lørdag 18 september 2021

tunisia militar evrensel

Statskuppet til Kais Saied betyr svekket innflytelse for Qatar og Tyrkia. Stillinga til De forente arabiske emirater, Egypt, Russland og Frankrike er tilsvarende styrket. 

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan skal nylig ha hatt en telefonsamtale med sin motpart Kais Saied fra Tunisia, der Erdoğan understreket viktigheten av at parlamentet som Saied suspenderte, bør få fortsette sitt arbeid. Den tunisiske presidentens maktovertakelse rammer spesielt Ennahda, søsterparti til Erdoğans AKP, og har satt kjepper i hjulene for Erdoğans politikk i regionen.

Utviklinga i Tunisia må ikke utelukkende ses i lys av de arabiske opprørene i 2011. Hvert land, hvert område har sin egen historie, sin egen kontekst. Følgelig må man ikke overse aktiviteten til Tunisias egne sosiale bevegelser og deres innvirkning på politikken. Samtidig er det nødvendig å gjøre bruk av den komparative metoden for å forstå den regionale sammenhengen. Det er mulig å redegjøre både for tunisiernes sjølstendige initativer og den regionale og globale ramma som disse utspiller seg innafor. 

Motstridende utenrikspolitikk

Alliansebygginga som Erdoğan har forsøkt å få til siden de arabiske opprørene i 2011, fikk et kraftig tilbakeslag etter kuppet fra den egyptiske generalen al-Sisi i 2013. Siden har Tyrkia ikke hatt en levedyktig geopolitisk doktrine eller strategi. Tvert imot befinner Tyrkia seg i en merkelig posisjon: Da Ankara ikke fikk støtte fra den vestlige alliansen, søkte regjeringa samarbeid med regionale krefter som den rivaliserte og til og med kolliderte med. Ved å innta denne posisjonen lyktes regjeringa med å høste en og annen diplomatisk gevinst (for eksempel i Astana), mens den støttet partene som kolliderte med hverandre i Syria og Libya. Med så motstridende posisjoner er en konsekvent doktrine ikke å forvente. Under slike forutsetninger drives politikken fra dag til dag løsrevet fra noen doktrine eller prinsipp. Problemet med en slik kurs er at den nærsynte politikken utvikler seg til fremtidig usikkerhet, og til slutt forsvinner de opprinnelige målene av syne. Med uventede manøvre og skiftende allianser i Syria og Libya, har Erdoğans politikk fått Tyrkia til å utføre operasjoner utenfor sine grenser uten sidestykke i landets historie. Disse manøvrene var likevel ikke nok til å avverge strukturelle endringer i regionen.

I regionalt politisk perspektiv fører maktgrepet fra Kais Saied til at Qatar og Tyrkia mister innflytelse, mens stillinga til De forente arabiske emirater, Egypt, Russland og Frankrike er styrket. Hendelsene i Tunisia ville også påvirke maktbalansen i Libya. Det er ingen hemmelighet at lederen av Ennahda og ordføreren i det tunisiske parlamentet, Ghannouchi, har støttet es-Serrac i Libya (som Erdoğan også har støttet). Siden han overtok makta (ved kupp), har president Saied snudd Tunisias standpunkt trill rundt, og inntar det motsatte syn av Ghannouchi. I de kommende dagene vil dette standpunktet komme tydeligere til uttrykk.

Skaper uro i den tyrkiske regjeringskoalisjonen

Nå er det allerede klart at vi ikke vil få se en prosess i Tunisia som ligner på al Sisi-kuppet i Egypt. Forholdene i Tunisia skiller seg fra resten av landa i Nord-Afrika. Men sett i regionalpolitisk sammenheng, er det ingen overdrivelse å si at Tyrkia-Qatar-aksen har blitt påført nok et nederlag i rekka av tilbakeslag siden 2013. Det er også åpenbart at dette nederlaget vil gi alvorlige utslag for tyrkisk innenrikspolitikk og doktrinen om Det blå fedrelandet (retorikk for Tyrkias «nasjonale» krav på olje- og gassrike havområder i Middelhavet og Egeerhavet i gresk og kypriotisk økonomisk sone). Etter å ha blitt brukt mer som et konsept for offentlig diplomati og PR, kan vi forvente at Det blå fedrelandet forsvinner ut av vokubaluret nå som det har mistet innhold og mening.

Denne utviklinga vil føre til like mye uro blant islamister som blant nasjonalister som deler AKPs regionale maktambisjoner. Slike viktige endringer i de geopolitiske realitetene kan få betydning for regjeringskoalisjonen mellom det «moderat» islamistiske AKP og det nasjonalistiske (fascistiske) partiet MHP, som i stor grad baserer seg på tyrkisk regional ekspansjonisme. 

Oversatt og lettere bearbeidet av Revolusjon.

Originalartikkelen fra Evrensel Daily, 5. august 2021.