«Sosialisme betyr sosial rettferdighet og likhet som følge av rettigheter og muligheter, ikke av inntekt. Likestilling er ikke det samme som egalitarisme, som i seg selv er en form for utnyttelse av de gode arbeiderne istedet for de mindre produktive og late.» – Raúl Castro
Denne «nye» kursen som kommer fra Cuba, bør ikke overraske noen. Marxist-leninistene har som kjent i flere tiår påpekt at Cuba langt ifra er noe sosialistisk samfunn. Og sitatet over av Raul Castro er ikke bare en enkel kommentar fra det cubanske «kommunistpartiet», men en refleksjon av den dominerende produksjonsformen på Cuba.
Den cubanske revolusjonen var bygget opp som følge av samarbeidet med Khrusjtsjov- og Bresjnev-klikken i det revisjonistiske Sovjetunionen, og målet var sosialisme i ord. Cubas modell er ikke stort mer enn en mer radikal versjon av den sosialdemokratiske modellen vi finner i Norge. Revolusjonen på Cuba frembrakte aldri sosialisme, men nasjonal frigjøring og folkedemokratisk oppstand mot USA-imperialismens innflytelse.
Fra statskapitalisme til markedskapitalisme
Cubanerne kan nå lovlig kjøpe fra kapitalistiske mobiltelefonselskaper, bo på luksushoteller, leie biler, dyrke på tidligere statsgrunn dersom pengene er tilstede og kjøpe opp butikker uten statelig tillatelse. Regjeringen vil snart lette på restriksjonene for små bedrifter også, for å ekspandere småborgerskapet, selve ryggraden i kapitalismen.
Castro-klikken fremstår som en slags progressiv og antiimperialistisk kraft, vel å merke i ord. Nå ønsker de samarbeid med USA og har stemplet valget av Obama som president som et «progressivt skritt». Linjen med å åpne for varer fra USA vil isåfall bety en full liberalisering av Cuba.
Raul har vært opptatt med å straffe de gjenværende kommunistiske kreftene i det statsbærende partiet, og i dette arbeidet har han fått full støtte fra broren Fidel. Denne utviklingen viser oss gyldigheten av marxismen-leninismen, forklaringen av statskapitalisme og revisjonisme, i tråd med teoriene til Marx, Engels, Lenin og Stalin.
Castro-brødrene og de gamle mennene i grønne uniformer oppfører seg som et nytt borgerskap som åpner veien for en imperialistisk overtakelse av Cuba.
Cuba og revisjonisme generelt
Kamerat Che Guevara kritiserte en rekke ganger den dengistiske og ny-koloniale politikken mot Cuba før han forlot landet på 60-tallet. Che opprettholdt Stalin og støttet f.eks. sosialistiske Albania i splitten med Sovjetunionen. Castro-klikken la seg på en annen kurs, bøyde seg for sosialimperialistiske Sovjet og gjorde de cubanske arbeiderne til slaver for sovjetisk industri.
Uansett, Cubas system er mer progressivt enn den brutale ny-liberale politikken som følges av lakeiregimene for USA i resten av Latin-Amerika. Og som revolusjonær er jeg imot alle inngrep eller overtakelse av Cuba fra imperialismens side, enten ved militær invasjon eller som følge av Castro-klikkens samtykke. Jeg motsetter meg enhver imperialistisk aggresjon mot øya og gir min fulle støtte til et selvstendig Cuba. Men dette betyr ikke at jeg må si at Cuba er sosialistisk.
Problemene rundt revisjonismen er mange. På den ene siden blir kommunister over hele verden sett på som idioter fordi folk som ikke er kommunister hevder det og utroper seg selv til fortropp for folket. Mange vil si at NKP er et «kommunistparti» eller at Rødt er det. Og mange vil si at Cuba er sosialistisk, fordi et såkalt kommunistparti har makta. På den andre siden er revisjonismen en trend som fører revolusjonære vekk fra marxismen-leninismen.
Revisjonismen må bli ringet ut på den internasjonale arena, i likhet som på nasjonalt plan, dersom den kommunistiske bevegelsen skal kunne få nye gjennombrudd, dersom arbeiderklassen skal seire.