Putin møter Trump i Anchorage, Alaska, den 15. august. Foto: Sergej Bobylev, Ria Novosti CC BY
Hvis det går mot en fredsavtale i Ukraina, så er det Russland og USA som dikterer den.
Det har vært åpenbart i tre år at en fredsløsning i Ukraina ville bli diktert av de reelle imperialistiske hovedaktørene: Russland og USA. Like åpenbart er det at en fredsslutning mellom imperialister aldri vil bli «rettferdig». Men de europeiske statslederne har helt til det siste nektet å ta realitetene inn over seg. I stedet har de fablet om at enda flere våpen ville la Ukraina vinne denne krigen på vegne av EU og NATO. Territorielle innrømmelser var uaktuelle. De har insistert på at en våpenhvile – som gir dem tid til å levere enda flere våpen til Ukraina – er en forutsetning for fredsforhandlinger.
Alt dette har de måttet spise i seg etter toppmøtene i august, først i Alaska og deretter i Washington DC.
Realismen råder i Washington
Donald Trump vant valget på løfter om å avslutte krigen i Ukraina på dag én av presidentperioden. Det var sjølsagt utopi. Men Trump er lei av hele krigen fordi den tapper amerikanske finansielle og militære reserver og gjør det vanskeligere å holde fokus på hovedrivalen Kina. For hver dag krigen raser, og for hver nye «sanksjonspakke» fra Vesten, tvinges Russland til å styrke alliansen med Kina. Det er ikke i USAs interesse, heller ikke nødvendigvis i Russlands interesse. Moskva vil ikke være prisgitt kinesisk dominans i et langvarig tvangsekteskap.
Møtet mellom presidentene Putin og Trump i Alaska 15. august kom i stand på kort varsel og blir kalt for en gamechanger. Trump anerkjenner russiske krav om at ukrainsk NATO-medlemskap er uaktuelt, at Krim forblir russisk og at det som gjenstår er å forhandle om okkuperte oblaster i det østlige Ukraina, kamuflert som «landbytte». Russerne møtte forståelse for sin avvisning av det ukrainsk-europeiske «tilbudet» om en skjør våpenhvile. Moskva insisterer på en «bærekraftig» fredsavtale som tar utgangspunkt i de underliggende årsakene til den russiske invasjonen og de reelle styreforholdene på bakken. Trump plasserte hovedansvaret for freden som uteblir da han ga tydelig beskjed om at Zelenskij kan avslutte krigen «hvis han vil».
Familieselskap hos «daddy»
Tre dager etterpå innkalte Trump Zelenskij, NATO-sjef Rutte og de europeiske topp-politikerne Starmer, Merz, Meloni og Macron til Washington. Denne gangen avverget de en åpen skandale gjennom innøvd smisking for sjefen. Flokken av ynkelige europeiske politikere forsøker å tilpasse seg nye signaler fra «daddy» og later som om de nå plutselig er tilhengere av en fredsavtale med «sikkerhetsgarantier» for Ukraina og Europa. Russland vil på sin side kreve tilsvarende sikkerhetsgarantier gjennom å sette et tak på ukrainske hærstyrker. Soldater fra NATO-land på ukrainsk jord er like uspiselig for Russland nå som før.
De russiske styrkene har i sommer rykket systematisk fram og presser den ukrainske hæren mer og mer på defensiven. Krigens utfall er åpenbar. Spørsmålet er bare når Ukraina og NATO-gjengen i Europa innser at fortsatt krig tvinger Ukraina til å avstå enda større landområder og kan ende med at EUs vasallregime i Kiev bryter sammen innenfra. Ukraina står nå med ryggen mot veggen og kan takke sine europeiske og amerikanske «hjelpere» for det. Hvis ikke USA og Storbritannia hadde tvunget Ukraina vekk fra forhandlingsbordet i Istanbul i april 2022, kunne Donbas fremdeles vært del av Ukraina.
De kyniske europeiske lederne bryr seg ikke om hvor mange hundretusener som dør så lenge de kan holde krigen gående og bruke den som påskudd for intensivert opprustning og avskaffing av sosiale og demokratiske rettigheter på hjemmebane. Det er ikke mangel på våpen som hindrer Ukraina i å gå til motoffensiv, men mangel på soldater. Tvangsrekruttering av så vel unge menn som 60-åringer på gatene i Kiev, bidrar i beste fall til å levere noen tusen nye demotiverte og utrente rekrutter til fronten. 7 av 10 ukrainerne vil ha slutt på krigen, med eller uten territorielle innrømmelser.
Kynikerne har ikke gitt opp
Nå kan dette kyniske spillet kanskje nærme seg slutten. Det er liten tvil om at Trump ønsker å lande en avtale raskt, mens Russland ikke har samme hastverk. Zelenskij og hans allierte i Berlin, Paris, London og Roma vil gjøre hva de kan for å spenne bein på prosessen videre. Det siste utspillet er at Kiev tilbyr seg å kjøpe våpen for 1000 milliarder kroner av USA – for penger Ukraina ikke har og til en hær som krymper dag for dag. Regninga vil uten tvil bli sendt til europeiske skattebetalere.
Trump har hastverk. Det har ikke Putin.
Putin kan si seg fornøyde med møtet i Alaska, der Russland «endelig» ble behandlet som en respektert stormakt og ikke som en paria. Hvor mange tilbud og løfter Putin kom med til Trump under bordet, eller hvordan Trump responderte, er det de færreste som vet. For Moskva er det uansett en seier å ha slått sprekker i den vestlige isolasjonsmuren. Om ikke annet, så har Trump – av alle – reetablert diplomatiet som kommunikasjonskanal mellom rivaliserende stater.
Fortsatt er en mulig fredsavtale og direkte fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland i det blå. Det diplomatiske sabotørkorpset er i sving i alle hovedstedene. Det eneste som er sikkert er at Donald Trump begynner å bli utålmodig med en fortsatt motvillig Zelenskij, mens et Russland på offensiven har tida på sin side.
Å være fyrbøter for krigen i Ukraina tjener ikke lenger USA sine strategiske interesser i et overordna globalt perspektiv. Sjøl for en Donald Trump veier sånne hensyn tyngre enn drømmen om å få en Nobel-pris.
Les mer:
Heller en imperialistisk fred enn fortsatt imperialistisk krig
