tirsdag, 23 07 2019

Landsmøtet i Rød Valgallianse (29.-31. januar) ble en seier for de kreftene som lenge har arbeidet for å omgjøre RV fra en revolusjonær allianse til et venstresosialistisk parti.

Antikommunismen er gjeninnført i programmet, sjølsagt kamuflert som "anti-stalinisme". Sosialismens historie blir med få reservasjoner forkastet som ei eneste rekke med negative erfaringer. Marx blir omtalt litt her og litt der, men hele marxismens statssyn er forvrengt til det ugjenkjennelige.

Marxist-leninistene i Revolusjon har over tid advart mot denne utviklinga, som i realiteten er et grunnskudd for RV både som allianse og som revolusjonær kraft overhodet. En del kommunister innenfor AKP har delt denne bekymringa. Men leder av Sosialistisk Ungdom, Heikki Holmås, omtaler naturlig nok RVs utvikling som positiv: ­ Begrepene 'demokratisk sentralisme' og 'proletariatets diktatur' er blitt til forsvar av det borgerlige demokratiet, konstaterer han. ­ Det er positivt at Rød Ungdom og RV har orientert seg i retning av oss, legger han til. (Klassekampen 28. jan.1999)

Kamerater fra Revolusjon har de siste fire åra jobba aktivt innafor Rød Valgallianse, både i lokallag og i den sentrale ledelsen. Marxist-leninistene har ønsket å bidra til å utvikle RV som en allianse av revolusjonære, og som en koordinator av faglig, antirasistisk, antifascistisk og anti-imperialistisk dagskamp. Vi har ikke forlangt annet enn at RV konsekvent velger side for arbeiderklassen, forsvarer dens historiske seire, klassens kamp for en sosialistisk revolusjon og arbeiderklassens rett til sjøl å være herre i eget hus når den har vunnet statsmakta.

Visse "tendenser" som ser Stalin bak hver busk, ønsker å ri sine egne ideologiske kjepphester i en mer eller mindre lyssky kamp for å skvise marxist-leninister og andre revolusjonære ut av fronten. Om det betyr at fronten faktisk slutter å eksistere, bekymrer dem overhodet ikke. Men så er det heller ikke en revolusjonær front eller allianse de jobber for. Et nytt SV, eller mer nøyaktig, et nytt Sosialistisk Folkeparti (SF  forløperen til dagens SV), er trotskistenes og venstrereformistenes felles mål. For sikkerhets skyld fikk de også igjennom et vedtak som gir rom for framtidig RV-kontakt til den trotskistiske Fjerde Internasjonale.

Landsmøtet vedtok at et helt nytt program skal skrives til neste landsmøte i 2002. Likevel var det maktpåliggende for fløyen av trotskister og venstresosialister å tvinge igjennom endringer i programformuleringer. Hensikten er provokatorisk, og det legges klare føringer for hva slags "nytt" program RV skal bli stående med i år 2002.

Det vi er vitne til, er venstrevarianten av borgerskapets strategi for å få arbeiderklassen til å vende seg vekk fra sosialismen; den framstilles som et håpløst prosjekt som uvegerlig fører til byråkrati og ny undertrykkelse. Alternativet er sjølsagt at den eneste muligheten er å bygge på det positive grunnlaget i det nåværende borgerlige demokrati.

Denne borgerlige løgnen har nå blitt effektivt injisert i RV, for å ufarliggjøre alliansens revolusjonære potensiale. Det hele foregår under et tåketeppe av revolusjonære fraser om demokrati og arbeidermakt. Litt etter litt vil vi nok få se at de "revolusjonære" dekkoperasjoner viker plass for "sosialistisk ansvarlighet".

Nødvendigheten av kommunistisk reorganisering

Utviklinga i det som en gang var venstrefronten eller -alliansen RV, er sørgelig, men ikke overraskende. Påvirkningskrafta til den borgerlige ideologien er sterk, ikke minst når den uten å bli avslørt kan opptre i "fornyelsens" og "ungdommens" besnærende skrud. Det er en reell fare for at RV konsoliderer seg som et antikommunistisk og trotskistisk partiprosjekt.

RVs negative utvikling er et slående eksempel på hvor lett en revolusjonær allianse kan torpederes innenfra når fronten mangler en sterk kjerne av marxist-leninister. Denne kjensgjerning aktualiserer igjen behovet for en hurtig samling av de kommunistiske kreftene på marxismen-leninismens grunn, for å gjenskape et ideologisk enhetlig kommunistisk parti. For oss og alle som står fast ved marxismen-leninismen, må dette stadig være oppgaven foran alle andre oppgaver.