lørdag, 20 07 2019

Etter et halvt år har sjøl de mest optimistiske begynt å innse at den rødgrønne ministersosialismen var en luftspeiling fra Soria Moria. Trenger vi si mer enn ‘Dear Condi’-Støre, ‘USA-partner’-Halvorsen, ‘Kom-dere-opp-om-morran’-Hanssen eller næringsminister ‘nytter ikke å gjøre noe’-Eriksen?

Nei, det kommer ingen merkbar venstrevind fra regjeringskvartalet. Ikke en gang en laber bris.

  • Det er ikke særlig bedre stelt med venstresida utenfor regjeringskontorene. Og det skyldes ikke bare at SVs venstrefløy er banket ettertrykkelig til taushet. Det som i dagligtale kalles venstresida har – med noen få hederlige unntak – preg av å være ei venstreside av norsk imperialisme. Den er i all hovedsak ei indignert venstreside, som klager over at norsk imperialisme oppfører seg på imperialistisk manér. Den utøver aktiv kapitalismekritikk, den vil presse sosialdemokratiet til å gå inn for «rettferdig» verdenshandel, den er imot urettferdige (les: ikke-FN-sanksjonerte) kriger. Den retter gjerne pekefingeren mot USA, men støtter bare unntaksvis den militære motstandskampen i hærtatte land. Den konkurrerer med borgerskapet om hvem som holder fana høyest for liberale borgerlige verdier.
  • Sosialismen og kampen for ei total og gjennomgående endring av dette samfunnet, står ikke på venstresidas dagsorden, unntatt i en og annen festtale. I stedet snakker den om hvordan den norske kapitalismens konkurransefortrinn kan styrkes, om kapitalens ufornuftige bruk av ressurser, om at kapitalens stat bør utvise mer aktivt eierskap og «samfunnsansvar», om at militærapparatet heller bør konsentrere seg om «de nære ting» (som nordområdene) og så videre. Hvis venstresida i det hele tatt snakker om sosialisme, er den mest av alt bekymra for om arbeiderklassens nye statsmakt vil ta tilstrekkelige demokratiske hensyn til det gamle borgerskapet og kontrarevolusjonære elementer på oppgjørets dag.
  • Klassemessig er denne venstresida dominert av småborgerlige interessekrav. Sosialt er den dominert av ulike intellektuelle miljøer, og av arbeideraristokratiet og deler av fagbyråkratiet. Politisk gir dette seg uttrykk i krav om at den norske kapitalismen må slutte å være «nyliberalistisk» og gjenoppdage de fornuftige løsningene fra klassekompromissets 50- og 60-tall som sikra folk i distriktene, «full sysselsetting» og mindre synlige forskjeller mellom fattig og rik.
  • Disse isolert sett fornuftige kravene vinner gehør, og var en vesentlig årsak til at det rød-grønne regjeringsprosjektet i det hele tatt fikk bein å stå på. Problemet er at slike krav er uforenlige med dagens kapitalisme, som ikke er pressa verken av en sosialistisk omverden eller av en aktivt kjempende arbeiderklasse, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå klassekompromisser. De få konsesjonene som blei gitt i forhold til Arbeidsmiljøloven etter regjeringsskiftet, var et minstemål av avlat for å gi  fagbyråkratiets venstrefløy en knapphullsblomst som skal synliggjøre at klassesamarbeid lønner seg.
  • Utenrikspolitikken ligger like stødig på NATO-sporet som før SV kom inn i regjeringskontorene. De rike har fått saftige skattelettelser fra finansminister Kristin Halvorsen (SV), om enn noe mindre enn det Bondevik la opp til. Det forestående tariffoppgjøret vil bli en hestehandel om hvor mye arbeidsfolk skal betale ekstra for i det hele tatt å få pensjonsordninger og beholde AFP.  Og bedriftene – også de statlige – fortsetter å sparke folk og flytte utenlands.
  • Det norske samfunnet er ikke kommet en tøddel nærmere den sosialdemokratiske idyllen fra 60- og 70-åra. Og i mellomtida fortsetter FrP å fosse fram på meningsmålingene. FrPs posisjon blant arbeidsfolk og LO-medlemmer er allerede så sterk at Martin Kolbergs og DnAs storoffensiv mot partiet har endt som en flopp allerede i startgropa. Store forbund som Fellesforbundet, NOPEF og Transport har i utgangspunktet vendt tommelen ned, av frykt for å miste medlemmer. Arbeiderklassen vender seg i frustrasjon til det eneste partiet som tilsynelatende vil gjøre livet lettere for folk gjennom skattelettelser, senka avgifter og aktiv bruk av oljepengene. At medaljen har ei større bakside og at FrP sponses av storkapitalen, blir overskygga av de konkrete politiske forslaga som FrP legger fram.
  • Heldigvis er det ikke den nåværende venstresida som vil sette dagsorden når klassekampen skjerpes. Det vil arbeiderklassen sjøl gjøre, gjennom kampen vil den skape sine faglige og politiske instrumenter for å føre kampen fram til seier. Forhåpentligvis vil ikke det bety at den må gjøre alle klassens historiske erfaringer på ny for å komme fram til den nødvendige erkjennelse av hva kampen krever. Det som er sikkert, er at klassen må feie vekk tåketeppet som den nåværende venstresida prøver å svøpe den i.
Lederartikkel fra Revolusjon nr 32. 
Redaksjonen avsluttet 20. mars 2006.