tirsdag, 16 07 2019

Leder fra Revolusjon nr 16

I dag kan alle se at NATO bygger på en massiv løgn. Kjensgjerningene viser at det er nå NATO går til krig – etter at Warszawa–pakten er oppløst og utenfor det som ble definert som alliansens militære operasjonsfelt.

NATO markerer sine femti år som garantist for europeisk underordning under amerikanske interesser, og som bolverk mot kommunisme og arbeideropprør. Det er også femti år siden Norge kuppmessig ble spent for den amerikanske krigsvogna.

Propagandaen foreteller at «NATO har sikret at vi har opplevd fred i femti år». Slik kan virkeligheten snus på hodet. Skjønt Warszawapakten, som i 1955 ble opprettet av den daværende sosialistiske leiren som vern mot det aggressive NATO, etterhvert ble forvandlet fra en defensiv til en offensiv allianse, et sosialimperialistisk motstykke til NATO, ville det være riktigere å si at Warszawapakten og antikrigsbevegelsen i Europa har avholdt NATO fra å gå til krig.

I dag kan alle se at NATO bygger på en massiv løgn. Alliansen ble angivelig opprettet for å «avverge den sovjetiske trussel». Nå er Sovjetunionen historie, likevel består NATO.

Kjensgjerningene viser at det er nå NATO går til krig – mot Irak og Jugoslavia – etter at Warszawapakten er oppløst og utenfor det som ble definert som alliansens militære operasjonsfelt. Det er heller ikke snakk om aksjoner fra en forsvarsallianse, men offensive, aggressive operasjoner mot suverene stater som ikke representerer den fjerneste militære trussel mot noe NATO-land.

Løgnpropagandaen er ikke bare grov, den er forbyterisk.

SNART TI ÅR etter at presidentene Mikhail Gorbatsjov og George Bush erklærte den kalde krigen for avblåst, ser vi at NATO ikke bare består, men spiser seg østover gjennom innlemming av tidligere Warszawapaktland som Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Den kvalmende euforien rundt NATOs fortreffelighet og alliansens evne til å overleve den kalde krigen og påta seg nye oppgaver out-of-area, er på samme tid et forvarsel om at den indre kampen i NATO spisser seg til. Årets jubileum kan for alt vi vet bli NATOs siste.

De europeiske statene som lydig har underlagt seg amerikansk NATO-styring, mukker stadig mere høylytt, for eksempel i forhold til «engasjementet» i Jugoslavia. Den europeiske unionen har bare en stor byggestein igjen etter at ØMU’en og euroen er virkeliggjort – oppbygginga av et eget militærapparat og en sjølstendig sikkerhetspolitikk til vern av EUs interesser, som i voksende grad vil stå i diametral motsetning til de amerikanske. Særlig gjelder dette i forhold til Russland og Øst-Europa, på Balkan, Kaukasus og i Midtøsten. «Det neste store prosjektet etter at euroen er trådt i kraft, er forsvaret», som den «radikale» og «grønne» tyske utenriksminister Joschka Fischer har sagt.

Til nå har Storbritannia, som USAs europeiske ekko, vært proppen i de tysk-franske planene om å bygge opp Vestunionen til en slagkraftig militær arm for EU. I vinter ga statsminister Tony Blair imidlertid grønt lys for det militære unionsprosjektet. Fra EU-hold heter det sjølsagt at den militære oppbygginga av den europeiske pillar skjer i full samforståelse med NATO og USA. Når den europeiske supermakta blir økonomisk sterk nok, vil også behovet for å bruke egne muskler melde seg – både internasjonalt og på «hjemmemarkedet». Overnasjonale styrker som NATO og Vestunionen vil også fungere som ethvert borgerlig militærapparat i undertrykkelsen av opprør og sosial uro i den «egne» befolkningen.

DET NORSKE borgerskapet forsøker å helgardere ved å gjøre knefall for både NATO og Vestunionen (der Norge er assosiert medlem, uten politisk debatt og i motsetning til EU-landet Danmark!). Hele det norsk forsvarskonseptet er lagt brutalt om i offensiv retning, i den hensikt å gjøre norske soldater til aktive krigsaktører og mulige krigsforbrytere. 338-skvadronen (IRF-styrken) står når dette skrives i kampberedskap i Italia. Vernepliktshæren er «upålitelig», og planlegges gradvis avvikla. Telemark Bataljon er forlengst etablert som en profesjonell norsk hærstyrke. Svalbard blir forsøkt militarisert uten omsyn til Svalbardtraktaten. Det sivile liv blir militarisert, som under okkupasjonsøvelsen Battle Griffin 99 i Trøndelag.

Sjøl blant de fagmilitære rykker det til: Generalmajor Martin Vadset er blant dem som har advart mot å kaste Norge ut i farefylte og aggressive utenlandsoppdrag i NATO-regi uten FN-godkjenning.

Et flertall av det norske folket har avfunnet seg med NATO-medlemskapet i den tro at det var en defensiv allianse til forsvar av landets suverenitet. Nå er det ikke lenger mulig å skjule NATOs offensive hensikter, eller endringa av det norske militærapparatets rolle. NATO dreier seg om alt annet enn forsvar av Norge og norsk suverenitet, og utgjør en konstant trussel mot sjølråderetten.

DET ER på høy tid å sette ny styrke bak kravet Norge ut av NATO – NATO ut av Norge!

Leder Revolusjon nr 16, april 1999