Religion spiller en aktiv rolle i imperialismens ideologiske kvinneundertrykking.
Når imperialismen strammer sitt blodige grep med økt utbytting, opprustning, kriger og folkemord, marsjerer reaksjonen og dens følgesvenn, religionen, i samme takt.
Religion er ikke klasseløs og har aldri vært det. Den er et instrument for den herskende klasse for å skape splittelse i den sosiale kampen på basis av religiøse dogmer og fundamentalisme, for å holde klassekampen nede og føre erobringskriger i religionens navn.
Religion er heller ikke kjønnsløs. Et særskilt aspekt av klassesamfunnenes forskjellige religioner er det undertrykkende kvinnesynet, hvor kvinner ses på som mindreverdige, underdanige hustruer, mødre og døtre – og ofte som legitime ofre for utallige forbrytelser og mishandling.
Og da de religiøse skrifter er forfattet av maktelitens menn som trenger en unnskyldning for at de ikke klarer å beholde buksene på, betraktes kvinnenes seksualitet som så farlig at de i århundrer har måttet være tildekket og i noen religioner fortsatt må være det så de ikke utfordrer til synd!
Religion skal holde de undertrykte på plass
Roten til klassesamfunnenes religion er ikke menneskets behov for å finne en forklaring og mening med livet, tro på noe større enn én selv og mot til å holde ut livets motgang. Nei, roten ligger et helt annet sted. Religion er fortsatt – med Karl Marx’ berømte betegnelse – «folkets opium», et sløvemiddel i skarp motsetning til og skapt for å forhindre en materialistisk og dialektisk verdensforståelse. Dens oppgave er å erstatte kampen for en bedre tilværelse med aksept for jordisk lidelse og løfter om salighet og evig liv etter døden. Roten til religion ligger i den herskende klassens behov for et moralsk og filosofisk tankesystem og en moralkodeks, som er utformet for å holde de undertrykte og den enkelte på plass.
Fra arbeider- og kvinnebevegelsenes barndom har verdensreligionene erklært krig mot arbeidernes og kvinnenes frigjøring, mot «den gudløse materialismen» og mot sosialismen. Kommunismen og de sosialistiske landene har opp gjennom det 20. århundre vært oppfattet som religionens største «utfordring» – dens hovedfiende – og er blitt bekjempet med alle midler. Og blir det fortsatt i dag, selv om det nå ikke eksisterer noen sosialistiske land. Sentrene for den religiøse reaksjonen får overalt i verden støtte fra, og har inngått allianser med, de øvrige reaksionære kreftene, med borgerskapet og godseiere, med nazister og fascister, for å bekjempe arbeiderklassen og dens kamp – og mot kvinnefrigjøring.
Nazismens kvinnesyn ble sammenfattet av de tre K’er: Kinder, Küche, Kirche – barn, kjøkken og kirke. Et kvinnesyn vi i økende grad igjen ser i sammenheng med fascismens framgang og krigspolitikken rundt om i verden. Her hjemme tilpasset til at kvinner i tillegg har lønnsarbeid og nå også skal være soldater i imperialistiske kriger med innføring av kvinnelig verneplikt i likestillingen og fredens navn.
Imperialisme og religion har gjensidig bruk for hverandre. De understøtter hverandres eksistens.
I dag i det 21. århundre er det tydelig hvordan imperialistiske makter har ført og stadig fører utallige kriger om kontroll over markeder og råstoffer forkledt som kriger mot «muslimske terrorister», «vantro kristne», sjiaer eller sunnier. I Allahs, Guds og Jesu navn begås forbrytelser, massakrer og folkemord, mens de stadig er forenet om å slå ned folkelige protester, opprør og revolusjoner som truer den herskende klasses og de imperialistiske monopolers makt.
Kvinner har vunnet store fremskritt der det har vært progressive omveltinger. Og omvendt har det vært store tilbakeskritt, når reaksjonen og den religiøse fundamentalisme rykker frem og midlertidig tar makten igjen.
Imperialistenes «verdikamp»
Også i Danmark marsjerer religionen igjen. Kjente dansker flokkes i mediene for å eksponere seg som «gjenfødte» kristne. Den danske såkalte folkekirken betaler influensere på sosiale medier for reklame, satser hardt på å profitere på sosiale nedskjæringer og åpner for alle slags barne-/mødre-arrangementer som kan skaffe kunder i butikken.
Ofte er religion forkledt som politikk og politikk som religion. Som når den sosialdemokratiske statsminister Mette Frederiksen forsøker å forsvare den aktive danske deltakelse i imperialistiske kriger med argumenter som å verne om såkalte vestlige verdier som demokrati og kristendom. Eller når kremen av godt betalte politikere både til høyre og venstre snakker om å styrke europeiske verdier som kristendom gjennom å styrke EU.
Sosialdemokratiet har utpekt den teologiutdannede Ida Auken til ordfører for «åndelig beredskap», hvilket så langt har resultert i forslaget om å ansette en prest i tilknytning til Folketinget. Samt til den overraskende opplysningen at regjeringens avskaffelse av fridagen Store Bededag var fullførelsen av Luthers 509 år gamle Reformasjon mot pavestolen – og ikke for å tjene den danske krigsøkonomien og arbeidsgivernes profitt. Ida Aukens sosialdemokratiske partifelle, barne- og undervisningsminister Mattias Tesfaye, vil ikke være dårligere og forlanger mere kristendom inn i den danske folkeskolen for åndelig opprustning.
Religion spiller en aktiv rolle i imperialismens og regjeringenes splitt-og-hersk-politikk. Reaksjonen legger muslimer for hat som udanske, mens fundamentalistiske imamer preker sharialov mot de vantro kristne, nazister legger jøder for hat som undermennesker, og fundamentalistiske sionistiske ortodokse legger palestinere og arabere for hat som udyr. Den danske staten betaler millioner til politibeskyttelse av koranbrenning og tillater at det foregår – i ytringsfrihetens navn. Dette skjer mens det piskes opp en folkestemning i mediene for og mot juletrær i borettslag, svinestek eller halalkjøtt som avledning.
En kvinnefiendtlig cocktail av «nye trender»
Imperialismens ideologiske kvinneundertrykking må hele tiden fornye seg, skifte ansikt, farge og form – men alltid tro mot sitt kvinnefiendtlige kjerneinnhold. Vi lever i en tid hvor virkeligheten avsløres stadig hurtigere og imperialismens propagandamaskin spyr ut nye varianter, trender og moteideologier som blander seg med de foregående i en tilsynelatende overdådig vifte av tilbud. Snart er kroppen ditt tempel, som du må perfeksjonere for å sikre kjærligheten, karriere og udødelighet. Snart er det søkelys på meditasjon og indre åndelighet du skal stresse rundt for å oppnå. Og nå i opprustnings- og krigstider blandes det hele med nasjonalisme, føydal religion og reaksjon i en kvinnefiendtlig og arbeiderfiendtlig cocktail.
Innflytelse og kontroll over kvinners tanker, oppfatninger og liv er viktig for de imperialistiske makthaverne og deres religiøse forkynnere. En ting er det at vi forventes å innrullere barna, neste generasjon, i samme åndsformørkede institusjoner og sikre dem som gode kristne eller muslimske soldater. Noe annet er at kvinnene – både historisk og i dag – kan utgjøre en veldig sosial kraft mot imperialistisk undertrykking, med krav om liv og velferd – i stedet for krig og opprustning – mot all imperialisme. Derfor forsøker de å holde kvinnene fast i religionens passive rolle og begrense seg til indre individuell fred.
Også i kvinnekampen, hvor vi kan møtes på tvers av etniske, religiøse og nasjonale skillelinjer, er det nødvendig å forstå at det ikke er hverandre vi skal bekjempe, men i stedet avsløre religionen og de religiøse institusjoner ut fra deres faktiske rolle i kvinne- og klassekampen, som redskaper i reaksjonens og kontrarevolusjonenes klassekamp.
Opprinnelig publisert i tidsskriftet Enhed og Kamp, 1–2026. Mellomtitler er lagt til av Revolusjon.
