mandag, 24 06 2019

Ett av symptomene på den norske venstresidas krisetilstand, er at den framstår uten egentlig moralsk ryggrad.

I sin iver etter å kritisere borgerskapets dobbeltmoral og kristenfolkets reaksjonære moralisme, tenderer den lett til å bli en fornekter av moral i det hele tatt. Om den ikke nødvendigvis er umoralsk, så er den i det minste amoralsk.

Bør – eller kan – ei egentlig venstresida være det?

Statsminister Kjell Magne Bondevik varsler at han vil ha en verdimessig opprustning av det norske samfunn. Det inntreffer en ryggmargsrefleks på venstrefløyen når disse spørsmåla bringes på bane. Vi forutaner enda mer kristen indoktrinering i skolen, flere kvinner tilbake til kjøkkenbenken og dårlig skjulte fordommer mot alenemødre og andre grupper.

Sjølsagt er det all mulig grunn til å være på vakt.

For hvis bondevik'sk nestekjærlighet, fordeling av godene og omsorg for fattige var dårlig i samsvar med gårsdagens kapitalistiske virkelighet, er disse begrepene tilnærmet meningsløse under dagens blodtørstige profitt-tyranni. Mangemilliardæren George Soros har i det minste forstått elementer av dette, nemlig at moral og etikk ikke er kategorier som svever over skyene, men at de oppstår og forandres i forhold til en gitt, materiell virkelighet:

«Den klassiske økonomiske teori tar etiske verdier som gitte, fast forankret i etablerte moralnormer. Folk ledes av et sett av moralske prinsipper som styrer deres opptreden utenfor markedsmekanismens arena. Men når markedet utvider sitt herredømme, blir det stadig vanskeligere å hevde at folk opptrer på grunnlag av et gitt sett av verdier som er uavhengige av markedet. (...) Dyrkelsen av suksess har erstattet troen på prinsipper. Samfunnet har mistet sitt ankerfeste», sier han.

Formodentlig er det noe av den samme bekymring som ligger til grunn hos Bondevik. Men det verken Soros eller Bondevik begriper, er at mens gårsdagens kapitalisme under bestemte forutsetninger kunne tillate en begrenset omfordeling, er dette under dagens monopolisme – sjøl under dekknavnet «liberalisme» – blitt en fullstendig umulighet.

Det norske oljefondet illustrerer temmelig groteskt essensen i den borgerlige moralens fallitt. Oljefondet er i seg sjøl umoralsk, akkurat som imperialismen er det. Sentrumsregjeringa lover retningslinjer for at norske oljemilliarder ikke blir investert i virksomheter som utbytter folk og ressurser i fattige land. Fondsforvalterne i Norges Bank avfeier med rette denne oppgaven som mer eller mindre umulig. Fondet skal jo gi avkastning, og den største avkastninga ligger i å ha andeler i de største multinasjonale selskapene som høster maksimalprofitt. Grov utbytting av arbeidskraft og naturressurser er det snakk om uansett.

At det borgerlige samfunn er i moralsk forfall, er en uunngåelig refleks av dette samfunnets sosiale, politiske og kulturelle oppløsning i finanskapitalens tidsalder. Gammeldags borgerlig moral blir levende fortært av det samfunnssystemet det har stått som høyverdig beskytter av. Bondevik får ha meg unnskyldt, men heller ikke hans verdier er «uavhengige av markedet». Likevel kan Bondeviks moralbegreper godt vinne gjenklang, også i arbeiderklassen (ja, kanskje særlig der, ettersom det norske borgerskapet har kastet sine siste moralske anfektelser overbord). Når venstresida sjøl fornekter moral i alminnelighet og klassemoral i særdeleshet, er det ikke å undres over at borgerlig moral, om aldri så avfeldig, for mange blir et halmstrå ut fra en intuisjon som sier at borgerlig moral er nå engang bedre enn ingen moral overhodet. I den grad noen måtte savne en henvisning til SVs Erik Solheim, skal det i forbifarten innrømmes at også han, med sin spissborgerlige moralisering over en norsk kapitalisme som nekter å være «snill», har skjønt dette poenget.

Forsøk på borgerlig «moralsk opprustning» kan aldri redde kapitalismen fra sitt allmenne forfall, men det kan bidra til å forblinde arbeidsfolk i dette landet enda ei stund. I hvert fall så lenge det ikke skjer en moralsk opprustning på den revolusjonære venstresida. Teori, visjoner og praktisk kamp for et sosialistisk samfunn vinner aldri troverdighet hvis ikke de revolusjonære forkjemperne også har moralske holdninger med forankring i arbeiderklassens beste tradisjoner.

Dessverre har venstresidas moraloppfatninger dreid stadig lenger i retning av å utvise størst moralsk ansvar og solidaritet overfor filleproletariatet, omtrent som de borgerlige filantroper. Når den da ikke holder oppvisninger i «borgerlighet på vrangen»: Mens arbeidsløshet og kapitalens krav til mobilitet og fleksibilisering sprenger familieforholdene, har deler av venstresida reist krav om å «oppløse familien», nærmest som for å påskynde utviklinga. Når stadig flere ungdommer havner i narko-helvetet, har andre deler av venstresida oppfordra til liberalisering av lovgivninga. Andre igjen er opptatt av rettighetene til sado-masochister og fetisjister, fordi også de er «undertrykte grupper». Atter andre vil ikke engang at horekunder skal kriminaliseres, fordi noen av dem er «vanlige folk». Og slik kunne man fortsette videre ut i absurditeten.

Arbeiderklassen har - i motsetning til «venstresida» - sine egne moralske kriterier, som holdes i hevd trass i påvirkning fra den rådende samfunnsmoral. Streikebrytere er alltid blitt fordømt for sitt nedrige forræderi. Solidariteten med klassebrødre har aldri vært betingelsesløs, den må være fortjent. Derfor har arbeidsfolk bestandig holdt en vernende hånd over dem blant sine egne som sosial nød og nådeløs utbytting har tvunget ut i prostitusjon eller alkoholisme. Men de har på den andre sida vært fordømmende mot dem som bare av mangel på karakterfasthet og stolthet havnet ut i fyll og horeri, og sjølforskyldt brakte skam over klassen ved å utlevere den til borgerskapet. En indre klassejustis var og er nødvendig for å forsvare den kollektive identiteten mot klassefienden.

En revolusjonær bevegelse uten moralsk fasthet, er ikke liv laga. Den moralen marxister avviser, er den som er «gudegitt», altså en moral som står «over» menneskesamfunnet og klassekampen. Vår moral må alltid underordnes det som skal til for å forene arbeiderklassen slik at den evner å styrte utbytterveldet.

Det må innrømmes at en sånn moral har trange kår i dag, ikke minst på grunn av årelangt fravær av en kultur i arbeiderklassens tjeneste. Kanskje venstresidas første bidrag til en moralsk opprustning bør være at en ny generasjon intellektuelle sørger for utvikling av en fornyet sosialistisk realisme på kulturfronten?

Jan R Steinholt


Artikkelen står også å lese i «Opprør», avisa til Rød Valgallianse, desember '97.

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode