Illustrasjonsfoto: Nedre Røssåga kraftstasjon. CC BY-NC-ND Statkraft
Ingen vil ta ansvar for kraftskandalen som skyldes en grådig kraftbransje og EØS-avtalens jerngrep over strømmarkedet. Norske politikere har gjort landet og seg sjøl til gisler for EU.
Strømprisene har aldri før vært høyere midt på sommeren i Sør-Norge. Nesten tomme vannmagasiner er ingen plutselig «naturkatastrofe», men en konsekvens av at kraftbransjen har eksportert for fullt. I løpet av våren har Stortinget stemt ned flere forslag om å begrense eksporten for å sikre fyllingsgraden i magasinene. Når regjeringspartiene Ap og Sp nå sier at de skal ta kraftgrep, har det null troverdighet.
Kraftkatastrofen i sakte film er en varsla følge av at Norge har låst seg til et ødeleggende energiregelverk utforma i Brussel og Ljubljana. Eksportkablene til England og Tyskland er som sugerør som først tømmer magasinene som ligger nærmest, det vil si på Sørvestlandet. Derfor er strømprisen astronomisk i dette prisområdet, kalt NO2. I perioder har en kilowatt-time kosta hundre ganger mer i Rogaland og Agder enn i Nord-Norge!
Regndans og rasjoneringstiltak
Kraftbaronene – for det meste offentlig eide selskaper – har kynisk tappa sørnorske magasiner til nær kritisk nivå. Myndighetene har i månedsvis vært passive tilskuere. I stedet for å gripe inn med pålegg som kan forebygge kraftkrise, har Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) bedt Statnett utrede krisetiltak for en svært anstrengt kraftsituasjon, såkalte SAKS-tiltak. Det dreier seg bl.a. om beredskap for midlertidig utkobling av kraftintensiv produksjon. Til vinteren kan vi få strømrasjonering fordi kraftbransjen spiller poker med værgudene, med varmen og velferden til norske strømbrukere som innsats.
EU fyller sine gasslagre. I Norge tømmer kraftbransjen vannmagasinene
Gult farevarsel fra Statnett og «bekymret tordentale» fra energiminister Terje Aasland bryr bransjen seg lite om. NVE trøster med at utenlandskablene kan redde oss når de norske kraftprodusentene har bånnskrapt bassengene som følge av eksport. Den importen vil bli saftig dyr, ettersom kontinentet og Storbritannia har et umettelig energibehov og bare korte blaff med kraftoverskudd når det blåser.
EU har satt et krav om at gasslagrene må fylles opp til 80 prosent kapasitet før vinteren setter inn. Nå sier Statkraft at det er en risiko for at vi ikke får importere kraft fra Tyskland til vinteren. Norges kraftlagre er i form av vannmagasiner. Men Statkraft vil ikke høre snakk om minstekrav til magasinfylling.
Full fres på krafteksporten
Tabellen viser eksport og import i juni 2022. Skjermbilde fra Statnett.Eksporten har fortsatt for fullt siden Statnett i mai kom med sitt gule farevarsel for Sør-Norge, etter at magasinene er tappet ned til historisk lave nivåer. Eksporten var i juni på 85 prosent, importen 15 prosent. Nettoeksporten var hele 2,1 TWh ( 2 185 411 MWh). Det er ny rekord for en enkeltmåned.
Tallene viser at kraftselskapene helt bevisst tapper ned magasinene til tross for formanende pekefingre fra Statnett, Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og energiministeren. De regulerer vannet slik at de oppnår høyest mulig pris på kraftbørsen. Hvis produsentene holder igjen vann, er det fordi de regner med å få bedre pris seinere. Det kan igjen bety økt import av dyr strøm fra kontinentet.
Og sånn skal det være, ifølge EU-regelverket for kraftmarkedet som Norge ble underlagt i og med Stortingets famøse ACER-vedtak i 2018. Ett av krava i EUs tredje energimarkedspakke er at størst mulig kapasitet skal stilles til disposisjon for markedsaktørene.
EØS-avtalen trumfer norsk lov. Da hjelper det lite at den norske Vannressursloven fastslår at «denne lov har til formål å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann». Det hjelper heller ikke at Energilovens erklærte formål er å «sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt». Alle forstår at det det kraftrøveriet som nå foregår på høylys dag er alt annet enn samfunnsmessig rasjonelt.
En pressa energiminister tør ikke annet enn å formane kraftbransjen om å vise «samfunnsansvar». Men hvorfor skulle den det? Kraftbransjen, inkludert storaktører som statseide Statkraft, er for lengst omdanna til aksjeselskaper med mål om høyest mulig avkastning. Oppdekningsplikten kraftprodusentene tidligere hadde i sine områder, forsvant med Energiloven i 1990.
Hvor kritisk må det bli?
«Det er ikke aktuelt å redusere krafteksporten før situasjonen blir kritisk», er omkvedet. Hvor akutt kritisk det må bli for å utløse tiltak, kan man jo lure på.
I stedet for å forebygge en kommende katastrofe, velger bransjen og NVE å legge rasjoneringsplaner mens de danser regndans og håper på hjelp fra oven. Og går ikke det, setter de sin lit til at et Europa med flatt batteri skal gi oss hjelpestrøm. «I vurderingen av hva som er vår nasjonale egeninteresse, bør det inngå at i 2022 kan Norge ha behov for netto import av kraft», sier NVE-sjefen Kjetil Lund i et innlegg i Aftenposten 27. juni.
Om fiskeriforvaltninga var som kraftforvaltninga, ville vi knapt hatt en fisk igjen!
Slik forberedes vi mentalt på at Norge gjør seg avhengig av å importere et gode vi normalt har overflod av. Hvis norsk fiskeriforvaltning hadde vært som dagens kraftforvaltning, ville det knapt ha vært en fisk igjen i norske farvann.
Regjeringa har bedt om ulike utredninger i forsøk på ikke å framstå som fullstendig tafatt. Det har sin forklaring i at myndighetene ikke kan foreta seg noe som helst uten å bryte EØS-forpliktelsene, bortsett fra i en helt akutt krisesituasjon (Elektrisitetsdirektivet art. 42). Og da må krisetiltaka ikke forstyrre markedsmekanismene mer enn «høyst nødvendig». EØS-avtalen (artikkel 112) gir rett til nødvendige beskyttelsestiltak ved «alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter». Men ei regjering der Senterpartiet deltar tør ikke engang innføre beskyttelsestiltak som EØS-avtalen gir anledning til, åpenbart av frykt for mulige motreaksjoner fra EU og land Norge har inngått forpliktende kraftavtaler med.
Reguleringsmyndigheten RME er sjef over kraftmarkedet
En egen forordning om grensekryssende krafthandel (EF) 2009/714 styrer kraftflyten i EU og EØS. Vedlegget til forordningen gjør det klart at det er forbudt å begrense tilgangen til og kapasiteten i overføringskablene, utover begrensninger som ligger i flaskehalsene, samt reine sikkerhetshensyn. Det er forbudt å prioritere overføringskapasitet i eget område. Handelen skal være markedsbasert og ikke diskriminere noen aktører. Reguleringsmyndigheten har overoppsyn med at regelverket følges.
NVE styrer over beredskap, flomsikring, damsikkerhet og konsesjoner for utbygging. NVE og kraftselskapenes beredskapsorganisasjon kan gripe inn når det oppstår en såkalt ekstraordinær situasjon som kan skade eller hindre produksjon, omsetning og forsyning.
Imidlertid er Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) sjefen over kraftmarkedet. For alle praktiske formål er det RME som overvåker og kontrollerer hvordan kraftomsetninga i Norge foregår, og at dette skjer i henhold til EU-regelverket. RME og EØS-politiet ESA vil være på vakt hvis NVE gir kraftprodusentene pålegg som kan forstyrre den frie kraftflyten.
RME opptrer som en egen enhet i NVE, men verken NVE, energiministeren eller noen norsk politisk myndighet har lov til å påvirke eller instruere RME. I elektrisitetsdirektivet Norge er bundet av, er det også presisert at Reguleringsmyndigheten i samarbeid med EUs energibyrå (ACER) skal «fjerne restriksjoner på handel med elektrisk kraft medlemsstatene imellom, herunder utvikle hensiktsmessig kapasitet for overføring over landegrensene» (art. 36).
RME beskriver sin rolle slik: «Reguleringsmyndigheten for energi regulerer også de fysiske kraftmarkedene og skal gjennom dette bidra til en sikker og effektiv omsetting av energi. Gjennom engrosmarkedet kan kraftprodusenter, kraftleverandører, større industriforetak og andre større aktører fritt kjøpe og selge kraft i konkurranse med tilsvarende aktører i markedet.»
Politisk berøringsangst
Statsråd Terje Aasland har hodepine. For hva vil skje dersom departementet hans gjennom NVE gir forskrift om en fyllingsgrad for vannmagasinene utover det eksisterende kravet til minste vannføring? Vil EØS-politiet tolke det som en restriksjon på produksjonen og dermed handelen på kraftmarkedet? I så fall utfordrer regjeringa EØS-avtalen fordi politikerne og NVE blander seg inn på et område de er pålagt å skygge unna. På kraftmarkedet er det RME som regjerer, ingen andre. Bare ACER og EU kan gjennom ESA overprøve hva RME finner på.
RME er elefanten i rommet som påser at «snabelen forsyner kabelen»
Det er derfor umulig å styre det norske kraftmarkedet politisk så lenge RME ikke fratas denne suverent uavhengige rolla. RME er elefanten i rommet som sørger for at «snabelen forsyner kabelen». I realiteten er det RME som styrer utenlandsk og innenlandsk kraftforsyning på vegne av et regelverk utformet i EU og på instruks fra et overnasjonalt forvaltningsorgan (ACER) og EU-kommisjonen. RME skal «overholde og gjennomføre alle relevante juridisk bindende beslutninger fra Byrået og Kommisjonen» (Elmarkedsdirektivet art. 37 d)).
Sånn er situasjonen i kraftlandet Norge. Terje Aasland kan kalle seg energiminister, men det er RME-sjef Tore Langset som styrer kraftmarkedet på vegne av EU og energibyrået ACER. Norske politikere har gjort landet og seg sjøl til gisler for EU, i den grad at de ikke er i stand til å utøve samfunnsansvar overfor landets egne innbyggere. Mer kraftløst kan det ikke få blitt.