Skal vi tro Klassekampen 29. desember, mener filosofiprofessor Wyller at det er «grotesk» å støtte væpna motstand i Irak. Han avskriver også begrepet «rettferdig krig». Underforstått: krig og våpenbruk er like ille, uansett hvem som angriper eller forsvarer seg. Aktiv motstand er dessuten en «oppskrift på kaos og borgerkrig». Var det ikke noe sånt biskop Berggrav ropte til gutta på skauen i 1940?
Wyller vedgår at han er enig med Fremskrittspartiet i at «USA forsøker å innføre et styre som uansett mangler vil representere demokratiske fremskritt». I forlengelsen av denne USA-demokratiske logikken, fortsetter Wyller med å svine til Vietnamkrigens betydning. Ifølge ham var den egentlig bare et sløseri med to millioner menneskeliv, noe som jo kunne vært unngått hadde ikke vietnameserne insistert på denne motstandskampen sin. Den logiske slutning er at det ville ha vært bedre om FNL ikke hadde ført geriljakrig og påført USA-imperialismen et av dens største nederlag. Hvor mange liv dette amerikanske nederlaget skånet andre folk for, vil vi aldri få noen statistikk på. Men både det vietnamesiske folkets nasjonale kamp og det internasjonale solidaritetsarbeidet med den aktive motstandskampen var eksempler på den internasjonalismen Wyller hevder at han etterlyser.
Slik er det også i tilfellet Irak. Vår internasjonale plikt er å støtte den rettferdige irakiske motstandskampen mot en folkerettsstridig imperialistisk okkupasjon, uansett hvilke krefter som til enhver tid deltar i kampen.
Ettersom Wyller omtaler fredsbevegelsen i vi-form og sikkert ikke ønsker å framstå som et talerør for CIA, nevner han arbeiderklassen og to av landets såkalte kommunistpartier: «Det irakiske kommunistpartiet sitter i styringsrådet til USA, mens det irakiske arbeiderkommunistpartiet ikke gjør det, men de er kanskje enda krassere i sin kritikk av den væpnede ”motstanden”, som de kaller kriminelle terrorister. I stedet satser de på internasjonal solidaritet med basis i den irakiske arbeiderklassen og fagbevegelsen».
Som tvilsomme sannhetsvitner overgås ovennevnte «kommunistpartier» antakelig bare av de kurdiske partiene KDP og PUK, hvorav iallfall førstnevnte (Barzani) har vært CIAs skjødehund gjennom en årrekke. IKP-lederne som sitter i quislingregjeringa USA har utpekt, blir fordømt som forrædere av et stort antall av sine egne frustrerte medlemmer. Dette partiet har vært på en revisjonistisk kurs i mer enn en mannsalder, og tar nå skrittet fullt ut.
Rolla til Arbeiderkommunistene i WCPI er mer fordektig, ettersom de retter en rekke «arbeiderkrav» mot okkupantene, samtidig som de nekter å støtte USA ut av Irak som et hovedkrav. For dem er verken vestlig imperialisme eller sionismen hovedfienden, men derimot «politisk islam». I praksis er det vanskelig å se annet enn at de opererer i direkte eller indirekte samforstand med de imperialistiske okkupantene.
Selvsagt er det rettferdig å gjøre motstand. Alle former for motstand, uansett om vi i Norge finner den «usmakelig» midt i romjulshyggen, og har mer sans for en diskret binders på jakkeslaget. Også i Norge ble sivile ofret i kampen mot okkupantene, for eksempel under tungtvannsaksjonen.
En mann som Erik Bye skjønner problemstillinga instinktivt:
– Det er ikke okkupantenes oppgave å si hva som er rett eller ikke. Jeg vil ikke støtte opp om selvmordsbomberne, men i et okkupert land vil de fleste ikke godta diktat om noe som helst annet enn under våpentrusler. … (Klassekampen 22. november). Og videre:
– Det er helt naturlig med motstand. Det er bare å okkupere oss en gang til, så skal du se hva som skjer. Jeg er overbevist om at hvis Hitler hadde vunnet, så hadde du hatt motstand i Norge den dag i dag.
Det sier mye om deler av den norske venstresida når det må en Erik Bye til for å lære den noen elementære selvfølgeligheter.
Redaktør for tidsskriftet og nettmagasinet Revolusjon