Utarminga øker, fattigdommen brer seg

Mr. Knight, administrerende direktør i selskapet Nike Corporation er god for 5.2 milliarder dollar. For å oppnå en slik pengesum ville en ung kinesisk kvinne i Nike-fabrikkene måttet jobbe 9 timer om dagen seks dager i uka ­ i 10.000 år.

Men også i de utvikla kapitalistiske landa finner det sted en absolutt utarming.

I Vesten lever 100 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. «De Forente Stater er det rikeste land på kloden, men har likevel de største inntektsforskjellene.... Seksti prosent av alle arbeidsplasser som er skapt i USA siden 1979 gir lavere årsinntekt enn 7.000 dollar (cirka 60.000 kroner).» (Fian Fact Sheet, Welfare by Corporations is Corporate Welfare).

I EU er det nå offisielt 20 millioner arbeidsløse, mens 50 millioner lever under fattigdomsgrensa. Siden 1979 har de 10 prosent rikeste i Storbritannia kontinuerlig økt sin inntekt, mens inntekten til de fattigste 10 prosentene har falt like kontinuerlig. I 1992-93 levde 25 prosent av britene ­ omlag 14.1 million mennesker ­ i fattigdom; og kvinner er i flertall.

I USA har reallønnsnivået for det store flertallet falt jevnt og trutt siden 1979.

Mellom 20 og 30 millioner amerikanere sulter (Congressional Hunger Center, 1995).

Den nederste 60 prosent av befolkningen har fått en faktisk reallønnsnedgang målt i 1990-dollar.

De neste 20 fikk en svak økning.

De øverste 20 prosentene hadde en inntektsøkning på 18 prosent. Den rikeste ene prosenten fikk en inntektseksplosjon på mer enn 80 prosent.

Sjøl i velstandslandet Norge kreves det i dag to arbeidsinntekter for å forsørge en familie som kunne leve av en inntekt på 50- og 60-tallet.

Det er lett å se seg blind på faktorer som vaskemaskin, TV, telefon, PC og egen bil, noe som ikke var alminnelig i de fleste hjem for 30-40 år siden. Men disse gjenstandene er blitt helt nødvendige for å få husholdningen til å fungere, og for at folk skal kunne fungere i jobben. De er dermed ikke først og fremst symboler på nyvunnet «rikdom», men snarere nødvendighetsartikler for å få hverdagen til å gå i hop i et moderne samfunn. Den som i dag ikke har tilgang til disse gjenstandene, er i praksis utdefinert fra det kapitalistiske arbeidsmarkedet.

Gjeldsslaveriet i det moderne samfunnet, hvor det er fullstendig "normalt" at en familie betaler blodrenter og avdrag til bankene gjennom 30 år for i det hele tatt å få seg et sted å bo, ville vært utenkelig i mellomkrigstidas Norge, og er nok et uttrykk for utarminga og bindinga til systemets profittører ­ som gjør vanlige folk til moderne husmenn, prisgitt markedsmekanismene og bankenes umettelige grådighet.