Filmen om Max Manus har vært en kjempesuksess. Den var sett av mer enn en million nordmenn allerede før den kom på DVD.
Som spenningsfilm betrakta er Max Manus håndverksmessig godt utført, historiske detaljer er ivaretatt og bidrar til å gjøre filmen realistisk og troverdig. Filmen skildrer i likhet med den gode danske filmen Flammen & Citronen, den borgerlige motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.
Problemet med Max Manus-filmen er ikke hva den forteller, men hva den fortier. Neida, en film kan ikke få med alt. Men i denne filmen eksisterer ikke de kommunistiske sabotørene, som med all respekt var i gang med sabotasje to år før Max Manus og Gregers Gram tok fatt i 1943.
Mens Asbjørn Sunde og andre i Osvald-gruppa hadde sin kamperfaring fra den spanske borgerkrigen mot fascistene, stilte Manus i en ja, annen divisjon. Han var en av de frivillige antikommunister som kjempet for det tysk-vennlige Finland mot Sovjetunionen under Vinterkrigen i 1939.
Den store interessen rundt filmen om Max Manus er uansett positiv og oppløftende, i ei tid der krefter forsøker å viske okkupasjonen og krigshistoria helt ut av bevisstheten til de unge. Manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller hadde planer om en tilsvarende film om Asbjørn Sunde, som han var blitt sterkt fascinert av. Men den unge og lovende Nordseth-Tiller rakk bare såvidt å oppleve Manus-suksessen før han døde i vinter, bare 29 år gammel.
Forhåpentligvis er det andre talentfulle filmskapere som aksler opgaven Nordseth-Tiller ikke fikk fullført.
JS
Fra Revolusjon nr. 37
