tirsdag, 12 11 2019

Partiene rigger seg til for kommune- og fylkestingvalget. Dette skal være det norske folkestyret i lokal skrud, skjønt de færreste aner hvem som sitter som partienes representanter i landets stadig færre fylkesting, eller hva de egentlig driver med.

Når fylkene blir færre og tvangssammenslått, med Finnmark og Troms som det mest skandaløse eksemplet, blir denne formen for lokal innflytelse tilsvarende mindre. Veien til den regionale makta – eller det regionale sjukehuset – blir lengre og lengre.

Det samme gjelder for kommunene som er most ihop for å passe inn i Jan Tore Sanners kommunereform, døpt «robuste velferdskommuner» av departementale PR-rådgivere. Det langsiktige målet er at 426 kommuner skal skvises ned til 130.

Kommuner og fylkesting fatter fremdeles mange viktige vedtak av betydning for folk flest. Faktisk får de stadig flere oppgaver, men mindre overføringer for å oppfylle dem. Da er det sjølsagt bare å spare seg til fant ved å sette ut kommunal virksomhet på anbud, i tråd med føringene som er gitt gjennom EØS. Hvis kommunene er frekke nok til å få inntekter gjennom økonomisk aktivitet som kan tenkes å konkurrere med private tjenesteytere i nærområdene – som en kommunal svømmehall, vil regjeringas eget ESA-inspirerte Hjelmengutvalg at kommunene skal begynne å betale skatt til seg sjøl og kunne gå konkurs.

«De kapitalistiske produksjonsforholdene er i ferd med å avlive sin egen tvilling, det borgerlige demokratiet.»

Verre ting er i vente. EUs nye meldepliktdirektiv handler om mer effektiv håndheving av Tjenestedirektivet gjennom forhåndskontroll. Norge ber på sine knær om at EU innfører det fortere enn svint!

Direktivet betyr i praksis at et kommunestyre eller fylkesting skal innrapportere initiativer til nye reguleringer mens de ennå er på forslagsstadiet. Først når det «norske» kontrollorganet som handler på vegne av ESA har gitt klarsignal eller beordret endringer i forslagets ordlyd, kan forslaget legges fram for kommunestyret til normal politisk saksbehandling.
Dette er sjølsagt en fullkommen parodi på borgerlig-demokratiske styringsprosesser. Sjølsensur og politikere som toer sine hender er en opplagt konsekvens.

EU og EØS griper mer og mer inn i faglige, sosiale og økonomiske spørsmål, nå også ved at EU-byråer direkte kan overstyre nasjonale forvaltningsorganer. Det såkalte nærhetsprinsippet, hvor nasjonale og lokale myndigheter har fått lov til å leke politikk på avgrensa områder, er mest til pynt.

Monopolenes union og EØS hjelper herskerklassen til å legge bissel på århundrelange, grunnlovsfesta borgerlig-demokratiske friheter og mekanismer, dvs. sløret som gir utbyttersystemet folkelig legitimitet.

For EU er det ikke nok å ha kontroll på politikerne. Enda viktigere er det å kneble folket og den alminnelige ytringsfriheten. Med sitt Opphavsrettsdirektiv og krav om sensur av såkalte «falske nyheter», går EU-kommisjonen i front på vegne av borgerskapet i alle europeiske land for å kneble kritikk, opposisjon og motstand. Filtrering av innhold lasta opp på sosiale medier og sensur av det som EU og NATO stempler som «desinformasjon», er i ferd med å bli hverdag.

De borgerlige produksjonsforholdene er i ferd med å avlive sin egen tvilling, det borgerlige demokratiet. Desto mer patetisk er det når venstrepartier fabler om å utvide et borgerlig demokrati som er i ferd med å bli fosterredusert på overtid. Borgerskapet håper at tvillingaborten skal forlenge levetida til de kapitalistiske eiendomsforholdene.

Stilt overfor ei allmenn krise er det en gang progressive borgerskapet – nok en gang – i ferd med å vrake sitt eget klassedemokrati til fordel for et mer åpent klassediktatur. Det eneste som gir framtidshåp, er det store flertallets sosialistiske demokrati: proletariatets revolusjonære diktatur.

Lederartikkel i Revolusjon nr. 54 (1/2019).