Likevel har ikke Syria akkurat kokt denne høsten. Eller som en utvandret venn til et europeisk land sa på hjemmevisitt: «I Europa så snakker vi alle om situasjonen, men her er det ingen som gjør det». En annen ung student sa nylig, i frustrasjon over den allmenne situasjonen at «livet er hardt her. Våre egne problemer er store nok».
Men fredag 11. november var det klimaskifte. Den syriske presidenten, Bashar al-Assad, sa i sin tale til nasjonen at Syria ville forsvare seg selv mot den amerikanske aggresjonen. I en allegori om hvordan en som var svak og ble jaget av en større bølle alltid først ville prøve å rømme vekk, måtte den svakere tilslutt likevel snu seg og sloss tilbake, om bøllen ikke ga seg. Videre, i al-safir 12. november ble Presidenten sitert å ha sagt at «Syria er nå i en krigstilstand». Det sterke svaret fra Syria reflekterer antakelig at den politiske ledelsen mener at amerikanerne er bestemte på at de ønsker regimeskifte, og at et hardt motsvar er den eneste måten å hindre det. Professor Joshua Landis, bosatt i Syria, sier også at «regimet stålsetter folk på å møte sanksjoner». Momtaaz, «strålende», sa folk om talen på de arabiske kaffehusene dagen etter.
Ulven og lammet
Alle stiller det samme spørsmålet: «hva slags interesse har USA av å destabilisere Syria, hva er det de vil?». Ethvert angrep på Syria er dømt til å øke problemene amerikanerne allerede har i Irak, og rasjonaliteten i USAs Syria-politikk kan være vanskelig å få øye på.
USAs politikk ovenfor Syria følger i dag en kombinert strategi med sterkt diplomatisk press ? gjennom sikkerhetsrådet og trusler om bruk av militær makt. Så langt er det uklart hvorvidt USA følger en politikk for regimeskifte, eller om det i det hele tatt er et mål for den sittende administrasjonen. Før George Bush II tenderte Pentagon og det hvite hus for det meste til å se på Syria som en stabiliserende, om enn litt trøblete, faktor i området. Men, etter 11. september og «krigen mot terrorismen» er politikken endret. En faktor har vært kristenlibanesiske lobbygrupper, men viktigere var sannsynligvis syrernes manglende evne til å håndtere den nye situasjonen. Når Bashar al-Assads regime umiddelbart etter 11. september begynte å samarbeide med USA ved å forsyne etterretning, til hjelp i krigen mot terror og angrepet på Afghanistan demonstrerte de også sin egen svakhet. Men enda klarere ble denne svakheten da de mislyktes, sett fra Washingtons ståsted, med å stoppe «smuglingen« av deltakere i motstandsbevegelsen inn i Irak.
Med andre ord er endringene i utenrikspolitikken ovenfor Syria sannsynligvis mer eller mindre pragmatiske. Den historiske nødvendigheten av et stabiliserende Syria er ikke lenger til stede. Snarere ser USA ut til å være klare til å slakte lammet, gjennom et pro-amerikansk Libanon og et overkjørt eller regimeendret Syria. Så langt er det meste klart, så gjenstår det å se hvordan dette er tenkt å skulle forløpe.
Mehlisrapporten
Et grunnleggende element i det amerikanske presset mot Syria er Mehlisrapporten. Gjennom denne har USA oppnådd tilnærmet internasjonal konsensus om presset mot Syria, noe de manglet før krigen mot Irak. Men i den arabiske verden stiller mange spørsmål ved hvilke grunner Syria skulle ha til å stå bak drapet på Rafiq al-hariri, den tidligere libanesiske statsministeren. Det er mange gode grunner til at disse spørsmålene blir stilt, for drapet har åpenbart ikke letnet presset mot Syria, hverken internt, i den arabiske verden, eller internasjonalt, men tvert om bidratt til å reise problemene opp til nye høyder. Man kan helt sikkert si, som Bashar al-Assad gjentatte ganger har repetert, at Syrias interesser er motsatte av drapet på den tidligere libanesiske presidenten. Faktisk var det syriske regimet til tider på relativt god fot med den saudi-støttede emiren.
Nå er det heller ikke klart hvem som sto bak drapet på Hariri. Men en av de mer åpenbare tingene Mehlis klarte å peke ut i en ellers ganske vag rapport var selve størrelsen på operasjonen som tok livet av Hariri. Dette var ikke amatører, og peker i retning av at syrerne, som på dette tidspunktet hadde en sterk etterretning i Libanon, i det minste må ha vært klar over hva som ville skje. Et annet poeng er Assads stadig mykere retorikk, fra en absolutt nektelse for et hvert syrisk ansvar fram til å si at en hver som måtte ha noe med drapet på Hariri ville bli straffet.
Såkornene høstes i Libanon
Hadde syrerne trukket styrkene sine ut bare måneder før drapet på Hariri ville regimet høstet lovord fra «det internasjonale samfunnet». Ettersom de ikke gjorde dette, er det vanskelig å forstå noe annet enn at de ønsket å bli. Tilbaketrekningen under verbal ild var nok en ydmyking av regimet i Damaskus. Nederlaget var selvfølgelig knyttet til FN-resolusjonen 1459, som er rammeverket for hva USA og Europa ønsker for Libanon, og også en sterk internasjonal konsensus som det er vanskelig for en hver stat å opponere mot uten å miste troverdighet. Dette innrømmer Assad også i sin krigertale, der han sier at de vil «delta i spillet» om etterforskningen av Hariri.
Med syrerne ute av Libanon har de latt igjen den libanesiske motstanden, de palestinske militsene i flyktningeleirene og militsen til PFLP General Command (Ahmed Jibril). I dagens Libanon er dette en tikkende bombe. Det er en stor splittelse i den libanesiske folkemeningen. Dette åpner for konfrontasjoner vi alt har sett konturer av i forbindelse med nesten-trefninger mellom den libanesiske hæren og de syrisk-støttede styrkene til Ahmed Jibril, som mange ser på som Syrias siste militære arm i Libanon. Men sannsynligvis blir det ikke en direkte konfrontasjon med disse gruppene. Et forsøk på å integrere den libanesiske motstanden under hærens kommando er mer sannsynlig, og noe Hizbollah kanskje kan leve med så lenge de beholder en viss grad av autonomi. De palestinske styrkene vil i så fall bli stående igjen alene.
Samtidig vokser konfrontasjonene i Libanon til uforutsette nivå. Som en på venstresiden i Libanon nylig fortalte meg «hvis du vil ha noen drept er dette den rette tiden». Han pekte på at drapet på George Hawi, tidligere generalsekretær i det libanesiske kommunistpartiet og tidligere en alliert av Syria, som et eksempel. I Hawis landsby har det i lengre tid vært en feide mellom hans familie og en annen. Dette er et eksempel på noe som kan se ut som et angrep fra Syria, men som ikke trenger å være det. Det grunnleggende er at døren til sekterisk konflikt, og kanskje borgerkrig, er åpnet opp igjen, og det vil ikke bli lett å stenge den, selv om full krig er usannsynlig.
Stå sammen med folket i Syria
Som sett tidligere er faren for videre amerikansk aggresjon overhengende. På 70-tallet, da amerikanerne begynte å innse at de tapte krigen i Vietnam, begynte angrepene på Laos og Kambodsja. I dag er amerikanerne, fullstendig ute av stand til å skape noen «politisk prosess» i Irak, i ferd med å synke ned i samme type problemer. Som sist er den amerikanske ulven tvunget opp i et hjørne, blødende, men den kan fortsatt bite. Og fra det Hvite Hus og Condolezza Rice har det blitt hylt lenge om at syrerne er ansvarlige for strømmen av «opprørere» inn i Irak. Det ser ut som det er vanskelig for amerikanerne å trekke seg.
I denne situasjonen er det tydelig at syrere flest vil forsvare landet sitt sammen med den politiske ledelsen. Den politiske overlevelsen til regimet er basert på å kunne vise styrke. Samtidig vil de være nødt til, som president Assad også sa i sin tale, å jobbe hardt for å lege dype sår både hos den patriotiske opposisjonen og blant undertrykte og underprivilegerte grupper som kurderne i Qamishleregionen. Men det gjenstår å se om regimet faktisk vil gjennomføre disse reformene. Dette vil være helt avgjørende for hva slags evne Syria har til å stå i mot det amerikanske presset. Hvis regimet faktisk falt, eller et pro-amerikansk kupp ble gjennomført, frykter vanlige syrere at det som ville komme i stedet ikke er en demokratisk stat, men borgerkrig. Det har vært flere sammenstøt allerede som har involvert kurdere og arabere, ismailere og alawier så vel som sammenstøt mellom syriske styrker og salafist-islamister fra «Jund-ash-Sham». Sekulære frykter også at det muslimske brorskapet vil gripe makten så snart Assad er borte. Men til dette er det grunn til å spørre om dette er sant, eller mer skremselspropaganda fra regimet. Fra regimets side har det også i det siste vært flere runder med løslatelser av islamistiske fanger.
Krigsmotstandere må nå gjøre alt de kan for å stoppe den amerikanske aggresjonen. I fokus står fortsatt motstanden mot amerikanerne i Irak. Det er helt essensielt at antikrigsbevegelsen støtter legitimiteten til den irakiske motstandsbevegelsen. Men vi må også generelt mobilisere for uavhengigheten og selvråderetten til Libanon og Syria, og særlig for den libanesiske og palestinske motstanden, som utgjør de mest progressive og avanserte delene av samfunnet i disse områdene. Og ikke minst må vi snakke, høyt og tydelig, om faren for at USAs utenrikspolitikk skal drive oss inn i nok en krig i Midtøsten.