Friheten gjengir i artikkelen «1.mai-feiring i Bagdad» ukritisk propaganda fra det såkalte Iraks kommunistiske parti (IKP), et parti som opererer på okkupantenes nåde. Det er ikke første gang Friheten omfavner dette kollaboratørpartiet som NKP – i motsetning til det spanske PCE – av en eller annen grunn fortsetter å ha forbindelser med.
Partiets leder Hamid Majeed Mousa ble fraktet inn av amerikanerne i 2003 og var en av marionettene i Styringsrådet, kontrollert av okkupantene og guvernør Paul Bremer. Ledelsen i IKP har omtalt den amerikanske okkupasjonen av Irak som en «frigjøring». Det gjenspeiles i ovennevnte artikkel om 1. mai, hvor det gis inntrykk av at friheten nærmest ble gjenvunnet etter Saddam Husseins årelange undertrykking: «Etter krigen og sammenbruddet for diktaturet 9. april 2003, gjenoppsto fagforeninger og andre former for politisk og sosial aktivitet trass i de kompliserte forholdene under okkupasjonen.» Den barbariske amerikanske invasjonen som har ført til en million drepte og fire millioner flyktninger kan ut fra dette vanskelig forstås som annet enn et framskritt, om enn «komplisert»! CIA og Voice of America kunne neppe ha formulert det bedre.
Saddam Hussein representerte et undertrykkerregime, men han var i det minste irakisk patriot. Det samme kan ikke sies om dagens ledelse av IKP. Når partiet kan tillyse demonstrasjoner og pressekonferanser, har det skjedd under beskyttelse av okkupantenes bajonetter. I sin propaganda nevner IKP typisk okkupasjonen i en bisetning, og legger hovedansvaret for landets katastrofale problemer på «terroristene» – hvor motstandsbevegelsen åpenbart inngår. Det er ikke uten grunn at IKP ble splittet i flere deler etter okkupasjonen. Mange av de beste kadrene gikk til Iraks folkeunion. Også IKP (sentralkommandoen) støtter motstanden. Sanne kommunister i Irak viderefører arven fra det gamle antiimperialistiske IKP (som sloss mot britene) ved å bekjempe dagens IKP-ledere (som samarbeider med amerikanerne).
NKP og Friheten må selvsagt velge hvem de vil omgås. Men i solidaritet med det kjempende irakske folket og landets arbeiderklasse burde Friheten vise større vaktsomhet i forhold til hvilke partier og bevegelser de støtter, og ikke la seg fascinere aleine fordi det ene eller andre partiet gjør bruk av «kommunistisk» i navnet sitt. Særlig et parti som NKP, som i 1940-45 måtte slåss med livet som innsats mot kollaboratører og quislinger, noen av dem i «rød» forkledning, burde forstå dette. IKP-ledelsen bringer med sin kollaboratørvirksomhet og deltakelse i den såkalte «politiske prosess» skjensel over betegnelsen kommunist, og bør brennmerkes for det.
Jan R. Steinholt
Innsenderen er redaktør av tidsskriftet og nettmagasinet Revolusjon samt styremedlem i Komiteen for et fritt Irak.