverk»! Det er ikke rart at opplaget til VG, Dagbladet og Dagsavisen er i fritt fall.

Verdensbildet

forblir brokete. Imperialistenes forpostfektninger for nye omfordelingskriger gir seg uttrykk i at allianser blir til og går i stykker i hurtig tempo. Handelskrigen mellom USA og Kina kan føre til alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien. Trusler og sankjsoner vil bli fulgt av nye avtaler. Enn så lenge er den gamle og den nye supermakta gjensidig avhengige av hverandre.

På det militærpolitiske området knaker det i NATO-alliansen. Tyskland og Frankrike benytter seg av Trump og Brexit til å forsere oppbygginga av en egen Europahær. Tyrkia og flere stater i Midtøstengjør seg lekre for USA den ene dagen og for Russland den neste. Russland, Kina, USA og Frankrike intensiverer kampen om innflytelse i Afrika, med Russland og Kina mest på offensiven. Førstnevnte militært, sistnevnte økonomisk.

Etter valgseieren til fascisten Bolosonaro i Brasil, er utsiktene blitt enda dystrere for et Venezuela som sliter med sanksjoner og overhengende trusler om militær intervensjon og kuppforsøk fra USA-imperialismen. I Mexico er situasjonen mer positiv etter valget av Manuel López Obrador til ny president, og de revolusjonære kreftene i landet styrker seg.

I Europa gjør populismen seg sterkt gjeldende i mange land, både i høyre og -«venstre»utgave. Den tjener i det vesentlige som lynavleder for massenes gryende opprør mot kapitalismen som system, noe som skaper nye utfordringer for de revolusjonære kreftene og for den organiserte arbeiderklassen. 

Imperialismens nyliberale kuttpolitikk og angrep på velferd og rettigheter trekker nye samfunnslag inn i den politiske kampen, også på siden av de etablerte motstands- og klasseorganisasjonene. De gule vestene i Frankrike bærer bud om hvilke opprørske krefter som ligger latent i de breie befolkningslaga i Europa. Det er ikke lenger bare den tradisjonelle arbeiderklassen som har fått nok av kapitalistisk krise- og krigspolitikk. 

Oppgaven består i å samordne kampen til undertrykte klasser og lag under arbeiderklassens politiske ledelse. Klassebevisstheten må utvikles så folk forstår at løsninga på urettferdighet og undertrykking ikke finnes innenfor rammene av det kapitalistiske systemet. Problemene må løses på revolusjonært vis, med sosialismen som tydelig siktemål.

Det er ingen liten oppgave, men det er like fullt den som må finne sin løsning. Ved tålmodig å utvikle en mer klasseorientert arbeiderbevegelse og sterkere kommunistisk organisering, kan 2019 bringe oss viktige skritt framover. 

Godt nytt år – for klassekamp og sosialisme!

nyttaar

 

Likte du det du leste? Vipps noen kroner til Tidsskriftet Revolusjon #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!